Utsatt for en bombeeksplosjon!
SELV om en er en gudfryktig tjener for Gud, kan en ikke regne med å bli mirakuløst beskyttet mot de ulykker og katastrofer som daglig inntreffer rundt omkring i verden. Det som hendte med min lille datter og meg selv søndag 29. juli 1979, er et eksempel på det.
Jeg bestemte meg for å ta med meg vår fire år gamle datter, Gemma, til en park i Madrid, mens min kone laget mat. Men da vi var på vei dit, spurte datteren min meg om vi ikke kunne dra til jernbanestasjonen for å se på togene i stedet. Hun elsker å se på tog, og jeg gikk med på det, ettersom det var omtrent like langt dit som til parken.
Da vi kom til stasjonen, kjøpte jeg en iskrem til henne, og deretter så vi på togene som kom og gikk. Vi spaserte rundt om på stasjonen, og etter en stund bestemte vi oss for å dra hjem igjen. Vi hadde kommet cirka ti meter fra hovedhallen, da en fotoautomat tiltrakk seg min datters oppmerksomhet. Med barnslig nysgjerrighet stakk hun hodet og skuldrene inn i automaten for å se mer.
Akkurat da inntraff det en voldsom eksplosjon, og en mengde glassplinter føk forbi meg! Jeg følte at en voldsom kraft skilte meg fra Gemma og kastet meg ned på gulvet noen meter unna. Så hørte jeg en som ropte: «En bombe har eksplodert!» Jeg så en enorm, mørk sky strømme ut fra den hallen som vi nettopp hadde forlatt. Mange må ha blitt drept, tenkte jeg, for jeg husket at det var fullt av mennesker der inne.
Så husket jeg noe som fikk meg til å reise meg opp i en fart. Min datter! Min Gemma! Jeg skyndte meg bort til henne. Hun satt på gulvet ved siden av fotoautomaten. «Å, pappa, hva var det som hendte?» spurte hun forskrekket. Fordi hun stod halvveis inne i automaten, unngikk hun å bli utsatt for det verste lufttrykket og for glassplintene. Jeg ville kjøre henne til sykehuset og løftet henne opp fra gulvet og løp mot bilen. Da jeg kom bort til den, oppdaget jeg at jeg hadde mistet nøklene! Jeg lette forgjeves etter dem og sølte klærne våre til med blod.
Jeg kunne ikke finne nøklene og ble helt forvilt. Akkurat da stoppet en taxi ved siden av oss! Jeg hoppet inn i den med det samme og sa til sjåføren at han måtte kjøre oss til det nærmeste sykehuset med én gang. Jeg satte Gemma på fanget mitt, og da jeg undersøkte henne litt nærmere, oppdaget jeg noe fryktelig. Min kjære Gemma hadde fått et kutt i øyeeplet! Hun så opp på meg med et stivt blikk. Jeg forsøkte å trøste meg selv med å tenke på at uansett hva som hadde hendt med henne, ville Jehova rette opp skaden og gjøre det mulig for henne å oppnå fullkommenhet i hans nye ordning her på jorden. — Åp. 21: 3, 4.
Dette terroristangrepet fikk i virkeligheten ingen alvorlige følger verken for Gemma eller meg. Etter en mindre operasjon ble øyet hennes bra igjen, og legene sier at hun ikke vil miste synet på det. Andre var imidlertid ikke så heldige. Tre bomber eksploderte den samme dagen på forskjellige steder i Madrid. Fem mennesker ble drept og mer enn 100 såret.
Men hvorfor kom vi opp i dette? Bibelen slår tydelig fast: «Tid og hendelse møter dem alle.» (Fork. 9: 11, EN) Denne opplevelsen har vist meg betydningen av å stå i et nært forhold til Gud og av å ha et levende håp om hans rike, som er den eneste løsning på de fryktelige tilstander som rår, og som vår vakre jord og menneskene må lide under. — Innsendt.