Hvordan en kan overvinne ensomhet

JOANNA var en tiltrekkende 15-åring som var svært populær blant både gutter og jenter. Hun så ut til å være lykkelig og hadde mange venner. Men hennes liv fikk en brå slutt ved et skudd fra et dobbeltløpet haglgevær — hun døde for egen hånd. På et stykke papir som hun hadde etterlatt seg, stod det: «Kjærlighet er ikke å være ensom lenger. Å kjede seg gjør vondt.»

Hvorfor skulle en pike som Joanna, som var så omgitt av venner, føle seg ensom?

Å være alene — det samme som å være ensom?

Mange setter pris på å være en del alene for å kunne reflektere over livet og meditere. Alle har imidlertid et grunnleggende behov for å gi uttrykk for sine følelser overfor en annen, en som vil vise interesse for dem. Når dette ønsket om å snakke med andre om det som ligger en på hjertet, ikke blir oppfylt, blir ensomhet resultatet.

Vi kan derfor lett forstå hvordan en person kan føle seg ensom i en gruppe eller sammen med mange overfladiske bekjentskaper. Ensomhet blir resultatet når vi ikke har noen kontakt med andre, når vi har en følelse av at vi ikke er ønsket, eller at vi må bære vår følelsesmessige byrde alene.

Det finnes forståelige grunner til ensomhet. Det kan være at ens ektefelle eller en nær venn dør. Da er det ikke til å unngå — du vil komme til å føle deg ensom. En skilsmisse vil også resultere i ensomhet. En kvinne beskriver de kvaler en skilsmisse kan føre til:

«Jeg er midt oppe i en skilsmissesak. Jeg ønsker ikke å bli skilt, og jeg har aldri trodd at det skulle skje. Min mann har forlatt meg. Jeg har det så vondt at jeg av og til ønsker at jeg var død. Jeg føler ikke at jeg noen gang vil komme over det, spesielt ikke når jeg våkner klokken fire om morgenen og enda en gang begynner å tenke på dette at jeg er blitt forlatt, og at jeg er ALENE.»

Hvis du flytter til et nytt sted, kanskje langt fra nære venner, kan du også meget vel komme til å føle deg ensom. Det er ingen grunn til å skamme seg over det. Det er normalt og noe en kan vente. En autoritet sa:

«Når du først har godtatt ensomhetsfølelsen som en fullstendig normal menneskelig følelse, er det praktisk talt sikkert at den vil forsvinne. Den vil bli erstattet av en annen slags sinnsstemning eller følelse. Det er en kjensgjerning at slike følelser kommer og går. Hvis vi ikke godtar denne kjensgjerning og venter å leve i en konstant tilstand av eufori, kan resultatet bare bli skuffelse eller bitterhet.» — Theodore I. Rubin.

Det er ikke et spørsmål om aldri å føle seg ensom, men en må ikke la seg bli overveldet av en slik følelse. Å vite hva som forårsaker ensomhetsfølelsen, er imidlertid én ting; å råde bot på den er noe annet.

Ikke nok å oppfordre en som er ensom, til å ’gjøre noe’

Den reaksjon en som er ensom, blir møtt med, er gjerne: «Hva er det som er i veien med deg? Du behøver da ikke å være ensom. Gå ut. Gå inn i en forening. Gjør noe vel!» Hele ansvaret for ensomhetsfølelsen blir lagt på vedkommendes skuldrer.

Men å holde på med et eller annet ganske enkelt for å være opptatt kan virke som et narkotisk middel. Det fører ikke til at det blir gjort noe med selve årsaken til ensomheten, men den blir bare dekket over eller ignorert. En forsker innrømmet:

«Utallige enker har fortalt meg at de har prøvd denne løsningen [å holde seg beskjeftiget], bare for å finne at de har kommet hjem helt utslitt til et tomt hus enda mer klar over sin smertefulle lodd i livet.»

Noen har ikke desto mindre funnet at det at de er travelt opptatt med å gjøre ting for andre ut fra et uselvisk motiv, bidrar til å fjerne ensomhetsfølelsen. Det kan bidra til å skape det slags forhold til andre mennesker som de ensomme mangler. Den kristne kvinnen Dorkas, som blir omtalt i Bibelen, er et eksempel på dette. Ifølge den bibelske beretning «gjorde [hun] mye godt og tok seg av de fattige». — Apg. 9: 36.

Da hun døde, var hun tydeligvis ugift. Hadde hun kommet til å stå i et nært forhold til andre? Bibelen sier at «alle enkene» gråt over at hun var død, og «viste fram skjortene og kappene» som hun hadde sydd til dem. (Apg. 9: 39) Hun hadde gjort gode gjerninger til gagn for andre som også var alene. Dette gjorde at de var blitt svært glad i henne. Det hjalp henne dessuten til å overvinne sin ensomhet. På lignende måte kan gavmildhet hjelpe oss til å overvinne en følelse av ensomhet.

Men hva er grunnen til at enkelte enslige finner seg til rette med sin situasjon, mens andre ikke gjør det?

Det kommer ofte an på hvordan en ser på det

Det er naturlig at du kanskje ønsker at du hadde din egen familie, og at du sørger over at du er enslig. Det er imidlertid interessant å merke seg hva som kom fram under en gallupundersøkelse som ble foretatt for en tid siden. Forskjellige personer ble spurt om hvorvidt de ville bytte med en annen, og i så tilfelle med hvem. Forbausende nok var både de som var gift, og de som var enslige, misunnelige på den annen part. En gift kvinne som ønsket at hun kunne bytte med en enslig venninne, skrev:

«Hun har full rådighet over sin tid. Hun kan reise og dra til forskjellige steder når hun måtte ønske det. Når du er gift og har barn, er du aldri din egen herre. Du må alltid ta hensyn til mann og barn. . . . Ikke misforstå meg. Jeg er svært glad i familien min, og den er midtpunktet i mitt liv. Men hvis jeg kunne leve mitt liv om igjen, ville jeg ikke gifte meg.» — Psychology Today for august 1976.

Selv om du kanskje ikke akkurat har valgt den enslige stand, bør du likevel forsøke å se på de fordeler den byr på. Det vil hjelpe deg til ikke å bli grepet av selvmedlidenhet. «Det finnes verre ting her i livet enn ikke å finne en mann,» sa en enslig kvinne, og hun tilføyde: «Det er aldri å finne seg selv.» Men en finner ikke seg selv ved bare å tenke på seg selv.

Gjør noe for å få kontakt med andre

Bibelen sier: «Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres.» (Fil. 2: 4) Vis interesse for andre. Vær villig til å betale det det koster å få kontakt med andre. Gå inn for å oppnå noe mer enn et overfladisk bekjentskap.

«Det er ikke så lett som det høres ut!» vil millioner av ensomme mennesker si. Det er sant. Det gjør det nødvendig å framelske medfølelse. (1. Pet. 3: 8) Det greske ordet for «medfølelse» betyr bokstavelig «å lide med». Det innbefatter det å dele andres erfaringer. Når du snakker med noen, bør du derfor lytte oppmerksomt i stedet for bare å tenke på hva du selv skal si når du slipper til. Konsentrer deg om hva den annen part sier. Prøv å sette deg inn i hans eller hennes følelser. Se tingene fra vedkommendes synspunkt.

Det er ikke noe som vil stimulere en god konversasjon mer enn fornuftige og likevel hensynsfulle spørsmål, slike som: «Hvor er du fra?», «Hvordan liker du deg her?», «Hva gjør du når du kobler av?», og «Har du noen hobbyer?» Hvis den andre er en medkristen, vil konversasjonen vanligvis komme i gang hvis du spør: «Hvordan begynte du å bli interessert i Bibelen?» Men en må naturligvis ikke fritte ut en person eller spørre ham ut slik at han føler seg ille berørt.

Når du stiller spørsmål til andre, vil du snart få lignende spørsmål selv og på den måten få anledning til å snakke. Det betyr at du også har tatt det første skritt til å oppnå kontakt med en annen. Når dere treffes neste gang, vil dere ha noe felles. Han eller hun er ikke lenger et fremmed ansikt i mengden. Og det er heller ikke du for den annen part. Dere har begynt å utveksle tanker og erfaringer.

Det er bare å vente at åpningen kan bli litt klossete. Bibelen sier: «Den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann.» (Jak. 3: 2, EN) Vent derfor ikke fullkommenhet verken av deg selv eller av andre. Ofte vil en naturlig sjenerthet gjøre seg gjeldende. Det krever både tid og felles anstrengelser å bygge opp et ekte vennskap. Vent derfor ikke at et slikt vennskap skal utvikle seg etter at dere har snakket litt sammen noen få ganger. Poenget er: Vis interesse for andre, og du vil finne at den kroniske ensomhetsfølelsen etter hvert vil forsvinne. Men vil alle du stifter bekjentskap med, vise seg å være gode venner?

Vær nøye med valg av venner

Det finnes utallige historier om hvordan ensomme mennesker, særlig kvinner, har stiftet bekjentskap med personer som har utnyttet dem. «På grunn av sin ensomhet tapte hun fullstendig hodet. Hun mener fortsatt at hun gjorde det som var rett,» sa en jurist i Canada som fortalte om en ensom enke som var blitt fralurt 100 000 dollar av en mann som hun hadde stolt på.

Penger er ikke det eneste og heller ikke det mest verdifulle ensomme mennesker står i fare for å miste hvis de ikke er nøye med hvem de velger som omgangsfeller. Moralnormer, selvrespekt, verdighet og en god samvittighet er bare noen av de verdier enslige mennesker er blitt fratatt av såkalte venner som angivelig skulle hjelpe dem. En sann kristen bør derfor søke venner blant dem som lar seg lede av bibelske prinsipper. Følgende bibelske ordspråk inneholder mye praktisk visdom:

«Den som omgås vismenn, blir vis, men dårers venn går det ille.» — Ordsp. 13: 20.

«Vær ikke venn med en sinnatagg . . . så du ikke venner deg til hans veier og setter en felle for ditt liv.» — Ordsp. 22: 24, 25.

«Den som omgås skjøger [eller umoralske menn og kvinner], skusler bort sin eiendom.» — Ordsp. 29: 3.

Det er spesielt farlig for gifte mennesker som har vanskelig for å snakke med sin ektefelle, å søke trøst et annet sted. Hvor mye bedre vil det ikke være at han eller hun forsøker å bli nærere knyttet til sin ektefelle! Ektefeller bør ikke bare bo sammen, men lære seg å dele sine følelser med hverandre.

Sunn fornuft og respekt for ekteskapet bør også fortelle oss at vi ikke bør vente å få dekket et visst behov for selskap hos en av det annet kjønn som vi ikke har noen rett til å bli følelsesmessig opptatt av. Når en kristen som er ensom, er oppe i en svært vanskelig situasjon, er det selvfølgelig naturlig at andre i menigheten, spesielt de eldste, er bekymret for vedkommende. (1. Tess. 5: 14) En kristen kvinne som var følelsesmessig ute av likevekt på grunn av at hun var blitt skilt, sa: «En stor hjelp for meg i denne tiden var en eldste som sammen med sin hustru viste virkelig interesse for meg. De stakk innom av og til bare for å si noen oppmuntrende ord.» Hva var grunnen til at det ikke oppstod noen urette følelser? Hun sa: «Han hadde alltid sin hustru med seg, og derfor oppstod det aldri noen urette følelser hos meg.»

Men bare det å ha hyggelig omgang med gode venner kan ikke helt og holdent løse det problem som ensomhet utgjør. En person kan ikke bruke all sin tid til å snakke med sine venner. For at en person skal ha selvrespekt — og det er svært nødvendig hvis en skal overvinne ensomhet — må hans liv ha en mening. Han må ha en følelse av at han utretter noe. Hvordan kan dette oppnås?

Et forpliktende forhold

«Jeg likte aldri ordet forpliktelser,» sa en 24 år gammel enslig kvinne. Men hennes liv var uten mening. Hun sa selv: «Den ene dagen gikk etter den andre med depresjon og ensomhet. . . . Jeg tilbrakte mange år med bare å vente — å vente på at verden skulle gi meg en konvolutt med livet mitt inni. Da, mente jeg, ville alt bli OK. Da ville jeg ikke føle meg ensom eller usikker.» Men det hendte bare ikke.

Mange har gjort lignende erfaringer, for en forsker sa om mange ensomme tenåringer: «De oppnådde aldri noen dybde. De lærte aldri å kjempe for å overleve. De oppdaget aldri betydningen av å sette seg mål i livet.» Betydningen av å sette seg «mål i livet» og påta seg forpliktelser kan ikke understrekes sterkt nok for den som ønsker å overvinne ensomhetsfølelsen. Men hva bør en påta seg forpliktelser overfor? Det finnes mange muligheter i dag. Hvilken av de mange muligheter som finnes, bør en gjøre til sitt ’mål i livet’?

En vis konge som levde for flere tusen år siden, hadde anledning til å nå det ene målet etter det andre — han skaffet seg rikdommer, anla hager og parker, bygde seg hus, dyrket musikkinteresser, var opptatt av kvinner og av mange andre ting. Men da denne vise kongen, Salomo, tenkte tilbake på alt det han hadde vært opptatt med, sa han: «Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud, og hold hans bud! Det bør alle mennesker gjøre.» Han hadde vært borti alt som det da var mulig for et menneske å beskjeftige seg med. Hans erfaring i livet hjalp ham til å komme til den konklusjon at det å la sitt liv dreie seg om Gud og tilbedelsen av ham var det eneste som brakte varig tilfredshet. Mange har funnet at det Salomo kom fram til, har vist seg å være like sant i dagens samfunn. — Fork. 2: 3—11; 12: 13.

Betyr dette at løsningen er å gå på religiøse møter og bli sterkt engasjert i sosialt arbeid? Du har kanskje forsøkt dette. Bibelen viser at det er nødvendig å påta seg forpliktelser som går ut over det å delta i sosialt arbeid eller et annet prisverdig arbeid.

Jesus Kristus viste at det er nødvendig å stå i et personlig, nært forhold til Gud. Jesus, som ventet at hans disipler skulle forlate ham, sa: «Jeg er ikke alene, for Faderen er med meg.» (Joh. 16: 32) Han følte at hans Far var sterkt interessert i ham. Gud var ikke fjern for ham. Han kjente sin Far. Det nære forhold Jesus stod i til sin Far, var det som styrket ham når ingen mennesker var til stede og kunne hjelpe ham.

Du har kanskje vært opptatt i religiøs virksomhet, men har du virkelig kommet til å stå i et personlig forhold til Gud? Føler du at han er sterkt interessert i ditt liv? Føler du det slik som Jesus gjorde det da han sa at «Faderen er med meg»? Eller virker Gud svært fjern for deg?

For virkelig å lære Gud å kjenne må en først lære noe om ham, om hans personlighet. Slike opplysninger finnes i Bibelen. Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg personlig til å få nøyaktig kunnskap om Gud, og det skal ikke koste deg noe. — Joh. 17: 3.

Når du vokser i kunnskap om vår himmelske Far, vil du føle at du blir nærere knyttet til ham. Du vil merke hvordan han gir deg styrke til å møte de problemer og vanskeligheter du blir stilt overfor hver dag. Alt dette vil bidra til at du kommer til å stå i et nært, personlig forhold til Gud, som er det som i første rekke vil hjelpe deg til å overvinne ensomhet.

[Uthevet tekst på side 10]

Er det nok bare å stå i et godt forhold til andre mennesker?