Et liv som homoseksuell — kan det bringe sann tilfredshet?

«Den homoseksuelle livsform er sjelden, om i det hele tatt noen gang, et spørsmål om valg.» Slik het det i en offisiell uttalelse som den romersk-katolske kirke i Storbritannia kom med.

En slik oppfatning kan få mange til å bli grepet av fortvilelse. De mener at når de først har slått inn på en homoseksuell levemåte, er det utelukket at de kan foreta en forandring. Men det er ikke tilfelle. De kristne ser det slik at med Guds hjelp er det ikke noe som er umulig. Som apostelen Paulus uttrykte det: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» — Fil. 4: 13.

Les den nedenstående artikkelen, hvor en mann i Storbritannia forteller om de erfaringer han har gjort, og vurder så selv dette spørsmålet.

Jeg har alltid likt å være sammen med det annet kjønn, og som tenåring hadde jeg som alle andre en rekke venninner. Ikke desto mindre følte jeg meg allerede i ungdommen tiltrukket av mitt eget kjønn, selv om jeg ikke kunne tenke meg en homoseksuell levemåte. Det appellerte rett og slett ikke til meg, spesielt ikke når jeg tenkt på hvilke følger det kunne få å leve på den måten et helt liv.

I 1950-årene var de «homoseksuelles frigjøringsbevegelse» ukjent. Men i begynnelsen av 1960-årene begynte en ny ånd å vinne innpass, og det var ikke så mange som var imot homoseksualitet. Det var i hvert fall mer akseptert i en storby som London. Likevel nølte jeg og forkastet de mange muligheter til homoseksuelle forhold som jeg fikk tilbud om.

Homoseksuell, men ikke hyklersk

I likhet med mange andre unge mennesker var jeg idealist. Jeg drømte om en verden med god moral og høye normer. Men da jeg kom ut i verden, ble jeg stilt overfor de harde realiteter. Jeg oppdaget at verden er korrupt, og at selv mennesker som kaller seg rettskafne og normale, ofte på mange måter følger en svært umoralsk handlemåte.

Jeg ble etter hvert klar over at det var nokså innlysende at mine ungdommelige, idealistiske drømmer aldri ville bli oppfylt, og jeg husker at jeg tenkte: «Hva nytter det? Hva venter jeg å oppnå ved å holde igjen? Jeg kan like godt begynne å leve som homoseksuell og gjøre det beste ut av det.» Da jeg hadde truffet denne avgjørelsen, begynte jeg på en kurs i livet som jeg skulle komme til å følge i mange år.

Til å begynne med følte jeg en viss lettelse over å kunne legge kortene på bordet og si: «Vel, jeg er homoseksuell. Det er nå engang slik!» Selv om mange betraktet min levemåte som umoralsk, følte jeg ikke at jeg var verre enn andre som på en eller annen måte fulgte en gal handlemåte. På sett og vis følte jeg i virkeligheten at jeg var bedre, fordi jeg i det minste ikke var hyklersk og forsøkte å gjemme meg bak en eller annen fasade. Når jeg først hadde begynt å leve som homoseksuell, brydde jeg meg ikke om hvem som visste om det. Det var mange muligheter til å opprette homoseksuelle forhold, og det var ingen som gjorde innvendinger.

Ettersom tilfeldige kjønnslige forbindelser så ut til å være normen i homoseksuelle kretser, fant jeg etter hvert ut at det ville være mest fordelaktig for meg å opprette forhold til menn som kunne føre meg oppover på den sosiale rangstige. Mange homoseksuelle resonnerer slik, og hvis de er noenlunde pene, mangler det ikke på tilbud fra innflytelsesrike og velsituerte menn. Slike tilbud fra mange mannlige venner gjorde at jeg ble tatt med ut og fikk god anledning til å leve livet.

Jeg lever en luksustilværelse

Til slutt lyktes det meg å få en svært rik venn. Han kjøpte fine klær til meg og introduserte meg i de høyere kretser i samfunnet, hvor penger ikke spilte noen rolle. Han hadde én leilighet i et finere strøk av London og én i Sør-Frankrike. Jeg ble tatt med på luksuriøse ferieturer i utlandet, og jeg syntes det var spennende å bli kjent med folk som var rike og berømt. Ettersom jeg var ung den gangen, ble jeg betatt av alt det nye jeg så og opplevde.

I London finnes det mange klubber hvor de homoseksuelle kan komme sammen. Jeg var i virkeligheten forbauset over hvor mange mennesker i de «høyere kretser» jeg fikk anledning til å stifte bekjentskap med — deriblant bankmenn, advokater og politikere. Alt dette gjorde at jeg ble ansporet til å fortsette som homoseksuell.

Religion var noe jeg aldri hadde tatt alvorlig. Jeg var på ingen måte ateist, for jeg mente at det måtte finnes en eller annen høyere makt, men jeg tenkte aldri noe særlig over den slags. Jeg fant at det var et emne homoseksuelle sjelden drøftet.

I de årene jeg var homoseksuell, ble jeg ved flere anledninger utsatt for umoralske tilnærmelser fra prester og andre geistlige. Jeg mente derfor at jeg ikke hadde noen grunn til å ta religion alvorlig. Den form for kristendom jeg kom i kontakt med, skilte seg ikke ut fra den verden jeg levde i.

Mitt liv som homoseksuell freelancer

Men et slikt liv som det jeg levde i de homoseksuelles verden, er ikke varig. Det er basert på evig ungdom og sjarme, og dette har gjort mange fortvilt og drevet dem til å begå selvmord, noe jeg ikke er ukjent med. Å måtte leve opp til visse normer og alltid måtte stå fram som en attraksjon kan by på visse ulemper. Jeg visste at etter hvert som jeg ble mindre tiltrekkende og mitt utseende begynte å tape seg, ville jeg være ferdig. Jeg ville bli satt på gaten, som så mange før meg var blitt. Ettersom jeg ønsket å være uavhengig, bestemte jeg meg for å forlate min velstående venn.

Men jeg hadde jo levd en luksustilværelse, og det var ikke lett for meg å falle til ro og leve et alminnelig liv. Jeg fant det vanskelig å beholde en hvilken som helst slags jobb og begynte å vanke sammen med en dårlig gjeng. Det endte med at jeg ble prostituert for å forsørge meg.

Dette innebar at det var stor fare for at jeg kunne pådra meg en kjønnssykdom. Det er jo ingen hemmelighet at kjønnssykdommene florerer blant de homoseksuelle på grunn av deres løse forbindelser. Min egen lege var homoseksuell (det var derfor jeg hadde valgt ham), så jeg visste at det ikke ville by på noen problemer å få behandling for disse sykdommene. Likevel var ikke dette en livsform jeg ville anbefale noen, ettersom denne brakte med seg mange andre farer i tillegg til faren for å pådra seg en kjønnssykdom.

En mer stabil tilværelse som «gift»

Det var i denne ulykkelige perioden i mitt liv at jeg traff den mannen som jeg skulle komme til å bo sammen med i de neste ti årene. Helt fra begynnelsen av kom min nye partner og jeg svært godt ut av det med hverandre. Jeg var veldig glad i ham, og vi begynte å skape et hjem sammen, omtrent slik som et vanlig gift par ville gjøre. Vi betraktet vårt forhold som noe ganske unikt og spesielt. Ingen av oss syntes det var noe underlig eller merkelig ved det.

Som kamerater hadde vi det svært godt sammen. Det var et forhold mellom oss som var preget av inderlig, dyp kjærlighet. Ja, vi følte at den kjærlighet vi opplevde, var dypere enn mange heteroseksuelle forhold vi hadde merket oss. Til tross for at vi hadde mange anledninger til å gå ut med andre og fikk flere tilbud om å gjøre det, holdt vi oss alltid til hverandre. De ti årene han og jeg bodde sammen, var blant de lykkeligste i mitt liv fram til da.

Sannheten utgjør en utfordring

Så en dag fikk jeg en publikasjon som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Så snart jeg begynte å lese i den, ja, helt fra den første setningen jeg leste, var det ikke tvil i mitt sinn om at dette var sannheten. Jeg fortsatte å lese og kunne ikke finne noen feil ved det som ble sagt. Det oppstod ingen spørsmål i mitt sinn. Jeg hadde aldri studert Bibelen, men dette var noe som ganske enkelt bar preg av sannhet, og jeg husker at jeg tenkte: «Dette må være sannheten!»

Mine øyne ble åpnet for muligheter som jeg ikke visste eksisterte. Etter hvert som jeg ble kjent med Bibelens håp for menneskene, kom alt til å framstå i et nytt lys. Jeg hadde god tid til å tenke, og når jeg så tilbake på mitt liv, fant jeg ut at jeg sannsynligvis hadde hatt en lengsel etter noe åndelig, selv om jeg ikke hadde vært klar over det. Jeg hadde alltid hatt en følelse av at det måtte finnes en bedre måte å leve på, ikke bare for meg, men for hele verden. Jeg syntes det hørtes fornuftig ut at det var mulig å velge en meningsfylt og tilfredsstillende tilværelse med utsikt til å oppnå evig liv.

Det tok ikke lang tid før jeg ble klar over at jeg nå stod ved en skillevei. Etter hvert som jeg studerte Bibelen og min verdsettelse av dens sannhet økte, forstod jeg at jeg måtte forandre mitt liv. Men ville jeg klare den utfordring det innebar?

Den største avgjørelsen i mitt liv

Jeg visste nå alt om hva Bibelen hadde å si om homoseksualitet. Selv om jeg aldri før hadde sett disse uttalelsene i den, følte jeg instinktivt at det den sa, var rett. Det liv jeg levde, var på ingen måte naturlig. Men jeg trengte et virkelig sterkt motiv for å ønske å forandre det. Det var min voksende kjærlighet til Jehova Gud som fikk meg til å ønske å foreta en forandring.

Min første reaksjon var å få min partner til å forstå Guds veier. Jeg ønsket at han også skulle foreta en slik forandring av sitt livsmønster. Medlemmene av Jehovas vitners menighet på stedet inviterte oss ofte til måltider og til selskapelig samvær. Vi ble vist stor forståelse. Min partner burde virkelig kunne se at han ikke ble holdt utenfor. Han ble i virkeligheten oppmuntret like mye som jeg ble. Men dessverre tok han ikke imot sannheten, slik som jeg hadde håpet.

Til slutt delte vi leiligheten vår, slik at vi fikk hvert vårt rom. Men vi ble snart klar over at den eneste løsningen for oss var å skille lag. Hvordan skulle jeg klare det? Jeg husker at jeg tenkte: «Jehova vil gjøre det mulig for meg.» Jeg satte min lit til ham.

Vi bestemte oss så definitivt for å skille lag. Det var som å kutte vekk en del av meg selv og la den falle på bakken.

Min tro blir styrket

Du har sikkert i likhet med meg hørt at det er blitt sagt: «Én gang homoseksuell alltid homoseksuell.» Men slik var det ikke med meg. Jeg la dette livet bak meg, én gang for alle. Likevel må jeg fremdeles fortsette å arbeide med å foreta forandringer i mitt livsmønster. Men hvor styrkende har det ikke vært for meg å huske at Jehova fullt ut forstår mine problemer! Jeg er etter hvert blitt klar over at han alene kjenner en persons forhold og bakgrunn, og at han tar i betraktning den skade miljø og andre faktorer kan ha øvd, samtidig som han på en kjærlig måte gir veiledning gjennom sin hellige ånd.

Det har mange ganger hendt at jeg har følt det som om jeg har måttet gi opp på grunn av det press jeg er blitt utsatt for. Likevel har jeg høstet gagn av sannheten på så mange andre måter. Når alt kommer til alt, er jo det å få tilfredsstilt seksuelle lyster ikke det eneste som betyr noe i livet. Livet er så mye mer, og jeg har funnet at sannheten i Guds Ord har åpnet andre muligheter for meg og hjulpet meg til å foreta de forandringer jeg ønsket å foreta. Det tar likevel tid å løse problemer og bli kvitt uheldige tendenser. Homoseksuelle tendenser er ingen unntagelse hva dette angår.

Da apostelen Paulus skrev sitt brev til korinternea, nevnte han homoseksuelle handlinger som en grov synd, men han understreket ikke spesielt slike handlinger som de eneste syndige handlinger, eller som handlinger som var verre enn de andre syndene han nevnte. Han nevner homoseksuelle handlinger sammen med andre alvorlige synder som menneskene begår, og hvis vi gjør oss skyldige i en hvilken som helst av disse tingene, pådrar vi oss Guds mishag. Men jeg har funnet at når vi forsøker å overvinne våre svakheter, styrker Jehova oss. Det ville være galt å vente å bli kvitt gale tilbøyeligheter på et øyeblikk. Men jeg har funnet at det ved Jehovas ånds hjelp er mulig å legge selvkontroll for dagen, og at det går an å fortsette å vandre på sannhetens vei og vise kristen utholdenhet. — Rom. 5: 1—5.

Jeg føler meg svært liten, men jeg gleder meg over at Jehova har kunnet bruke meg, og at han trass i mine ufullkommenheter fortsetter å styrke meg.

Mange av mine kristne brødre har vært svært oppmuntrende og vennlige. Jeg er fylt av takknemlighet over de muligheter og den veiledning Jehova har gitt meg ved hjelp av sitt Ord, sin ånd og sin kristne menighet. Det er mitt høyeste ønske å leve i samsvar med den kristne personlighet, noe som bringer liv, og på den måten være til ære og pris for Jehovas navn. — Ef. 4: 22—24.

[Fotnote]