Jeg ’gav plass i hjertet’ for å hjelpe andre

I 1973, da alt sammen hendte, var jeg en frisk 22-åring. Livet var fylt av glede. Jeg deltok i sport og likte fysisk arbeid. I feriene pleide jeg å surfe, og jeg likte også å kjøre bil. Men et tåpelig, heftig vredesutbrudd satte en plutselig stopper for alt dette.

Min kone, Gemma, og jeg var på besøk hos noen slektninger da noen gutter fanget oppmerksomheten vår. Vi så at de brøt stykker av hagegjerdet mens de gikk langs veien. Da de fikk øye på oss, begynte de å kaste bordbiter inn i hagen og opp på husets altan, der vi stod. En bit traff Pippa, min fire år gamle datter. I et anfall av sinne svingte jeg meg rundt og kastet glasset jeg holdt i hånden, mot vandalene. Altanen var nesten fire meter over bakken, og på en eller annen måte mistet jeg balansen og falt ned fra altanen. Jeg landet på hodet, brakk flere nakkevirvler og fikk andre ut av ledd.

Jeg lå på sykehuset i nesten et år og hadde god tid til å tenke over situasjonen. Den mannen som lå i sengen ved siden av meg, tok livet av seg, og flere andre jeg kjente, har gjort det samme senere. Desperasjonen og fortvilelsen var ubeskrivelig. Den byrden jeg la på andre, og det at jeg visste at jeg aldri ville bli særlig mye bedre, gjorde meg svært nedfor. Ja, mange ganger tenkte også jeg på å ta livet av meg. Jeg bad faktisk min kone om å hjelpe meg med dette og spurte henne om hun ville skaffe meg noen tabletter. Men hun mente det var helt vanvittig, og ville ikke høre snakk om noe slikt. Hvor takknemlige er vi ikke nå for at hun avslo!

Situasjonen begynte å endre seg da Gemmas tante, som hadde vært et av Jehovas vitner i mange år, begynte å studere Bibelen med henne. Gemma syntes det hun lærte, virket fornuftig, men jeg hadde aldri vært interessert i religion. Det jeg hørte prester si på fjernsyn, gjorde at jeg mistet interessen. Dessuten var jeg ikke akkurat særlig glad i å studere. Men da Gemma begynte å snakke med meg om sin nye tro, var det umiddelbart to ting som tiltrakk meg.

For det første oppdaget jeg at Bibelen inneholder mye historie, et fag jeg hadde likt godt da jeg gikk på skolen. Det forbauset meg. Jeg hadde aldri tenkt på at Bibelen hadde tilknytning til historien. For det andre følte jeg meg tiltrukket av Guds rettferdighet. Jeg hadde aldri trodd at det skulle kunne bli slutt på de urettferdige forholdene i verden. Men etter hvert som jeg lærte om Jehovas hensikter og hans rike, begynte jeg å forstå at rettferdigheten likevel vil seire. — 5. Mosebok 32: 4; Lukas 18: 7, 8.

Meningen med livet

Etter det gjorde jeg raske fremskritt i bibelstudiet. Jeg hadde funnet en mening med livet, trass i at jeg fysisk sett var satt utenfor for godt. Jeg hadde all grunn til å være takknemlig. Men jeg fikk snart et utvidet syn på tingene da jeg ble klar over at jeg også kunne gjøre mye for å hjelpe andre til å få del i den kunnskapen jeg holdt på å tilegne meg.

Hvordan kunne jeg gjøre fremskritt? Det spørsmålet stilte jeg meg stadig. Gemma og jeg ble døpt samtidig. For å vokse i åndelig forstand studerte jeg iherdig, godt hjulpet av mange dyktige lærere. Vendepunktet kom da jeg leste om et vitne i Libanon som var 46 år gammel, og som hadde vært lenket til sengen i 18 år.a Likevel var han en eldste i den kristne menighet, noe som virket helt uforståelig for meg. Fram til da hadde han hjulpet 16 til å bli innviede, døpte tjenere for Jehova, og han ledet sju bibelstudier i måneden. Erfaringene hans var en inspirasjonskilde for meg.

Det lokale boligkontoret sørget for et énetasjes hus for familien min, et hus som var fullt utstyrt med de tekniske hjelpemidlene jeg trenger for å kunne bevege meg. Jeg er så heldig at jeg får all den fysiske assistanse jeg trenger. Familiene våre slo seg sammen og kjøpte en større bil, en som rullestolen kunne komme inn i. Det gjør at vi som en familie kan komme oss til møtene i Rikets sal. Med kjærlig omsorg sørget den lokale menigheten snart for at et av menighetsbokstudiene ble ledet i hjemmet vårt.

Mitt store ønske om å forkynne fra hus til hus ble oppfylt da brødre og søstre i menigheten tilbød seg å skyve rullestolen. Jeg kan snakke med dem vi treffer i felttjenesten, men ettersom jeg verken kan bruke armer eller hender, er det umulig å benytte Bibelen. Derfor henviser jeg til skriftsteder, slik at den forkynneren som er sammen med meg, kan vise beboeren disse skriftstedene og tilby de hjelpemidlene for studium av Bibelen som jeg henviser til.

Mange kommer også hjem til meg på besøk, og på den måten kan jeg lede bibelstudier. Ved å holde pennen i munnen mestrer jeg også kunsten å skrive brev. Dermed kan jeg være aktiv i forkynnelsen når som helst på dagen. Jeg har klart å være fast hjelpepioner i tre år.

Jeg kvalifiserer meg som lærer

Etter hvert ble jeg kvalifisert til å være menighetstjener, men hvordan kunne jeg noen gang bli i stand til å undervise fra podiet? I løpet av den tiden jeg hadde studert, hadde jeg lært å bla i Bibelen ved hjelp av en pinne som jeg holdt mellom tennene. Denne måten å gjøre det på er nyttig, men den innebærer at jeg må slutte å snakke fra jeg plukker opp pinnen, til jeg legger den på plass igjen. Jeg forstod snart at løsningen var å bruke tungen når jeg skulle bla i Bibelen. Og slik gjør jeg det nå.

Denne uvanlige teknikken hjalp meg til å bli en dyktigere taler, og jeg lærte enda mer av de oppgavene jeg fikk på den teokratiske tjenesteskolen. Forestill deg hva jeg følte da jeg i 1984 ble utnevnt til å tjene som eldste i menigheten!

Det neste skrittet var å holde et offentlig foredrag på 45 minutter. Dette krever omhyggelige forberedelser, og selv om jeg alltid synes det er fysisk belastende, fortsetter jeg med det. Nå har jeg også fått det privilegium fra tid til annen å holde offentlige foredrag i nærliggende menigheter. Barna synes det er fascinerende at jeg blar i Bibelen ved hjelp av tungen, og noen ganger prøver de å gjøre meg det etter. Men de må snart gi opp. Det krever lang trening å gjøre dette raskt.

Når jeg ser tilbake, husker jeg tydelig den bitterhet jeg følte da jeg første gang forlot sykehuset. Jeg visste at mange andre uføre menn har opplevd at deres kone har forlatt dem. Dersom Gemma hadde gått sin vei, ville jeg ha forstått henne. Isteden har hun som en kjærlig ledsager hele tiden vært ved min side, støttet av Pippa, datteren vår. Med deres og menighetens hjelp har jeg vært i stand til å «gi plass i hjertet» for å hjelpe andre. (2. Korinter 6: 13) — Fortalt av Tony Wood.

[Fotnote]

[Bilder på side 25]

Sammen med min kone, Gemma, og datteren vår, Pippa

Jeg blar i Bibelen ved hjelp av tungen