Bønn — et tomt ritual eller meningsfylt kommunikasjon?
DEN viktigste høytiden i Japan, som varer fra den 1. til og med den 3. januar, skal gi alle landets innbyggere anledning til å få en god start i det nye året. Godt og vel halvparten av den japanske befolkning besøkte et tempel eller en helligdom i løpet av de tre første dagene i 1979 for å be om framgang og hell i løpet av det kommende året.
Sett at du hadde gått sammen med dem. Hva ville du da ha fått se?
Her står det en mann som er opptatt med å skylle munnen med vann og vaske hendene på en seremoniell måte i en fontene ved inngangen til et shinto-tempel. Nå går han opp til templet og legger noe i en stor kollektbøsse. Deretter griper han om en tykk, mangefarget snor som henger over hodet på ham. Idet han trekker i den, slår en trekloss mot en bjelle og lager en disharmonisk, metallaktig lyd. Han slipper snoren og klapper i hendene flere ganger. Deretter holder han dem sammen og bøyer seg dypt noen ganger. Så snur han seg og går. Nå har han frembåret en bønn.
Men var det noen som hørte den? Var det bare et tomt ritual? Denne tilbederen tror oppriktig at hans bønn er blitt hørt.
Før han forlater tempelområdet, baner han seg vei gjennom trengselen til en bod for å kjøpe en talisman eller amulett, kanskje ganske enkelt et stykke papir med noen kinesiske bokstaver på eller en pil som det er festet noen lykkeamuletter til.
Hva bad han om? Høyst sannsynlig om fred, trygghet, lykke og velstand. Som en shintoprest uttrykte det: «De ofrer 100, 1000 eller 10 000 yen [cirka kr. 2,50, kr. 25 eller kr. 250], men de ber om hundretusener, ja, millioner. De gir lite, men vil ha mye.»
Selv om mange japanere bare besøker templene ved begynnelsen av det nye året, akkurat som enkelte såkalte kristne bare går i kirken i julen eller i påsken, avlegger de som er virkelig religiøse, mange besøk. I mange hjem finnes det en kamidana, en hylle for shinto-gudebilder, og/eller et butsudan, et buddhistisk familiealter. Her kan familiemedlemmene frembære bønner ved å tenne et lys, som de igjen bruker når de skal brenne røkelse. Når de kneler foran et slikt alter, slår de først på en liten bjelle med en trepinne, og deretter gjentar de gang på gang en skrevet bønn eller noen ord de kan utenat, for eksempel «Namu-Amida-Butsu» (Ære være Amida Buddha). Dette kan de gjenta med messende stemme i 20 minutter eller i flere timer.
Hva så med de japanere som bekjenner seg til kristendommen? De går gjerne inn i en kirke, hvor de kneler noen minutter og ber en bønn, stille eller med lav stemme. Enkelte kommer ofte for å be, mens andre bare kommer når de har spesielle vanskeligheter. Noen leser sine bønner fra en bok. Andre gjør bruk av en snor med perler eller kuler og framsier noen utenatlærte ord hver gang en perle eller kule glir mellom fingrene deres. Med jevne mellomrom under dette ritualet fester de blikket på et krusifiks eller et bilde av en bestemt helgen.
Ja, det er virkelig mange måter folk ber på! Det er uten tvil mange oppriktige mennesker som fremfører slike bønner. Men når det gjelder alle slike bønner, må vi likevel spørre: Er dette meningsfylt kommunikasjon, eller er det bare et tomt ritual?
[Bilde på side 5]
Skrevne bønner blir bundet til en gren ved et shinto-tempel