En livreddende behandling uten bruk av blod

Fortalt av en medarbeider ved Jehovas vitners hovedkontor

DET virket ironisk. I februar 1991 hadde jeg reist til Buenos Aires i Argentina for å være med på å lede seminarer om bruken av alternativer til blodoverføringer. Og nå var jeg døden nær på grunn av alvorlige, indre blødninger.

Problemet begynte uken før, da jeg var i Mexico. Jeg hadde magesmerter, men trodde ikke det var noe alvorlig. En lokal lege sa at det er vanlig at amerikanere får problemer med magen når de besøker området. Han tilbød meg medisiner som kunne lindre smertene.

Neste dag, da jeg var om bord på flyet på vei til Buenos Aires, ble smertene sterkere. Jeg kjente en sterk svie i magen, og to dager senere kjentes det som en brennende ild. Jeg fikk en sprøyte som skulle dempe smertene. Det gjorde at jeg greide å holde alle forelesningene mine på seminaret. Etterpå ble jeg flyttet fra Jehovas vitners avdelingskontor, hvor min kone og jeg bodde under seminaret, til et sykehus i nærheten. Der ble det konstatert at jeg hadde et magesår som øyensynlig nylig hadde sluttet å blø.

Diagnosen virket litt merkelig, for jeg hadde aldri før hatt magesår, heller ikke symptomer på magesår. Uansett håpet man at jeg ville bli bra hvis jeg holdt sengen, tok syrenøytraliserende midler og fikk skånekost. Dessverre startet blødningen igjen etter at jeg var kommet tilbake til sykestuen på avdelingskontoret.

Avføringen min var svart på grunn av blod, og jeg var blek som et lik. Til slutt besvimte jeg, og ved et uhell rev jeg løs den slangen som var tilkoblet armen. Min kone løp nedover korridoren for å tilkalle sykepleieren.

Operasjon eller ikke?

Snart stod to leger ved siden av sengen. Ved hjelp av en tolk fortalte de meg at hemoglobinet i blodet mitt hadde falt til 6,8 gram pr. desiliter (det normale er omkring 15 gram). De sa at de rådførte seg over telefon med en spesialist på kirurgi uten blodoverføring. Han anbefalte at jeg ble operert øyeblikkelig. Jeg spurte om det fantes noen alternativer.

En gastroenterolog ble kontaktet. Han sa at det var mulig å føre et gastroskop ned gjennom svelget til det stedet hvor det var hull på tolvfingertarmen, den første delen av tynntarmen. Så kunne man forsøke å stoppe blødningen ved å dryppe et blodstillende middel i såret.

«Hvor stor er sjansen for at det skal lykkes?» spurte jeg.

«Omkring 50 prosent,» svarte han. Kirurgen sa imidlertid at hvis forsøket med det blodstillende midlet ikke lyktes, ville forsinkelsen og blodtapet sannsynligvis gjøre det umulig å operere etterpå. Det virket som om jeg ikke hadde noe annet valg enn operasjon.

Det var et følelsesladet øyeblikk. Min kone og jeg omfavnet hverandre. Før jeg ble kjørt til sykehuset i ambulanse, ble det satt opp et testament for meg, som jeg undertegnet. Våre venner trodde at jeg sannsynligvis ikke ville overleve operasjonen.

Operasjonen

I operasjonsstuen ble jeg plassert på noe som så ut til å være et stort glassbord. Det var opplyst fra undersiden, og ovenfra skinte et kraftig lys. Jeg ble svært engstelig, noe som måtte ha vært lett å se, for en av kirurgene henvendte seg til meg og sa: «Vær ikke urolig. Det kommer til å gå bra.» Hans varme omtanke trøstet meg. Jeg fikk puste inn et bedøvelsesmiddel. Først ble jeg ør, så ble jeg nummen, og så mistet jeg bevisstheten — og det virket som om alt dette bare tok et sekund.

Jeg våknet idet de holdt på å flytte meg fra en båre og over i en vanlig sykehusseng. Jeg begynte å få panikk da jeg kjente den intense smerten fra inngrepet og fra slangene i nesen og svelget. Min kone og en venn av oss trøstet meg. Jeg var forferdelig tørst, men tørsten ble lindret ved at de fuktet leppene mine med vann. Jeg var glad for å være i live.

Selv om jeg ble forsikret om at operasjonen var vellykket, fortsatte hemoglobinnivået å synke. Hva kunne det være som var galt? En undersøkelse av avføringen viste at jeg fortsatt hadde blødninger. Kirurgene var sikre på at blodet ikke kom fra det stedet hvor de nettopp hadde operert, men hvor kunne det da komme fra?

Legene mente at jeg måtte ha fått i meg et eller annet giftig stoff som hadde laget hull, kanskje på tykktarmen. De sa at jeg var for svak til å gjennomgå en ny operasjon.

Press for å få meg til å ta imot blod

Etter hvert som hemoglobinnivået fortsatte å synke, økte presset for å få meg til å ta imot en blodoverføring. Den sykepleieren som hadde vakt, sa at hvis hun var lege, ville hun bare sette i gang og gi meg blod uten å spørre. Omkring klokken tre om morgenen kom en lege til meg og sa: «Du må ta imot blod hvis du skal fortsette å leve.»

Jeg forklarte at jeg var et av Jehovas vitner, og at jeg både av religiøse og medisinske grunner ikke kom til å ta imot blodoverføring. (3. Mosebok 17: 10—14; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Det var tydelig at han ble opprørt, men jeg tilskrev det mangel på forståelse og respekt for det faste standpunktet jeg hadde tatt.

På grunn av presset, som stadig økte, og også på grunn av andre forhold ved sykehuset, bad jeg om å bli utskrevet. Snart ble jeg kjørt i ambulanse tilbake til sykestuen på avdelingskontoret.

En vellykket, livreddende behandling

Jeg spurte legen der, som er et av Jehovas vitner, om han noen gang hadde gitt EPO (erytropoietin), et syntetisk hormon som stimulerer benmargen til å produsere røde blodlegemer raskere. Han sa at det hadde han. Kroppen trenger selvfølgelig likevel de grunnleggende byggesteinene for å kunne produsere friske, røde blodlegemer. Det er folsyre, vitamin B og særlig jern som utgjør disse byggesteinene. Den raskeste metoden for å forsyne kroppen med det jernet den trenger, er å gi jerndekstran (Imferon) intravenøst, så det bad jeg om å få.a

Det var imidlertid ikke mulig å få tak i Imferon i Argentina. Det var til og med vanskelig å få tak i det i De forente stater, for mesteparten var blitt sendt til Midtøsten på grunn av krigen i Persiabukta. Til slutt fikk man likevel tak i noe, og det ble øyeblikkelig betrodd et av Jehovas vitner som akkurat skulle dra til Argentina.

På dette tidspunktet var hemoglobinverdien på bare 4,0. Ettersom jeg visste at det å ta overdrevent mange blodprøver kan bidra til anemi, sa jeg til den medisineren som kom til avdelingskontoret, at jeg ikke lenger ville tillate ham å ta blodprøver. Han protesterte: «Vi må ta blodprøver for å kunne vite hva som skjer.»

«Du vet hva som skjer,» svarte jeg. «Jeg blør, og hva er det mest dyrebare stoffet i kroppen min?»

«Blod,» erkjente han.

«Og jeg har bestemt meg for ikke å gi mer av mitt blod,» svarte jeg. Det er ingen som vet hvor mye lavere hemoglobinverdien sank.

Den kvelden bad jeg inntrengende til Jehova. Jeg bønnfalt ham om å veilede meg og gav uttrykk for mitt håp om å få våkne opp neste dag. Jeg våknet neste dag, men jeg hadde følelsen av at livskraften var i ferd med å ebbe ut. Det virket som om jeg snart ville dø. Hemoglobinnivået mitt ligger vanligvis på 17,2 gram pr. desiliter, det vil si helt øverst i referanseområdet, så jeg hadde mistet over 75 prosent av blodet mitt. Det var nødvendig å gjøre noe mer.

Den morgenen bad jeg om å få drøfte den behandlingen jeg fikk, med de legene som behandlet meg. De hadde ikke gitt meg vitamin K, som har betydning for blodets koagulering, men nå gikk de øyeblikkelig med på å gi meg det. Deretter spurte jeg: «Er det mulig at noen av de medikamentene dere gir meg, kan forårsake blødningen eller bidra til den?»

«Nei,» svarte de.

«Er dere sikker på det?» presset jeg på.

Tidlig neste morgen kom en av kirurgene bort til meg og sa at de hadde undersøkt saken nærmere og funnet ut at et av medikamentene faktisk kunne bidra til blødningen. De sluttet øyeblikkelig å gi meg det. Det at legene var så villige til nøye å lytte til mine synspunkter som pasient og analysere den behandlingen jeg fikk, økte min respekt for dem.

På min anmodning fikk jeg brakt medisinsk litteratur inn til meg, og min kone og jeg begynte å undersøke den. Én artikkel omhandlet et kjemisk blodstillende middel som kunne stanse blødningen. Ikke før hadde vi funnet artikkelen, så kom dr. Marcelo Calderón Blanco, som også er et av Jehovas vitner, inn og kunngjorde at han hadde lyst til å forsøke et tilsvarende middel. Jeg fikk dette preparatet på samme måte som man får klyster. Fra De forente stater ankom omtrent samtidig Imferonet, som jeg fikk intravenøst.

Nå kunne vi ikke gjøre annet enn å vente. Før dagen var omme, begynte jeg å føle meg sterkere. Tre dager senere lot jeg dem få ta en blodprøve. Forbløffende nok hadde hemoglobinnivået steget til 6. Da det var blitt kontrollert fem dager tidligere, hadde det vært bare 4,0 og fortsatt dalende. Legene var skeptiske. De bestemte at det skulle tas en ny blodprøve. Den bekreftet den første. Behandlingen med EPO og Imferon virket!

Medisineren ved den klinikken hvor blodet mitt var blitt undersøkt, ringte og sa at legen måtte ha gitt meg en blodoverføring. «Hemoglobinnivået kan ikke stige så raskt hos noen uten en blodoverføring,» insisterte han. Legen forsikret ham om at det ikke var blitt gitt noe blod. «Hvilken behandlingsmetode får hemoglobinnivået til å stige så raskt?» ville han vite. Han fikk informasjon om bruken av EPO og Imferon.

Dr. Amilcar Fernández Llerena, en av de legene jeg hadde som ikke var et av Jehovas vitner, besøkte meg den dagen vi hadde fått resultatene av blodprøven. Etter at han hadde undersøkt meg, sa han forbløffet: «Jeg gir deg et nytt navn — Lasarus.» (Jevnfør Johannes 11: 38—44.) Jeg måtte mobilisere all min styrke for å holde tårene tilbake.

Dr. Llerena sa: «Du kan takke din Gud, Jehova, for at du er i live.» Jeg spurte ham om hva han mente. Han svarte: «Hvis du hadde røykt eller misbrukt narkotika eller alkohol, ville du ikke ha overlevd operasjonen. Men ettersom kroppen din er ren og sterk fordi du har adlydt Guds lov, overlevde du.»

De opplysningene jeg gjorde bruk av i mitt tilfelle, var stort sett de samme som vi hadde brukt da vi underviste sykehuskontaktutvalgene ved seminarer i Nord-Amerika, Europa og Latin-Amerika. Ved disse seminarene blir det lagt vekt på alternative behandlingsmåter som har vist seg å være vellykkede, og som kan anvendes i medisinsk behandling uten bruk av blod. Heldigvis er det mulig for leger å få tak i opplysninger angående disse alternativene gjennom et av de over 800 sykehuskontaktutvalgene som nå finnes jorden over.

Jeg håper at det jeg har opplevd, vil være til hjelp for andre Jehovas vitner som ønsker å bli behandlet uten bruk av blod. Det sykehuset hvor jeg ble operert, tok senere kontakt med Jehovas vitners avdelingskontor i Argentina og sa at de nå forstod at vi kunne behandle pasienter på en virkningsfull måte ved hjelp av produkter som ikke inneholder blod, og at de gjerne ville samarbeide med oss i tiden framover.

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Jeg forlater sykehuset etter operasjonen