Jakt og fiske på den gammeldagse måten

DE FLESTE som fisker, har gjerne en fiskestang eller et garn. Jegere er som oftest utstyrt med børse. Men ettersom jeg tilhører mandaya-stammen, som holder til på de sørligste øyene i Filippinene, lærte jeg å drive jakt og fiske uten den slags utstyr!

Jeg var fem år da opplæringen begynte. Mange vil sikkert synes at de metodene vi brukte, var primitive, men vi hadde i hvert fall alltid rikelig med kjøtt og fisk fra naturens eget spiskammer. Lignende metoder ble trolig benyttet for flere tusen år siden, for etter vannflommen på Noahs tid sa Gud til menneskene: «Alt som lever og rører seg, skal være til føde for dere.» — 1. Mos. 9: 2, 3.

Fiske i jungelen

Vi brukte for eksempel verken fiskestang eller garn når vi fisket. Du lurer kanskje på hva vi da brukte. Ofte brukte vi bare hendene! Far lærte meg å fange fisk, reker, hummer og krabbe med hendene under steiner og rundt torvkanten i elveleiet. Jeg lærte også å bruke en kurv av bambus eller hagtorn. Om kvelden la jeg agn i kurven, og om morgenen var det forhåpentligvis noe å hente der.

I vår stamme brukte vi ofte pil og bue når vi skulle fiske. Jeg lærte å sitte sammenkrøpet på en gren som hang utover vannet, og etterligne lyden til visse fisker. Når de kom opp til overflaten, skjøt jeg dem og stupte så ned i vannet for å hente fangsten.

Noen ganger fanget vi fisk ved å grave et hull i elveleiet. Det var cirka 60 centimeter bredt, 75 centimeter langt og 30 centimeter dypt. Foran hullet satte vi opp et lite gjerde av bambusrør. I gjerdet var det en liten åpning som var laget slik at når fisken svømte inn i hullet for å finne mat, var den fanget.

Noen ganger var vi mellom fem og ti stykker som arbeidet sammen. Vi laget en slags innhegning i enden av en dam eller i utløpet av en elv. Så vasset vi langsomt gjennom vannet mot innhegningen mens vi slo på vannet med kjepper. På den måten ble fisk, skilpadder og til og med små krokodiller drevet inn i innhegningen. Ja, vi spiste krokodillene også!

Store åler svømte ofte under trestammer, røtter, grener og blad. For å fange dem kjørte vi ganske enkelt et langt spyd ned i vannet. Hvis det var en ål der og vi traff den, ville den flyte opp til overflaten.

Om kveldene, når det var mørkt, lokket vi byttet til oss med et lys. Når det kom nært nok, brukte vi så et passende våpen for å drepe det.

Jungeljegerens ferdigheter

Far lærte meg også å drive jakt i skogen. For oss var jakt en måte å skaffe mat til oss og familien på. Jeg lærte snart at en jungeljeger ikke følger opptråkkede stier, for dyrene unngår dem. Vi måtte derfor lære å ta oss fram gjennom underskogen og tåle å bli revet opp av torner og blad, samtidig som vi forsøkte å unngå mygg, maur, bier og slanger.

Det kan ta over en dag å følge sporet av et dyr, så jeg måtte lære hvordan en kan finne et trygt sted å sove, og hvordan en kan gjøre opp ild for å lage mat. Jeg måtte vite hvilke planter, frukter og bær jeg trygt kunne spise, og når fuglene hadde egg i reirene. Jeg lærte også hvordan en skaffer seg drikkevann fra spanskrørpalmens ranker og fra andre planter. Ja, å kjenne og forstå jungelen kunne bety forskjellen mellom en full og en tom mage, ja, til og med mellom liv og død!

Hvorfor går aldri innfødte jegere seg vill i jungelen? Fordi vi har lært å tyde vindretningen og å orientere oss etter solen og stjernene.

Sansene må utvikles også. En må ha godt syn for å kunne skjelne byttet fra tett vegetasjon. Hørselen er også viktig, slik at vi kan oppdage dyr som rører på seg. Jeg kunne til og med lukte når det var aper, svin, fugler, flaggermus eller slanger i nærheten!

Å jakte — og å bli jaktet på

Noen ganger drev hele samfunnet jakt sammen. Alle i landsbyen spredte seg i en stor sirkel og rykket så nærmere og nærmere en slags innhegning som var blitt satt opp, mens vi slo med kjepper på buskene. På denne måten ble villsvin og hjorter drevet mot innhegningen. Så snart byttet var innenfor, delte landsbyhøvdingen det mellom oss etter familiens størrelse.

En annen måte å fange hjort på gikk ut på å brenne et lite skogområde og så vente. Hjorten elsker å slikke aske etter nedbrente trær, så ved solnedgang kom dyrene for å smake på den. Et lys trakk dem til jegeren.

Far lærte meg å bli flink til å etterligne dyrelåter. Akkurat som vi kunne etterligne fiskenes lyder, kunne vi også gjemme oss i nærheten av et frukttre og etterligne forskjellige fuglelåter. Når de så hørte låten og kom flygende, skjøt vi dem med pil og bue. Det var ikke så lett som det kanskje høres ut til.

Når vi skulle fange villhøns, satte vi en tam hane i en innhegning som var kamuflert med grener og løv. Jegeren etterlignet så hanens galing, og den tamme hanen svarte. De ville hanene i nærheten tok hans svar som en utfordring og kom løpende for å slåss. Så snart de hadde kommet inn i innhegningen, var de våre.

Jegeren måtte også være forsiktig. Vi var ikke de eneste i jungelen som var ute etter et måltid. Noen ganger kunne vi for eksempel høre en lyd som minnet om en villhanes galing. Men i virkeligheten var det en svart slange som prøvde å lokke til seg hanen for å skaffe seg et måltid. Og den likte ikke at mennesker avbrøt dens jakt.

Fortsatt jakt og fiske

Det er mange år siden jeg forlot jungelen. Men det finnes fremdeles medlemmer av min stamme som lever i jungelen og driver jakt og fiske på den gammeldagse måten.

Ettersom jeg selv har vært jeger og fisker, har jeg stor aktelse for jegernes og fiskernes ferdigheter. Men i snart 30 år nå har jeg vært opptatt med en annen form for ’jakt og fiske’. Min kone og jeg har brukt våre ferdigheter i et livgivende arbeid som går ut på å finne mennesker med en rett hjertetilstand som ønsker å tjene Gud. Det «byttet» som vi nå får, oppnår mulighet til å leve evig i en rettferdig, ny ordning. (Matt. 13: 47, 48) — Innsendt.