Nye fruktsorter av gamle

Av «Våkn opp!»s korrespondent på De britiske øyer

DET finnes en forbløffende mengde forskjellige fruktsorter i vår tid. Og for en variasjon de byr på hva smaken angår! Det finnes paradisepler som er ’så sure at de kan brukes til å sløve en kniv med’, for å sitere naturforskeren Plinius, som levde for cirka 2000 år siden. Mange andre varieteter av epler har imidlertid en smak som er en fryd for ganen, og det er ikke få sorter å velge mellom. En bok som ble utgitt i USA for over 100 år siden, nevnte 1823 forskjellige varieteter av epler! Men alle disse med deres særegne kjennetegn kommer opprinnelig fra de samme sortene. Nye fruktsorter er blitt frambrakt av gamle varieteter. Hvordan har dette skjedd?

Etter hvert som menneskene fikk bedre kjennskap til landbruk, var de uten tvil mer nøye med hvilke frø de bevarte i den hensikt å så. De valgte frø fra de største drueklasene, de søteste eplene, de største olivenene og så videre. Litt etter litt ble det så produsert sorter som skilte seg mer og mer ut fra de viltvoksende varietetene.

Bevisst krysning i den hensikt å forene ønskede egenskaper hos forskjellige sorter er av nyere dato. Det er ikke alltid så lett å frambringe nye fruktsorter på denne måten. Men etter hvert har menneskene lært en god del. Det finnes nå minst fem viktige planteforedlingsmetoder.

Mutasjoner

Mutasjoner har gitt opphav til flere nye fruktsorter. For en planteforedler er mutanter enkelte planter som på visse måter skiller seg merkbart ut fra foreldreplantene. Hvordan oppstår de?

Kanskje én gang pr. 200 000 ganger inntreffer det mindre forandringer i den mekanismen som gjør at genene reproduseres. Dette kan skyldes virkningen av stråling, av varme eller av et kjemisk stoff. Den genforandring som oppstår, er en mutasjon. De fleste mutasjoner er recessive og kommer derfor ikke til syne med en gang. Men med tiden kan en recessiv mutasjon vise seg i form av et nytt trekk. Denne nye egenskapen kan være så fremtredende at den vekker oppmerksomhet (for eksempel dobbelte blomster), og det kan være at en kommer til at den fortjener å bli bevart, selv om den ikke er så formeringsdyktig. Planter med et slikt forandret trekk er mutantene i planteforedlerens verden. Hvis de nye egenskapene bare framtrer på én knopp eller én grein, taler en om knoppmutasjoner. Frøene fra planter med genforandringer blir også påvirket, og det nye trekket kan derfor bevares.

Krysningsforedling

En annen måte å forbedre fruktsortene på er ved selektiv krysningsforedling. Denne metoden ble benyttet da en ønsket å utvikle et epletre som kunne tåle de kalde vintrene i Nordvest-Canada. I 1887 begynte dr. Saunders å så frøplanter av sibirsk bæreple (Malus baccata), som kunne tåle temperaturer på helt ned til 34 kuldegrader. Sju år senere blomstret disse plantene, og han krysset dem med søte, dyrkede varieteter. De mest lovende av 800 frøplanter ble utsatt for det harde klimaet i Nordvest-Canada og klarte seg. Med tiden blomstret de også, og dr. Saunders lot seg ikke skremme av at frukten var svært liten, men foretok flere krysninger mellom dem og dyrkede sorter. Blant avkommet fantes det noen sorter med de samme store, søte fruktene som de dyrkede foreldreplantene og med det sibirske opphavs hardførhet.

Krysning av innavlslinjer

En annen viktig måte å frambringe nye fruktsorter på er å krysse innavlslinjer for å få hybride planter med ekstra sterk vitalitet. Mange muterte gener kan ha samlet seg opp i enkelte matnyttige planter etter århundrers dyrking og svekket disse plantene. Dette kommer av at innavl øker muligheten for at recessive egenskaper som blir overført av de muterte genene, vil vise seg i plantenes avkom og føre til at de gradvis får sterkt nedsatt vekstkraft, og at avkastningen følgelig blir redusert. Krysning av to slike innavlede linjer kan derimot gi ekstra sterk vitalitet; dette er tilfelle i enda høyere grad hvis fire ubeslektede innavlslinjer blir kombinert i to generasjoner. Denne form for foredling lar seg bare gjennomføre hos visse planter, men når det gjelder mais, er virkningen helt fenomenal.

Kromosomfordobling

En fjerde måte å frambringe nye fruktsorter på er kromosomfordobling. Hver av kjønnscellene fra mor- og far-planten har normalt det halve antall kromosomer, det haploide kromosomtall. Når to kjønnsceller smelter sammen ved befruktningen, får den nye cellen dobbelt så mange kromosomer, det diploide kromosomtall. For nesten alle dyr og også for de fleste planter er dette det normale kromosomtall. Men visse planter kan ha flere kromosomer og likevel være friske. De som har tre, fire, fem, seks, sju eller åtte sett kromosomer, kalles henholdsvis triploide, tetraploide, pentaploide, hexaploide, heptaploide og octoploide planter. Slike planter er ofte større og kraftigere, men mindre fruktbare enn de diploide. En art rød pepper (tetraploid) har for eksempel blad som er gjennomsnittlig fire ganger så kraftige som den diploide arten. Frukten er opptil 500 ganger tyngre!

Ved å behandle hurtigvoksende skudd med stoffet colchicin kan en nå nesten oppnå kromosomfordobling på bestilling. Ved hjelp av røntgenstråler kan en også drepe selektivt de resterende diploide celler.

En kombinasjon av krysning og kromosomfordobling

Den femte måten å frambringe nye fruktsorter på er en kombinasjon av krysning og kromosomfordobling. Når arter som ikke er så nær beslektet, blir krysset, er ofte avkommet livskraftig, men sterilt. Fruktbarheten kan gjenvinnes, ofte i full monn, ved at plantene blir behandlet med colchicin, slik at kromosomfordobling finner sted.

Ikke noe nytt i egentlig forstand

Vi må imidlertid ikke tro at planteforedlerne bare kan velge ut passende foreldreplanter og få i stand bestøvning og vips! — så har vi en ny, saftig frukt. Etter mange års hardt arbeid og forsøk med tusener av frøplanter har en mange ganger i beste fall bare en ny varietet som ikke er noe bedre enn den gamle. Det er mange skuffelser forbundet med dette arbeidet. Ikke alle nye varieteter er like næringsrike som de gamle. Enkelte nyere kålsorter inneholder for eksempel mindre vitamin A og vitamin C enn de eldre, og noen av dem er grovere og ikke så lettfordøyelige som de gamle.

Den kjennskap vi nå har til arvelighetslæren, har vist at når alt kommer til alt, har menneskene egentlig ikke frambrakt noe nytt i sitt foredlingsarbeid. Det er i enda mindre grad tilfelle med naturlig utvalg og blinde tilfeldigheter i en teoretisk evolusjon. All ære må tilskrives Skaperen, som har utstyrt plantene med muligheten til å overleve ute i naturen i generasjoner og til å bli foredlet av mennesker til en lang rekke varieteter. Når menneskene frambringer nye fruktsorter av gamle, gjør de derfor ganske enkelt bruk av de muligheter som har vært til stede helt fra den gang plantene ble skapt.