Den engelske kanal plaget av trafikkproblemer

AV «VÅKN OPP!»S KORRESPONDENT I STORBRITANNIA

EN REKKE med biler beveger seg sakte framover i morgendisen. De kjører bortover en bred plattform som leder til bilferjeterminalen i Dover. De skal fraktes med båt til Frankrike over Stredet ved Dover i Den engelske kanal.

Det er behagelig å stå oppe på dekk og se tilbake på de lett skrånende, hvite klippene ved Dover. Nå og da kommer det noen tåkedotter drivende, men sjøen er rolig, og det er ingen annen trafikk å se. Plutselig dukker en supertanker fram fra en tåkedott som bare så vidt kan skjule den! Det er tydelig at vårt skip ikke er det eneste her ute, men takket være radaren har vår kaptein allerede kunnet ta de nødvendige forholdsregler.

Trafikktettheten innebærer fare

Gjennomsnittlig 300 skip trafikkerer hver dag denne 34 kilometer brede flaskehalsen i den østre enden av Den engelske kanal. Tungtrafikken består av supertankere, lastebåter og krigsskip, og ferjer, fiskebåter og lystfartøyer krysser stadig kjølvannet deres.

For noen år siden samlet en gruppe fra nyhetstjenesten i et britisk fjernsynsselskap kartskisser av radarbilder som viste skipstrafikken i Stredet ved Dover i løpet av én dag. En etterfølgende film viste kartene etter hverandre på mindre enn ett minutt. Skipene så ut som en sverm med sinte bier som suste omkring i panikk uten noe bestemt trafikkmønster. Det må innrømmes at forholdene er blitt forbedret siden den gang. Nå holder tankbåter som skal mot sør, seg til den engelske siden, og de som skal mot nord, holder seg til den franske siden. Faren er ikke desto mindre fremdeles til stede så lenge skipene som ferdes i skipsleden i midten av kanalen, og skipstrafikken som krysser kanalen, kan ’bevege seg som de selv ønsker’.

Det forekommer fortsatt alvorlige skipsulykker i kanalen, noe som fører til omfattende spill av olje og alvorlig forurensning av strendene og livet i sjøen. Ofte er kollisjoner så vidt blitt unngått bare på grunn av dyktige og vaktsomme skipsoffiserer.

En ulykke hvor liv gikk tapt, men som kunne ha blitt langt mer omfattende, fant imidlertid sted i februar 1979. En av ferjene som krysser kanalen, kolliderte med et stort tankskip. Tapslisten ble ansett for å være ubetydelig. Men den har innprentet seg i folks sinn — de tenker på at den neste kollisjonen kan komme til å medføre at kanskje 1000 mennesker på en fullsatt ferje, mister livet.

Riktignok finnes det et relativt trygt alternativ: lufttrafikken over kanalen. Og den har vist seg å være beundringsverdig trygg. Men det er ikke alle som har råd til de høye billettprisene, og mange andre ville ikke fly selv om flyturen var gratis.

Tunnelprosjektet

I 1964 besluttet de britiske og franske myndigheter etter langvarige forhandlinger å slå seg sammen om å bygge en tunnel. I 1973 var første fase fullført, og omkostningene beløp seg til 4,85 millioner pund (cirka 55 millioner kroner). Men annen fase møtte vanskeligheter. I 1974 ble behandlingen av et lovforslag om kanaltunnelen utsatt av det britiske parlament på grunn av at det var parlamentsvalg, og året etter ble hele prosjektet forkastet.

Så skjedde det ikke noe før i 1978, da den britiske jernbanen kom med et alternativt forslag. Forslaget gikk ut på å fullføre tunnelen ved å finansiere prosjektet med private midler og så bygge en enkel jernbanelinje gjennom den for å forbinde London, Paris og Brussel. Regjeringen syntes om ideen og godtok den i prinsippet. De pengene som trengs, vil eventuelt bli reist av private institusjoner i EF-landene.

En bro over kanalen?

En ingeniør ved navn Ronald Taylor foreslår å bygge en 40 kilometer lang bro av stålrør over kanalen fra kystbyen Hythe i Kent til Cap-Gris-Nez i Frankrike. Broen ville komme til å strekke seg 76 meter over skipsleden, og den ville gi de største tankbåtene tilstrekkelig plass til å passere mellom de 24 brospennene. Broen ville ha plass til bilvei og jernbane og også til fotgjengerfelt med forfriskningsboder satt opp med visse mellomrom.

Myndighetene inntar imidlertid fremdeles en skeptisk holdning til disse prosjektene. De spør: Kan en være sikker på at en tunnel ikke vil bli hjemsøkt av brann som kan forvandle den til en 51 kilometer lang likkiste? Eller hvis en velger å bygge en bro, vil da de som ferdes på den, kunne være helt trygge når det plutselig blir storm og vinden blåser med voldsom kraft fra den ene eller den andre retning i Stredet ved Dover? Vil den dessuten være sterk nok til å motstå et direkte støt fra en supertanker som i tykk tåke renner inn i en av dens støttepilarer?

Kanskje noen en dag vil ta risikoen og begynne på et av disse prosjektene. Inntil da må det bli utvist stor forsiktighet når en ferdes i verdens mest trafikkerte kanal.