Samarbeid for å overleve

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Peru

IFØLGE Darwins evolusjonsteori kjemper alle livsformer en hard kamp for å overleve. Mange biologer og andre vitenskapsmenn betrakter imidlertid samarbeid, enhet og harmoni blant de forskjellige livsformer som det som gjør det mulig for dem å overleve. Bladet Time sa i en anmeldelse av en bok av dr. Lewis Thomas, som er biolog og direktør ved Sloan-Kettering kreftsenter i New York: «Thomas hevder at den fremherskende tendensen i naturen går i retning av symbiose, enhet, harmoni. Neo-darwinismens måte å betrakte livet på, nemlig som en stadig, dødbringende kamp . . . stemmer ikke med de kjensgjerninger Thomas har iakttatt.»

En grundig undersøkelse av de matvareressurser vi nå har, overbeviser oss om at samarbeid, ikke konkurranse, er veien til å overleve. Bare 30 viktigere vegetabilske og sju animalske fødevarekilder dekker det meste av vårt næringsbehov. I ethvert tilfelle får vi de mange hundre millioner tonn mat vi trenger, ved dyrkede planter og ved husdyr som står i et unikt, harmonisk forhold til mennesket. Uten disse trofaste medarbeiderne ville jordens nåværende befolkning på fire milliarder ikke kunne overleve. På den annen side ville også mesteparten av de dyrkede plantene og av husdyrene gå til grunne uten stadig stell og oppmerksomhet fra menneskenes side.

Plantedyrking og husdyravl

Helt fra begynnelsen av kunne menneskene se at visse planters og dyrs egenskaper og muligheter gjorde at de kunne utnyttes som næringskilder. Ja, Bibelen viser at Skaperen satte et godt eksempel for mennesket ved å bli den første jordbruker. Han plantet en vakker hage med all den variasjon som skulle til for å forsyne det første menneskepar med føde. (1. Mos. 2: 8, 9) I den første delen av Bibelen blir husdyr også nevnt. Det var Skaperens vilje at mennesket skulle utøve herredømme over de lavere livsformene og gjøre bruk av dem på en forstandig måte for å dekke sine behov. Mennesket skulle på en fornuftig måte gjøre bruk av og samarbeide med alle de andre livsformene på jorden for å sikre den fortsatte tilværelse både for seg selv og for den store mangfoldighet av planter og dyr.

Menneskets forhold til de lavere livsformene kan sammenlignes med forholdet mellom pottemakeren og leiren. En dyktig pottemaker bruker råmaterialet til å forme keramikkar av uendelig mange forskjellige slag og med uendelig mange anvendelsesmuligheter. Ved utvalg og krysning av de utallige levende organismer får menneskene fram de planter og dyr som dekker deres behov. Disse organismene har naturligvis egenskaper som gjør det mulig for dem å bli domestisert av menneskene.

Uttrykket å «domestisere» forteller noe om prosessen. Ordet kommer fra et latinsk ord med grunnbetydningen «hus». Å domestisere betyr således å føre planten eller dyret inn i menneskets miljø, under menneskets direkte tilsyn og stell. Et gjensidig avhengighetsforhold blir bygd opp. Mennesket blir avhengig av sine domestiserte planter og dyr for å kunne overleve, og disse blir igjen avhengige av mennesket. Det er en prosess som består i at ville livsformer blir tilpasset menneskenes interesser.

For å illustrere hvordan denne prosessen gjennomføres, kan vi se på hvordan det var mulig at et slikt kornslag som hvete kunne bli domestisert. Hvete er en av de eldste kulturplantene. Menneskene kunne utvilsomt se at de spiselige kornene i de opprinnelige, ville plantene var av verdi. De høstet disse og bestemte seg så for å dyrke og foredle dem for å lette innhøstingen og øke avkastningen. Dette var det første skritt på vei mot domestiseringen.

Nye sorter ble avhengige av dem som dyrket dem, for å overleve. Men ettersom dyrkede planter ikke er fullstendig isolert fra ville varieteter, inntreffer til sine tider krysninger som kan forbedre plantens kvalitet. Menneskene, som alltid er våkne for å forbedre sine kulturplanter, utvelger de forbedrede varietetene og sår dem. Denne prosessen fortsetter, slik at det stadig kommer fram forbedrede sorter.

De hvetesortene som nå gir en høst verden over på nærmere 400 millioner tonn i året, er ikke de samme sortene som de som ble sådd i bibelsk tid.a

Disse gamle hvetesortene var en slags agnhvete, det vil si, de hadde inneragn, en indre, skall-lignende hylse som måtte knuses etter innhøstningen. En eller annen gang på tidens strøm undergikk emmerhveten en mutasjon (en grunnleggende forandring i den genetiske oppbygning), slik at agnet åpner seg lett når kornet er høstet. Samtidig ble akset seigere, slik at kornene ble sittende på planten inntil høsttiden kom. Dette er en hvetesort med 21 par kromosomer — de ekstra kromosomene er tydeligvis kommet til ved en krysning med en gressart som heter bukkekorn. Varieteter av denne brødhveten produserer på det nåværende tidspunkt størstedelen av den hvete som høstes i verden.

Genetiske muligheter

Den forunderlige evne planter og dyr har til å reagere på påvirkning fra menneskenes side, viser hvilke genetiske muligheter hver livsform har i seg. La oss belyse dette med et eksempel. Den viltvoksende planten dyrket kål (Brassica oleracea) har under menneskets påvirkning gitt opphav til seks forskjellige dyrkede kulturplanter som er en pryd for våre bord og en fryd for ganen. For å få fram disse nye kulturplantene har en i hvert enkelt tilfelle valgt ut visse deler hos den opprinnelige planten og fremhevet disse. Fra den opprinnelige planten har vi fått hodekål (utviklet fra endeknopp), blomkål (blomsterstanden), kålrabi (stengelen), rosenkål (sideskuddene), brokkoli (stilkene og blomstene) og grønnkål (bladene). Grønnkål er den kålsorten som ligner mest på den opprinnelige planten.

Etter hvert som menneskenes kunnskaper i biologi har økt, har de hatt mulighet til å forbedre utvalget og bedre styre dannelsen av forskjellige nye sorter av hvete, ris, mais og så videre. Dette har resultert i en «grønn revolusjon». Nye sorter gir ti ganger så stor avkastning som sine forgjengere. Men i dette ligger det også en fare: En kan bli altfor avhengig av bare noen få plantesorter.

Poteten er et eksempel på dette. Poteten ble foredlet i ett av de åtte geografiske områdene som regnes som senter for domestiseringen. En begynte å foredle den for omkring 1800 år siden langs Sør-Amerikas vestkyst på Andesfjellenes høysletter, hvor det i dag finnes over 150 forskjellige sorter. Da Sør-Amerika ble erobret av spanjerne, tok erobrerne med seg poteten tilbake til Europa, og der ble den akklimatisert. Med tiden kom poteten til Irland, hvor den trivdes. Irene ble avhengige av poteten, som ble deres viktigste næringsmiddel. Hva ble resultatet? Hungersnød, da en uventet plantesykdom, tørråte, ødela hele potethøsten i årene 1845—46. Dette førte igjen til at mange av irene emigrerte til andre land.

En har domestisert planter og dyr av andre grunner enn for å få mat. Tenk bare på hester, katter, hunder og akvariefisker og de utallige blomstersortene. Mange av disse er blitt domestisert for å tilfredsstille menneskets kjærlighet til det som er vakkert, mens hensikten andre ganger har vært å gjøre arbeidsbyrden mindre. Prosessen foregår hele tiden; det kommer nye varieteter hvert år. I den senere tid har en kommet fram til en ny sort hageerter. Belgene på denne hageertesorten er like velsmakende som de modne ertene, noe som gjør at næringsverdien blir fordoblet.

Når det har vært mulig å frembringe en lang rekke varieteter av dyr, fisker, fugler og planter ved domestisering, skyldes det at det i den genetiske oppbygning hos hver enkelt livsform (slag) finnes visse skjulte eller recessive gener (arveanlegg) som en kan få til å tre fram og anvende for å frembringe nye varieteter. Selv om en kan frembringe nye varieteter, kan en imidlertid ikke frembringe nye slag. Når en art dør ut, går dens genforråd tapt, og det står ikke i menneskelig makt å gjenvinne det. Ettersom menneskene utgjør den høyeste livsform på jorden, må de være seg sitt store ansvar for de lavere livsformene bevisst, slik at de ikke ødelegger dem, men sørger for å bevare dem.

Livet på jorden er således ikke frembrakt med tanke på en drepende konkurranse, men for at det skal finne sted et harmonisk samarbeid mellom de forskjellige livsformene. Mennesket har i den senere tid begynt å innse dette og har også i en viss utstrekning forsøkt å verne om jordens økologi. I Guds nye ordning vil samarbeid og harmoni i hele skaperverket komme til å nå maksimalt omfang.

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Fra dyrket kål kommer

Brokkoli

Rosenkål

Kålrabi

Grønnkål

Hodekål

Blomkål