De forsøker å seire over døden

DE FLESTE finner det vanskelig å godta døden som noe endelig. Mange foretrekker å tro at livet fortsetter etter døden.

Mange vitenskapsmenn tror kanskje ikke dette. Men når de blir stilt overfor døden, tyr de ikke desto mindre til «vitenskapelige» metoder for å forlenge et menneskes liv. Som Bibelen sier: «Også evigheten . . . [er] lagt i menneskenes hjerter.» — Fork. 3: 11.

Vitenskapelige mål

BDet blir forsket mye for å finne ut hva livet er, og hvordan den levende celle er sammensatt. Forsøk med levende celler fra mennesker har vist at under gunstige forhold kan de holdes i live i det uendelige. Annen forskning har vist at DNA i nesten hver celle hos alle levende organismer inneholder alle opplysninger om organismens sammensetning.

På grunnlag av dette har biologer eksperimentert med transplantasjoner av gener eller «kloning». Noen vitenskapsmenn mener at genmanipulering kan benyttes til å helbrede genetiske sykdommer, til å forlenge livet og til å frembringe betydningsfulle forandringer hos mennesket.

Det finnes andre teorier som en mener innebærer visse muligheter for å kunne seire over døden. Noen snakker om hjernetransplantasjon, skinndød og gjenoppliving. Andre har tenkt seg muligheten av å kunne bevare kroppen fullstendig ved å bli dypfryst når de dør. De håper så at vitenskapsmennene skal finne en måte å gjenopplive dem på en gang i framtiden.

Det som er blitt oppnådd

I motsetning til de teorier som er blitt framsatt med hensyn til mulighetene for å forlenge menneskenes liv, kan legevitenskapen på visse områder henvise til håndgripelige resultater. Bedre hygiene har bidratt til å forlenge folks levealder i sin alminnelighet. Barnedødeligheten er blitt redusert.

Det er også blitt utviklet bedre metoder for behandling av sykdommer, noe som har hjulpet pasienter til å bli helbredet for sykdommer som for ikke så lenge siden ville ha vært dødelige. Fremskritt innen den medisinske teknologien i tillegg til en bedre forståelse av den menneskelige organisme har også resultert i bedrifter innen kirurgien som en kanskje mente var umulige for 40 år siden.

På denne måten er millioner av menneskers levetid blitt forlenget. Likevel har den gjennomsnittlige levealder ikke økt. Selv i land med den høyeste levestandard kan menneskene ikke vente å bli mer enn omkring 70—80 år. For over 3000 år siden sa Bibelen: «Vår levetid er sytti år, eller åtti år når styrken er stor. Deres herlighet er strev og møye.» Dette er også sant i dag. — Sal. 90: 10.

Overleveringer som er et forsøk på å seire over døden

Men folk forsøker å motvirke dette faktum på forskjellige måter. Mange tenker på det som sies om menneskesjelens udødelighet, at sjelen lever videre i en åndeverden, og at den kommer til himmelen.

En slik oppfatning støttes av de fleste religioner. Kristenhetens kirkesamfunn betrakter læren om at sjelen lever videre i en åndeverden, som en sentral læresetning i deres tro. Selv om denne oppfatningen holder på å miste fotfeste i visse industrialiserte land, er det en oppfatning som står meget sterkt i Mellom- og Sør-Amerika, i Afrika og i Østen.

Brasil er for eksempel i navnet et romersk-katolsk land, og det store flertall av befolkningen i landet har den katolske oppfatning at det finnes et liv etter døden, en himmel, en skjærsild og et helvete. Folk er imidlertid også påvirket av afrikanske religioner og en god del spiritisme. Bilder i kirkene blir identifisert med «helgener», som en mener lever videre i åndeverdenen. Mange tror også at voodoomedier er besatt av åndene til afrikanske guder eller forfedre. Og over hele Afrika finnes det fetisjer, avguder og amuletter, som er knyttet til forfedrenes ånder.

Den prisen de betaler

Det er verdt å legge merke til at alle disse bestrebelsene for å seire over døden ved å holde fast på tradisjoner og overleveringer har sin pris. Undertiden kan det dreie seg om penger. I andre tilfelle består den i frykt.

Kristenhetens lære om sjelens udødelighet er for eksempel knyttet til frykten for helvetes ild. Og de som tror på skjærsilden, lærer at det må framsies bønner hvis deres kjæres sjeler skal bli utfridd. Men de som ønsker en slik tjeneste, må naturligvis betale for det.

Når noen i den nordlige delen av Transvaal (Afrika) dør, går slektningene til en heksedoktor. Også her ventes det betaling. Heksedoktoren blir betraktet som en mellommann mellom de levende og den døde. De etterlatte tror at den døde har dratt til gudenes land og blir vist en ære som han aldri var gjenstand for mens han levde. De har stor frykt for ham, fordi de tror at han har makt til å skade de levende. De forsøker derfor å blidgjøre ham ved å holde en spesiell fest den dagen han blir begravd.

Zuluene i Sør-Afrika tror at de døde kan beskytte og hjelpe de levende. For å ha de dødes gunst frembærer de derfor regelmessig offer til dem.

I visse deler av Afrika førte en slik oppfatning tidligere til at det ble ofret mennesker. Når en konge eller høvding døde, ble noen av hans tjenere begravd sammen med ham for å tjene ham i åndeverdenen. I Ghana blir penger, klær og andre ting av lignende grunn fortsatt begravd sammen med noen av de døde.

Ved St. Josephs katolske oratorium i Montreal kjøper katolikkene lys som kan brenne lenge. De tror at disse vil hjelpe sjelene til dem som er i skjærsilden.

Ja, i sine bestrebelser for å seire over døden betaler de en pris — men er det nødvendig? For å få et virkelig tilfredsstillende svar på dette spørsmålet må vi vite hva Bibelen sier om døden.

[Bilde på side 6]

DNA-spiralen