Mister kristenhetens kirker sin makt?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil
GÅR man kristenhetens kirkesamfunn nærmere etter i sømmene, ser man et rike som er i ferd med å bryte sammen. For en del hundre år siden ble store deler av verden dominert av en mektig kirke. Keisere og konger hersket ved «guddommelig rett». Så kom reformasjonen, og dermed ble makten delt. Etter trettiårskrigen fikk den katolske kirke sin makt sterkt innskrenket ved fredstraktaten i Westfalen i 1648. Protestantene fikk økt styrke. Den franske revolusjon innledet en tid med reaksjon mot kirkeveldet. I løpet av kort tid oppstod en lang rekke liberale bevegelser. Og i rask rekkefølge kom så den industrielle revolusjon, evolusjonsteorien, bibelkritikken, modernismen og materialismen.
Den første verdenskrig traff verden som et lynnedslag. Den ortodokse kirke i Russland brøt sammen under bolsjevismens angrep. Andre land ble også slukt av kommunismen, som var bestemt på å utrydde religionen, som den kalte «opium for folket». På bakgrunn av alt dette stilte pave Johannes Paul II nylig disse spørsmålene: «Hvilken skjebne har Vårherre i beredskap for sin Kirke i årene som kommer? Hvilken retning kommer menneskeheten til å følge mens vi nå nærmer oss år 2000? Dette er brennaktuelle spørsmål, og det eneste svaret er: ’Gud vet.’»
Ja, Gud vet. Det er sant. Å ta forskjellige kirker i forskjellige verdensdeler i øyesyn vil være interessant og kanskje også avslørende.
AFRIKA
Nigeria:
Den presbyterianske presten James Ukaigbu klaget over at «kirken i dag ser ut til å ha tapt sin identitetssans, og lik et menneske som lider av hukommelsestap, spør den: Hvem er jeg, og hva er jeg her for?»
Bladet New Nigerian skrev: «Mange høytstående religiøse ledere har unnlatt å sette opp en høy moralsk standard for sine tilhengere, men de venter at kirkemedlemmene skal sette opp en slik standard.»
Det er fremdeles mange religiøse mennesker i Nigeria, enten de bekjenner seg til muhammedansk religion, kristen religion eller stammereligion. Men kirkene mister sin innflytelse som en moralsk eller undervisende kraft. Kriminalitet og umoral øker. Under borgerkrigen tok kirkene parti for de stridende fraksjonene, og etter krigen ble misjonsskolene overtatt av regjeringen. En undervisning i høyere skoler og ved universitetene som er preget av materialisme og evolusjonsteori, har også frembrakt en generasjon som er langt mindre religiøs enn den forrige.
Sør-Afrika:
Dr. Jan Karel Coetzee, som underviser ved universitetet i Pretoria, foretok en meningsmåling blant medlemmer av den nederlandske reformerte kirke. Av dem som ble spurt, var det 28 prosent som ikke trodde at mennesket har arvet synden, 19 prosent tvilte på skapelsesberetningen, og 23,8 prosent tvilte på beretningen om Adam og Eva. Nesten 70 prosent trodde at frelse kan oppnås uten at man går gjennom Kristus Jesus.
ASIA
Hongkong:
Bladet Asiaweek i Hongkong gav uttrykk for hva mange orientalere mener, da det skrev: «Vestlige prelater fra høyrefløyen har velsignet herskernes bomber. Langhårete katolske prester i Latin-Amerika har kastet [bomber] for vestfløyen. . . . Romerkirkenes rikdom kan vise seg å være den aller skadeligste reklame for kirken. . . . I 100 slumområder står kostbart utsmykte katedraler, reist til ære for kirkens Gud, ruvende over all verdens menneskelige elendighet. . . . Mange lands historie viser hvordan den katolske kirke har vært en konservativ føydalmakt som ofte ofret mulighetene for økonomisk trygghet i dette liv for en føyelig uvitenhet som skulle sende sjeler til lykke i det neste liv. Kirker er brent til grunnen sammen med mang en diktators palass.
Japan:
Aoyama Gakuin universitetet, som ble grunnlagt av metodistmisjonærer i Tokyo, besluttet i 1973 å nedlegge sitt teologiske fakultet på grunn av mangel på søkere og driftsunderskudd. Når det gjelder situasjonen i Orienten, er det jo også interessant å merke seg at buddhismen brytes ned av de samme kreftene som påvirker de vestlige kirkene.
AUSTRALIA
I dette landet, som jo er et kontinent med 13,5 millioner innbyggere, har den romerskkatolske kirke 2000 færre nonner og 400 færre «religiøse brødre» og prester enn den hadde i 1966.
En melding fra Melbourne viser at det ikke står bedre til med protestantene: «Én av fem protestantiske prester i Australia tviler på at det finnes en Gud og en himmel, viser en offisiell meningsmåling som er foretatt av kirken. Meningsmålingen viste at en tredjedel av de protestantiske kirkegjengerne tviler på om det finnes en Gud.»
EUROPA
Storbritannia:
I juli 1978 sa erkebiskopen av Canterbury til 400 biskoper på Lambeth-konferansen: «Måtte Gud forlate oss. Vi vil ikke innrømme det; det ville sjokkere våre menigheter om vi gjorde det. Men vi har sluttet å lytte, og vårt åndelige liv er avgått ved døden, selv om vi bevarer masken og later som om det står bra til.» Tallet på prester i Storbritannia går tilbake.
En korrespondent for The Times sa at «alle de større kirkene lider under nedgang i medlemstall og alvorlige finansielle vanskeligheter, men de er mest bekymret over det stadig videre gap som skiller etablert religion fra den yngre generasjon».
Frankrike:
Biskopen av Grenoble, monsignore Gabriel Matagrin, sier følgende i henhold til Alain Woodrows bok LʼEglise déchirée (Den splittede kirke, 1978): «Det kan ikke benektes at kirken er inne i en krise. Kirkelivet er i tilbakegang, det er nedgang i tallet på døpte og konfirmerte, og det blir færre og færre prester og kirkelige stillinger.»
I en fastepreken i Notre Dame sa den katolske presten Bernard Bro: «Spesialister regner med at tallet på praktiserende katolikker vil gå ned fra 16 prosent til sju prosent [i Frankrike]. For min egen del husker jeg det eksempel vi har fått fra de nordiske land, som har lært meg at vi lett kan komme ned i én prosent. På 30 år vil det hele være over.»
Vest-Tyskland:
Süddeutsche Zeitung refererte fra debattene ved en katolsk konferanse og skrev: «Kirken og dens institusjoner ser ut til å stå fremmed overfor det moderne menneskes forhåpninger og til alltid å ligge etter utviklingen. Den gir inntrykk av at den ikke begriper hva folk ønsker, og hva deres virkelige behov er.»
Et rystende vitnesbyrd om hvordan kirkene mister sin innflytelse i Vest-Tyskland, var en meningsmåling som bladet Bunte fortalte om: «Bare 17 prosent av alle vesttyskere under 35 år tror at Gud er til.»
Hellas:
Den gresk-ortodokse kirke har helt fram til de siste årene hatt total makt i Hellas. Nå blir både kirkens handlinger og mål direkte kritisert. Dagsavisen To Vima i Aten kom med følgende kommentar: «I dag er kirken, det vil si presteskapet, især det aller høyeste presteskap, svært ofte et sentrum for skandaler, en kilde til tøv og tåpeligheter. Og dette er tilfelle i en slik grad at det store flertall av det greske folk i lengre tid ikke har betraktet de fleste prester som representanter for en respektabel, åndelig institusjon, men som en sverm agitatorer og skandalemakere, radikale og utbyttere, som i stedet for å ’lede sin hjord’ forlyster den med tomt prat og ville fantasier, når da ikke hjorden føler ren vemmelse ved deres sprell.»
Tyrkia:
Drar vi fra Hellas over Bosporos-stredet, kommer vi til det gamle Konstantinopel, der den «økumeniske patriark og erkebiskop av det ’nye Roma’», Demetrios I, residerer. Han er det symbolske overhode for verdens 85 millioner gresk-ortodokse kirkemedlemmer. Bladet Time skrev: «Likevel er det slik at når Hans Hellighet Demetrios I presiderer over alterets sakramenter om søndagen i St. George-kirken i Istanbul, da kaster de store lysekronene sitt svake lys henover rekker av tomme kirkebenker. Menigheten består bare av et dusin mennesker, de fleste av dem eldre mennesker. Det historiske erkebispesete, som en gang var sentret for halvparten av den kristne verden, er døende.»
Italia:
I et åpent brev til pave Paul VI sa erkebiskop Pintonello: «Seminarene og de kirkelige læreseter er som alle vet, blitt omgjort til skoler, og gjennom dem har marxisme og ateisme smittet over til mer enn 90 prosent av de unge prestene.» La Difesa del Popolo sa om prestene: «I 1871 var det 152 000 i Italia, . . . i 1973 var det 47 000. Man bør også merke seg at i mellomtiden hadde den italienske befolkning økt fra 27 millioner til 54 millioner.»
Portugal:
I 1977 skrev bladet Opção: «Situasjonen er slik at enkelte prester føler seg som overlevende av en art som er i ferd med å bli utryddet. Et stort antall av dem er bare med på messen om søndagene og går ellers i uken på universitetet eller har vanlige jobber. De er redd for at de på et øyeblikks varsel kan bli tvunget til å finne seg et nytt levebrød.»
På påskesøndag i 1978 beklaget kardinalen av Lisboa seg over det portugisiske folks synder, men Opção hevdet at den katolske kirke ikke var uskyldig politisk sett, men at den var ansvarlig for at disse syndene økte i antall under diktatoren Salazars mørke regime.
Spania:
De religiøse tradisjoner i Spania har gjennomgått en radikal forandring. For noen få år siden var «den stille uke» en religiøs høytid som ble feiret av de brede lag av folket. Nå er den signalet til en masseutfart fra byene til landsbygda og fjellene. Også i Spania er det slik at det ved mange seminarer bare finnes en håndfull teologiske studenter. Situasjonen forverres ved at så mange forlater prestegjerningen og klostrene.
Sverige:
Den svenske kirke øver ikke noen særlig innflytelse på folks liv. Svenskene går gjennomsnittlig i kirken mindre enn tre ganger årlig. En kommentator sa: «Det ser ut til at svenskene når alt kommer til alt, er tilfreds med sin kirke og er villig til å betale det det koster å beholde den, selv om de ikke går i den.»
AMERIKA
De forente stater:
I en stor reportasje opplyste bladet Time at «den episkopale kirke på nasjonal basis har mistet et medlem hvert 15. minutt de siste ti årene». Kirken ble splittet i spørsmålet om kvinnelige prester. I januar 1978 ble fire nye biskoper vigslet til den nye «anglikanske kirke for Nord-Amerika». En av dem sa at å bli igjen i den episkopale kirke «er som å prøve munn-til-munn-opplivning på et lik».
Rabbineren Alvin J. Reines har påstått at «den amerikanske jødedommen er i en desperat krisetilstand». Ifølge Time er han «overbevist om at det amerikanske jødiske samfunn innen år 2100 kan skrumpe inn fra dagens 5,8 millioner til mindre enn én million — altså til et ubetydelig tall». Reines skal være av den oppfatning at «de amerikanske jøder simpelthen ikke aksepterer den tradisjonelle jødedoms læresetninger. Og uten en eller annen religion vil de jødiske samfunn bli borte».
De lavkirkelige bevegelser ser ut til å blomstre, mens de mer etablerte kirkesamfunn ikke dekker folks behov. Bladet Human Behavior forteller imidlertid at ikke alt er som det ser ut til, på de berømte korstogene til Billy Graham heller. Det påstås at mange av dem som på oppfordring kommer fram til alteret, på forhånd har avtalt å gå fram «for å være med på å gi inntrykk av en spontan massereaksjon».
En meningsmåling som nylig ble foretatt blant amerikansk ungdom, viste at bare 25 prosent av dem som ble spurt ut, gav uttrykk for særlig tillit til organisert religion. Mange kom med kommentarer lik denne: «Bingo, basarer og dårlige prekener — det er det som det dreier seg om i kirken,» og de som går i kirken, «er overfladiske åndelig sett». Mange pekte på kirkenes og kirkegjengernes hykleri og på det faktum at kirkene ikke lærer om Gud eller Bibelen.
Brasil:
Det ville aldri skjedd tidligere, men nå «har Brasil skåret sterkt ned på innvandringen av utenlandske misjonærer, både romersk-katolske og protestantiske». (Arkansas Gazette) Men utdanner da Brasil selv de prester landet trenger? Prosenten for befolkningsøkningen ligger langt høyere enn prosenten for vekst i antall prester. Ja, bladet O Estado de S. Paulo sa at «fra 1968 av har tallet på prester gått langsomt nedover».
Katolisismens døende innflytelse viser seg også i folks livsstil. En studiegruppe fra universitetet i São Paulo fant ut at én av to kvinner nå bruker et befruktningshindrende middel, og det trass i kirkens befalinger. En overskrift i Brazil Herald trekker følgende avslørende konklusjon: «Kirken i Brasil: Lyset som sloknet.»
Kanskje ditt kirkesamfunn ikke plages av de problemer som er så typiske for kristenhetens kirkesamfunn i sin alminnelighet. Kanskje det har framgang, med godt besøkstall og en prest som du liker å lytte til og samarbeide med. Likevel kan det være en forskjell på det å tro at vi har rett, og virkelig å ha rett, og selv sanne kristne får denne oppfordringen: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!» — 2. Kor. 13: 5.
Da Jesus var på jorden, viste han at datidens jødiske religionssamfunn ikke tjente Gud, og noen av de første kristne menighetene bestod heller ikke enkelte av de prøver de ble satt på. Her er noen av de prøvene som disse tilbederne av Gud ikke bestod, og som mange enkeltpersoner og kirkesamfunn i dag heller ikke består. Og når vi ser på denne listen, bør vi hver og én ransake oss selv og de menigheter som vi er knyttet til.
[Uthevet tekst på side 18]
«Enkelte prester føler seg som overlevende av en art som er i ferd med å bli utryddet»
[Uthevet tekst på side 19]
«Å bli igjen i den episkopale kirke er som å prøve munn-til-munn-opplivning på et lik»
[Uthevet tekst på side 19]
«Kirken i Brasil: Lyset som sloknet»
[Ramme på side 20]
HVORDAN ER DET I DIN KIRKE?
Religiøse tradisjoner eller nøyaktig kunnskap?
«De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.» «De brenner for Guds sak, men uten forstand [nøyaktig kunnskap, NW].» — Mark. 7: 7; Rom. 10: 2.
Guds ords gjørere eller bare ord eller show?
«Vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere.» «Troen [er] død uten gjerninger.» «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» — Jak. 1: 22, EN; 2: 26; Matt. 7: 21.
Smigrende titler?
«De elsker å ha hedersplassene . . . og vil gjerne at folk skal . . . kalle dem rabbi. Men dere skal ikke la dere kalle rabbi . . . dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare én Far, han som er i himmelen.» Matt. 23: 6—9.
Forskjell på folk?
«Gjør dere forskjell på folk, synder dere.» «Gud [gjør ikke] forskjell på folk.» — Jak. 2: 9; Apg. 10: 34.
Åndelige?
«Og jeg, brødre, kunne ikke tale til eder som til åndelige, . . . det er avind og trette iblant eder.» «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse.» — 1. Kor. 3: 1—3, EN; Gal. 5: 22, 23.
Lovpriser de Gud og Kristus offentlig?
«La oss . . . alltid frembære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si, frukt av lepper som kunngjør hans navn offentlig.» «Gjør disipler av mennesker av alle nasjoner.» «Dere skal være mine [Jesu Kristi] vitner . . . like til jordens ender.» — Hebr. 13: 15, NW; Matt. 28: 19, NW; Apg. 1: 8.
Elsker de Gud?
«Å elske Gud er å holde hans bud.» — 1. Joh. 5: 3.
Tror de på Gud?
«Dåren sier i sitt hjerte: ’Det finnes ingen Gud.’» — Sal. 14: 1.
Er Kristus løsepengen?
«Det er ikke frelse i noen annen [enn Kristus].» — Apg. 4: 12.
Elsker de sin neste?
«Du skal elske din neste som deg selv. Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste.» «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» — Rom. 13: 9, 10; Matt. 7: 12.
Elsker de hverandre?
«Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» — Joh. 13: 35.
Elsker de verden?
«Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?» «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt her i verden — sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom — det er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — Jak 4: 4; 1. Joh. 2: 15—17.