Som en nyhetsredaktør ser det — en rapport fra Argentina

JEHOVAS VITNERS arbeid i Argentina er fremdeles forbudt av myndighetene. Men det er ikke alle som er enige i det myndighetene gjør.

Noen av landets dommere har uttalt seg offentlig til fordel for vitnene. Og den 14. februar 1980 gjengav Buenos Aires-avisen Herald en lederartikkel av James Neilson som viste at han ikke var redd for å si hvordan han ser på situasjonen. Han skrev:

«Hvis vi skal tro den offisielle propaganda, er Argentina velsignet fri for de religiøse problemer som store deler av resten av verden er hjemsøkt av. Dette er imidlertid en svært tvilsom påstand. Det argentinske folk har riktignok i det store og hele et tolerant syn på religion, og det er liten fare for at medlemmene av ett trossamfunn skal begynne å meie ned medlemmene av et annet. Men landet er ikke uten bigotte personer som gjør hva de kan, for å gjøre livet miserabelt for trossamfunn de misliker. . . .

Men selv om situasjonen her i det store og hele er forholdsvis god ifølge de uhyggelige normer som gjør seg gjeldende enkelte steder i verden, . . . kommer det som et stort sjokk å se at regjeringen roser seg av at det er slik. Når alt kommer til alt, har ikke regjeringen gjort noe som helst for å sette en stopper for religiøs diskriminering. Helt siden den kom til makten, har den tvert imot gjort sitt beste for å sprøyte inn det farlige virus av religiøs intoleranse i landets blod. Den har uttenkt tvungne, bekjennelsesorienterte indoktrineringskurser for skolene og forfølger energisk små og stort sett harmløse dissentersekter, kristne og ikke-kristne, av grunner som aldri er blitt tilfredsstillende forklart.

Blant de fremste offer for regimets nidkjære korstog er Jehovas vitner, som det antas å være cirka 30 000 av i landet og over en million i verden som et hele. Vitnene er ikke så populære noe sted. De utgjør et irriterende, utålelig trossamfunn som i vide kretser blir sett på som en offentlig plage fordi dets tilhengere fortsetter å ta visse bibelske påbud helt bokstavelig, noe som blir betraktet som svært foruroligende av dem som mener at en religion er vel og bra så lenge den ikke innvirker på folks oppførsel i særlig grad. Når en religion gjør det, blir den stemplet som religiøst vanvidd og blir spottet. Men selv om vitnene har den irriterende vane å hake seg fast i andre for å fortelle dem hva de bør tro, blir de stort sett tolerert. De er påfallende ærlige og måteholdne og arbeider hardt, og de kan ved hjelp av alle brukbare kriterier betraktes som mønstergyldige borgere.

De ville ikke ha tiltrukket seg så stor oppmerksomhet hvis de bare hadde hatt en mer elastisk holdning til sine prinsipper, slik de fleste andre har, men det har de selvfølgelig ikke. De mener at det sjette bud, ’du skal ikke slå i hjel’, betyr det som det sier, og at det skal anvendes under alle forhold. De hilser også med glede Mikas profeti, som sier at ’folk skal ikke lenger løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig’. Og de er absolutt ubøyelige når det gjelder å nekte å hilse slike kvasireligiøse symboler som flagget. De foretrekker å adlyde Guds bud om å tilbe Ham alene. En slik kompromissløs holdning er uvanlig i det 20. århundre, da tilsynelatende enkle prinsipper kan tøyes såpass at de omfatter praktisk talt alt mulig, og den har uvegerlig ført til mange sammenstøt mellom vitnene og de verdslige myndigheter, som har sine egne bestemte oppfatninger av hva som er rett, og hva som er galt.

Det at vitnene kombinerer pasifisme med å nekte å gjøre noe som de mener medfører tilbedelse av nasjonale symboler, bringer naturlig nok superpatrioter, som ved sitt yrke er viet til å fremme krigskunst, i harnisk. Deres vrede er forståelig. Men noe de som uforbeholdent forsvarer regjeringen, må finne det vanskelig å forstå, er den målbevisste glød myndighetene legger for dagen i sin forfølgelse av Jehovas vitner. Jakten på vitnene ble erklært i og med offentliggjørelsen av dekret nummer 1867 den 31. august 1976. Dette dekretet erklærte at vitnenes tro er ’i strid med den nasjonale egenart’ — hva nå det måtte bety. Siden da har regjeringen utsatt vitnene for en systematisk forfølgelseskampanje som savner sidestykke i den siviliserte vestlige verden etter den annen verdenskrig, en kampanje som har brakt landet i vanry, og som vil bli husket med skam av senere generasjoner.

Hundrevis av vitner er blitt arrestert for slike ’forbrytelser’ som at de har holdt bønnemøter eller bibelstudiemøter. Mange av dem har fått hard medfart, og mødre er under tvang blitt skilt fra sine barn. Hundrevis av barn er blitt utvist fra skolen fordi de har adlydt sine foreldre og nektet å hilse flagget, og de er blitt nektet retten til å gå opp til eksamen etter at de har gjort de nødvendige forberedelser hjemme. Deres litteratur, som består av slike tvilsomme verker som Bibelen og samlinger av bibelske fortellinger, er blitt beslaglagt. Myndighetene i delstatene har rovgriskt utnyttet situasjonen og beslaglagt deres eiendom, som uten tvil vil bli levert tilbake når det konstitusjonelle styre blir gjeninnført. Unge vitner har råtnet i militærfengsler i årevis, ofte i selskap med tyver og landstrykere, fordi de modig har nektet å gi avkall på sin pasifistiske overbevisning. Utlendinger som overhodet ikke har noen kriminell fortid, er blitt utvist av landet utelukkende på grunn av sin religiøse tro. For øyeblikket kjemper en ung peruaner, Pedro Brousset Massey, en ensom juridisk kamp i Córdoba for å kunne bli i landet og gifte seg med sin argentinske forlovede. I likhet med så mange andre vitner blir han sendt fra det ene offentlige kontoret til det andre av de forskjellige departementene han må sette seg i kontakt med. Det er ikke rart at de ulykkelige vitnene, hvorav de fleste tilhører arbeiderklassen eller den lavere middelklasse, sammenligner sin lodd med de første kristnes lodd i det hedenske Romerriket.

Denne temmelig utrolige tilbakevending til fortiden finner sted uten at det kommer en eneste protest fra pressen eller fra noen andre av landets representative institusjoner. Ingen av de politiske partier, som med glede fordømmer regjeringens økonomiske politikk, har brydd seg om å heve røsten til forsvar for denne lille og hatede sekten. Til tross for pavens utvetydige oppfordringer til religiøs toleranse har kirken forholdt seg taus, skjønt mange vil ta det for gitt at drivkraften bak forfølgelsen av vitnene er konservativ katolisisme, og regjeringens mest fremtredende medlemmer liker å stå fram som ivrige katolikker. Men den katolske kirke som sådan opptrer som om den ikke har noe som helst å gjøre med denne beklagelige saken. Vitnene er jo ikke særlig mange, ikke særlig rike og ikke særlig innflytelsesrike, så en oppnår svært lite ved å prøve å hjelpe dem. Men den urett som blir begått mot dem, er så åpenbar, og den skade dette påfører landet, er så stor, at det ville ha vært rimelig å vente at noen borgere hadde såpass anstendighetsfølelse at de tok til orde for å forsvare vitnene.

Det er vanskelig for noe fornuftig menneske å forstå hva regjeringen ønsker å oppnå ved å behandle vitnene på denne skammelige måten. Den kan ikke for alvor gjøre regning med å omvende dem. Hittil har ikke et eneste vitne fornektet sin tro som følge av regjeringens håndfaste kampanje, og de er i sannhet vant til å motstå langt hardere og langt mer ubehagelige fiender enn de nåværende myndigheter. Hvis noen kan sies å være et hårdnakket folk, må det være Jehovas vitner. De har overlevd angrep fra slike menn som Hitler og Stalin, og de kommer uten tvil til å overleve hva det enn måtte være president Videla har i beredskap for dem. Andre steder har de gått i døden mens de har sunget lovsanger for Herren, og de vil være godt forberedt på å gjøre det samme her hvis det noen gang skulle bli nødvendig.

Hvis regjeringen ikke kan gjøre seg noe håp om å omvende dem, hva så? Kanskje den prøver å få andre fra å slutte seg til deres rekker. I så fall har den angrepet saken på gal måte, for vitnenes faste standpunkt for sine prinsipper, et sjeldent fenomen i disse dager, kan bare føre til at de vinner nye tilhengere. Det ville overhodet ikke komme som noen overraskelse hvis deres antall i virkeligheten økte og ikke minket som et resultat av regjeringens bestrebelser.

Det finnes neppe en stat i den vestlige verden som ikke har hatt problemer med vitnene en eller annen gang. Men alle andre steder har høyesterett med tiden avsagt kjennelser i deres favør. Og Argentinas høyesterett har også avsagt kjennelser for at det er i strid med grunnloven å hindre vitnenes barn i å gå på skole, selv om de insisterer på å stå stille og rolig mens landets flagg blir hilst. Over hele verden har dessuten militærdomstoler, riktignok med visse uungåelige betenkeligheter, kommet til at det bør tas spesiell hensyn til mennesker som i likhet med vitnene for sin samvittighets skyld ikke kan utføre militærtjeneste, og selv de mest trangsynte har måttet være enige i at uansett hva pasifister ellers måtte være, er de absolutt ikke kujoner. Mange har foretrukket eksekusjonspelotongen framfor å krenke sin tro.

I betraktning av hvor krigersk den menneskelige natur er, kommer sanne pasifister alltid til å utgjøre en minoritet, men en ukuelig minoritet, og å prøve å gjøre dem til militarister ved å rette en bajonett mot dem er en nytteløs manøver som i langt høyere grad vil skade snarere enn fremme landets sikkerhet . . . »