«Gud er min annenflyger» — er han din?
DE HADDE i lang tid lagt planer om å besøke De forente stater, og nå var planene endelig blitt til virkelighet. De var ikke vant med å se det som amerikanerne så ofte ser — alle slagordene som er klistret på støtfangerne på bilene. De oppdaget at noen av slagordene var nokså alvorlige, noen var dyktig reklame, noen kom inn på emner som det var best å ignorere, og noen var bare morsomme.
Ettersom disse besøkende var kristne og svært interessert i religion, festet de seg spesielt ved de merkene som var utstyrt med religiøse uttalelser. På et av dem stod det for eksempel: «Gud er min annenflyger.»
Bilføreren mente sannsynligvis bare — hvis han i det hele tatt mente noe bestemt — at han stod i et svært nært forhold til Gud, akkurat som en flykaptein og en annenflyger står i et svært nært forhold til hverandre. Det er naturligvis vel og bra.
Som du sikkert vet, er annenflygeren en reserveflyger som for eksempel overtar når han får beskjed om det av kapteinen, eller hvis det oppstår en krisesituasjon. Annenflygeren er nestkommanderende, etter flykapteinen. Hva dette angår, var sammenligningen nokså upassende, for hvem vil våge å hevde at Gud bare er «nestkommanderende» i forholdet mellom Gud og mennesker?
Mennesker som treffer viktige avgjørelser i livet på grunnlag av det de personlig foretrekker, eller det som ser ut til best å tjene deres egne interesser, og ikke på grunnlag av de bibelske prinsipper, setter i virkeligheten Gud på annenplass. Det kan hende at de som et utslag av misforstått oppriktighet gjør ham til sin «annenflyger», i tillit til at han vil hjelpe dem hvis de avgjørelser de selv har truffet, fører dem galt av sted. De føler at hvis det oppstår en krisesituasjon, kan de vende seg til ham og få ham til å overta kontrollen, for å si det på den måten, og redde dem.
Mange henviser Gud til stillingen som «annenflyger» ved å stikke ut en religiøs kurs i livet som de følger, uten å ta hensyn til det Gud sier i Bibelen. De velger en religion ut fra økonomiske eller sosiale hensyn, av bekvemmelighetshensyn eller på grunnlag av tradisjoner og ikke fordi den er i samsvar med Guds lover og prinsipper. Kan de da vente at Gud skal føle seg forpliktet til å gripe inn når de kommer i vanskeligheter, og tjene som deres «annenflyger»?
Dwight D. Eisenhower sa en gang at når soldater på slagmarken kommer i nød, vil de «instinktivt vende seg til Gud» for å få hjelp; han hevdet at «det finnes ingen ateister i skyttergravene». Men hvorfor venter mange til en slik kritisk, situasjon oppstår, før de tenker alvorlig på Gud? Sann tro er basert på nøyaktig kunnskap og blir understreket av gjerninger. En «Gud er min annenflyger»-holdning er ikke et tegn på ekte tro. Den engelske forfatteren, kritikeren og kunstneren John Ruskin, som levde i det 19. århundre, sa så treffende: «Den som tilbyr Gud annenplass, tilbyr ham ikke noen plass i det hele tatt.»
Å bruke uttrykket «nestkommanderende» om den allmektige Gud er å forvrenge kjensgjerningene. I Bibelen blir han gjentatte ganger, ja, hele 50 ganger, omtalt som den «Høyeste». Vår framgang og lykke i livet avhenger av at vi ydmykt erkjenner den underordnede stilling vi står i i forhold til Jehova, som er Den høyeste.
Det som skjedde med Abia, en av kongene i tostammeriket Juda, viser dette. Da han stod overfor Israels konges, Jeroboams, hær, som var dobbelt så stor som hans egen, sa han til sine motstandere: «Se, Gud er med oss, og han er vår fører . . . kjemp ikke mot Herren, deres fedres Gud! For det skal ikke lykkes dere.» (2. Krøn. 13: 12) Det var fordi Abia erkjente at Jehova var deres himmelske «fører», at jødene under Abia, Jehovas jordiske representant, vant seier over sin tallmessig overlegne fiende.
Når vi ydmykt erkjenner vår underordnede stilling, vil vi stå i et nært forhold til Gud, et forhold lik forholdet mellom en flykaptein og annenflygeren. Men det vil aldri — ikke et eneste øyeblikk — være noen som helst tvil i vårt sinn om hvem det er som har kontrollen.