Pasientens ønsker ble respektert

Nedenstående artikkel er basert på en pasients personlige erfaring i en kritisk situasjon. Den skal ikke oppfattes som et uttrykk for at «Våkn opp!» anbefaler en bestemt medisinsk behandling eller et bestemt sykehus.

DA FAR fikk slag, oppstod det komplikasjoner. Det antikoagulasjonsmiddel han hadde fått, hadde øyensynlig fremkalt indre blødninger. Hematokritverdien var faretruende lav. Den var helt nede i 17 (40 er normalt). Familiens lege i Palm Springs ønsket å gi far blodoverføring. Av bibelske grunner ønsket familien min en alternativ behandling.

Det ble ringt til dr. Herk Hutchins i Los Angeles-området. Sammen med andre medisinere har han utviklet et middel til å bygge opp blodprosenten. Det består av jern, vitaminer og andre bestanddeler. Men ettersom legene i Palm Springs ikke var kjent med dette preparatet og mente at det var en viss risiko forbundet med det, nølte de med å gjøre bruk av det.

Broren min ringte da til meg i New York og sa: «Mor har ordnet med en ambulanse som skal bringe far til et sykehus i Yorba Linda. Tilstanden er svært kritisk.»

Den samme dagen, søndag den 6. januar 1980, fløy min kone og jeg til California.

Et uløst mysterium

Neste morgen kjørte vi til Esperanza Intercommunity Hospital i Yorba Linda. Det ble tatt en rekke prøver, men til stor forundring for legene var det ikke mulig å finne ut hvor far blødde. Han manglet en hel del blod!

Da far ble innlagt på et sykehus i Palm Springs den 31. desember, viste en prøve at hematokritverdien i blodet hans var 40, som er normalt. I løpet av to — tre dager etter at han hadde fått antikoagulasjonsmidlet heparin, hadde omkring halvparten av blodet hans enten lekket ut av kretsløpet eller var på en eller annen måte blitt nedbrutt. Flere leger sa at de aldri hadde sett en pasient miste så mye blod uten at de visste hvor det var blitt av det.

Mysteriet med hvor det var blitt av blodet, ble aldri løst, men for oss var ikke dette det viktigste. Det viktigste var at blødningen stanset, og at det inntraff en bemerkelsesverdig forandring i fars tilstand.

Et effektivt middel

Fire dager etter at far var blitt innlagt på Esperanza sykehus, hadde blodets evne til å transportere oksygen økt med hele 25 prosent! Han reagerte positivt på den spesielle behandlingen som gikk ut på å bygge opp blodprosenten. Jeg fikk tak i dr. Hutchins for å få vite så mye som mulig om dette.

Hutchins er en hvithåret mann på 74 år med 35 års erfaring i kirurgi. Han er også et av Jehovas vitner. Han var ikke særlig overrasket over den bedringen som hadde inntruffet med far. «Det er omtrent det vi venter etter denne behandlingen,» sa han. «Vi har behandlet over 300 pasienter med dette midlet med godt resultat, og mange av disse hadde en lavere blodprosent enn din far. Og vi har hittil ikke hatt noen ugunstige reaksjoner.»

Jeg hadde en kopi av oppskriften på dette preparatet som dr. Hutchins hadde oppgitt over telefonen til en sykepleier i Palm Springs. «Hvorfor er legene uvillige til å gjøre bruk av denne behandlingen?» spurte jeg.

«Det er ikke alle som er det,» svarte Hutchins. «Leger som har hatt Jehovas vitner som pasienter, har ringt til meg fra mange forskjellige steder i De forente stater. Noen har vært glad for å bli kjent med vår behandling. Det var for eksempel en lege i San Bernardino i California som ringte for ikke så lenge siden. Han satte straks i gang med behandlingen, og uken etter ringte han igjen for å fortelle meg at pasienten hadde reagert positivt på den.»

«Men ikke alle leger ville gjøre det,» sa jeg. «De legene som behandlet far, var redd for å gjøre bruk av den når det gjaldt ham.»

«Ja, jeg vet det,» sa Hutchins. «I likhet med andre yrkesutøvere er leger forståelig nok tilbøyelige til å benytte metoder eller framgangsmåter som de er kjent med, og som er alminnelig godtatt på deres felt. I forbindelse med blodtap har legene lært at de skal gi blodoverføringer. Det er forsket forholdsvis lite når det gjelder et blodoppbyggende alternativ.»

«Men jeg har inntrykk av at de fleste leger er godt kjent med alle bestanddelene i dette preparatet,» sa jeg.

«Ja, det er sant. Men vi gir pasienten hovedbestanddelen, Imferon, på en måte som inntil nå ikke er blitt alminnelig anbefalt. Imferon (et jern-dextrankompleks) blir nesten alltid gitt ved intramuskulær og ikke ved intravenøs injeksjon. Pasienter som har hatt et stort blodtap, har imidlertid behov for den hurtige virkningen en kan oppnå ved å tilføre preparatet intravenøst. Og, som jeg nevnte tidligere, har vi ikke hatt en eneste ugunstig reaksjon ved å gi pasientene jern direkte gjennom venene.»

Jeg fant disse opplysningene interessante, og da jeg kom tilbake til New York, foretok jeg en nærmere undersøkelse av Imferon. Da jeg leste forskjellig medisinsk litteratur, oppdaget jeg at det ble oppfordret til å utvise forsiktighet ved bruken av preparatet. Én lege fortalte meg at det har inntruffet dødsfall i forbindelse med et tilfelle da dette preparatet ble anvendt intravenøst, og han sa: «De færreste leger vil føle seg fri til å anvende en behandlingsmetode i strid med en slik fastslått oppfatning.»

Jeg ringte til dr. Hutchins for å spørre ham om hvilke iakttagelser han hadde gjort i forbindelse med det jeg hadde fått kjennskap til. «Jeg kjenner til advarslene mot bruken av Imferon,» sa han. «Men ved å fortynne én del Imferon med 50 deler av en vanlig saltoppløsning og langsomt dryppe dette inn i pasientens blodomløp sammen med andre bestanddeler har vi ikke hatt noen som helst problemer. Her hos oss er dette nå blitt en rutinemessig behandling.»

Hutchins spurte: «Hvilket blodoppbyggende alternativ finnes det i en slik kritisk situasjon?» Han besvarte selv spørsmålet med å si: «Jeg kjenner ikke til noe annet enn blodoverføring.»

Men i dag finnes det millioner av mennesker som respekterer Guds lov angående forbudet mot å ta til seg blod. (1. Mos. 9: 3—5; 3. Mos. 17: 14) Dette er kristne mennesker som adlyder påbudet om å «holde seg borte fra . . . blod». (Apg. 15: 20, 28, 29) I en kritisk situasjon vil de kanskje mene at de ikke kan gjøre annet enn å godta den risiko det innebærer å underkaste seg den behandling som hjalp min far — hvis deres lege er villig til å gi dem den.

Hvorfor de hadde kommet hit

Jeg ble overrasket over å oppdage at nesten halvparten av pasientene ved Esperanza sykehus var Jehovas vitner. De hadde kommet hit fra mange forskjellige steder i De forente stater fordi de i likhet med vår familie hadde fått vite at deres ønske om å bli behandlet uten blod ville bli respektert her. Det knyttet seg ofte dramatiske omstendigheter til behandlingen av dem.

Rusty Ross, som var 23 år gammel, ble fløyet hit fra Salida i Colorado i et jetfly. Han hadde blødende magesår, og legene i Colorado var redd for å operere uten å kunne gjøre bruk av blod hvis de mente det var nødvendig. En ambulanse stod parat på flyplassen i Orange County og kjørte ham i all hast til sykehuset, hvor legene begynte å operere ham før det hadde gått en time etter at han hadde landet. Han holdt på å forblø. Hemoglobininnholdet i blodet var helt nede i fire gram pr. 100 milliliter (normalt er det omtrent 15 gram). Men han greide seg og kom hurtig til hektene igjen. Han ble utskrevet fra sykehuset mens vi var der med far.

Et annet tilfelle var Dorothy Wayner, en 47 år gammel husmor fra Phoenix i Arizona. Hun ble innlagt på et lokalt sykehus med sår på tykktarmen. Da blodprosenten hennes etter hvert ble faretruende lav, var legene redd for å operere uten blod. Da hun ble fløyet til California, var hemoglobininnholdet omkring fire gram pr. 100 milliliter. Etter operasjonen falt det til tre gram. Få mennesker overlever med så lite blod, men det gjorde hun. Den 17. januar, mens vi fortsatt var på sykehuset, hadde hun kommet seg såpass at hun kunne utskrives.

Medisinsk pleie

Jeg hadde inntrykk av at pasientene fikk god medisinsk pleie. En av legene ved sykehuset er Ron Lapin, en mørkhåret, spenstig, 38 år gammel israeler. Han er ikke et av Jehovas vitner, men er enig i deres bibelske syn på blod.

«Jeg ville aldri gi en pasient blod,» sa Lapin. «Det er over fem år siden jeg gav noen blodoverføring. Men jeg tror en undersøkelse av de over 2000 pasienter vi har operert i løpet av den tiden, vil vise at det har gått minst like godt med dem som med pasienter som har fått blod.»a

Det er mange leger også andre steder som tar imot og behandler Jehovas vitner uten blod. Stadig flere sykehus i De forente stater gjør det. I New York er det for eksempel nå mulig å finne leger innenfor mange av de forskjellige spesialfeltene som er villige til å behandle Jehovas vitner.

Jeg fant det også interessant å lese om hofteoperasjoner som er blitt utført uten blodoverføring ved det medisinske senter ved Arkansas universitet (Little Rock) av en gruppe kirurger under ledelse av dr. Carl L. Nelson. I artikkelen stod det: «Ifølge dr. Nelson har gruppen operert omkring 100 Jehovas vitner fra nesten alle stater i landet. ’Og jeg tror en med rimelighet kan si at det å arbeide med Jehovas vitner har vært til gagn for alle,’ sa han. » — The Journal of the American Medical Association, 16. januar 1978.b

Professor Walter J. Pories, som leder Department of Surgery ved East Carolina universitet i Greenville i North Carolina, skrev i et brev: «Vi har behandlet mange Jehovas vitner, . . . og den oppriktighet og samarbeidsvilje som medlemmene av deres trossamfunn har vist, har alltid gjort inntrykk på oss. Og for å si det som det er, har vi hatt bedre resultater etter operasjonene med dem enn med de fleste andre pasienter. Vi håper at De ikke vil ha behov for en operasjon, men hvis De skulle få det, vil vi være glad for å kunne stå til tjeneste i samsvar med Deres tros forskrifter.»

Hensynsfull pleie

Jeg var også interessert i å høre hva dr. Vinod Malhotra, en hjertespesialist fra India som var en av dem som behandlet far, mente. «Leger bør være sine pasienters tjenere og ikke påtvinge dem sine egne oppfatninger,» sa han. Malhotras vennlige og milde måte å være på var i samsvar med hans syn på pasientenes pleie. Han gav for eksempel tillatelse til at de små nevøene mine fikk besøke sin bestefar, og at familiens øvrige medlemmer fikk ha en andel i å pleie far døgnet rundt på sykehuset. «Det er når pasientene er alvorlig syke, at de har størst behov for sine nærmeste,» sa han. «Familiemedlemmene må kunne røre ved dem og holde dem i hånden og ikke bli isolert fra dem bak en glassrute.»

Den 24. januar var far i stand til å reise hjem til Palm Springs, og jeg fløy tilbake til New York. Min kone ble igjen enda et par uker for å hjelpe til med å pleie ham og med attføringen av den høyre siden hans, som var lammet.

Alle i familien vår er takknemlig for at vi i denne kritiske situasjon fant fram til en medisinsk behandling som ble utført med respekt for pasientens ønsker.

[Fotnoter]

[Bilde på side 19]

Min far sammen med de legene som behandlet ham, dr. Vinod Malhotra, dr. Ron Lapin og dr. Herk Hutchins