«Gudenes vei» — hvor har den ført Japan hen?

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Japan

MAN vet ikke hvem som grunnla den. Den har ingen trosbekjennelse eller offisiell lære. Den har ingen kirker og ingen slike gudstjenester som det er i kirken. Den har ikke noe hierarki og heller ingen religiøs bok som kan sammenlignes med Bibelen. Men den er en livsform som har gått i arv fra generasjon til generasjon, og som 78 millioner japanere i dag bekjenner seg til. Det er shintoismen.

Opprinnelsen til shinto er innhyllet i mytologi. ’I begynnelsen,’ sier legenden, hadde guden Izanagi og gudinnen Izanami seksuell omgang. Avkommet var ikke bare trær, fjell og land, men også omkring åtte millioner andre guder og gudinner! Jimmu tenno, Japans første keiser, skal være en direkte etterkommer av en av disse gudinnene — Amaterasu Omikami, solgudinnen. Respekt og ærefrykt for disse gudene er grunnlaget for shinto, som betyr «gudenes vei».

Men hvor har «gudenes vei» ført Japan hen? Har den kunnet dekke japanernes åndelige behov?

Overtro og frykt

Shintoismen gir ingen nøyaktig forklaring på hva som skjer når en dør. (Den har ikke noe som tilsvarer kristenhetens «himmel» og «helvete».) Selv om døden betraktes som «en forbannelse, en tragedie, en ulykke», tror de fleste at de døde blir ånder som kan bringe sin familie velsignelser. En shinto-bok sier: «Menneskene i denne verden fortsetter å leve etter døden og fortsetter å bli velsignet av gudene, det vil si åndene i himmelen og på jorden. Også vi lever med vår immaterielle sjel dette menneskeliv.»

Hvilken virkning har det hatt på japanerne at de tror at de døde blir ånder? Istedenfor å gi dem håp har det ført til utallige overtroiske skikker. Hvis det for eksempel skjer en ulykke i en shinto-familie, tror de kanskje at de ikke viser en eller annen avdød ane nok oppmerksomhet. Mange som kjøper seg et nytt hus eller en ny bil, utfører rituelle handlinger for å drive ut ’onde ånder’. Før et byggearbeid påbegynnes, kommer det en shinto-prest med et transportabelt alter for å påkalle forfedrenes ånder og be disse gudene om deres beskyttelse.

Shintoismen har altså ledet sine tilhengere inn på en vei som fører til overtro og frykt, istedenfor å opplyse dem. Den fører dem på den samme vei som religionene i det gamle Babylon utpekte. Morris Jastrow viste i sin bok The Religion of Babylonia and Assyria at babylonerne i gammel tid mente at «døden var en overgang til et annet slags liv». Shintoismen legger også stor vekt på forholdet mellom solgudinnen og hennes mannlige menneskeavkom. En ritus består i at keiseren reiser til Ise, hvor solgudinnens helligdom er, og kommer med «rapporter» til henne. Dette minner om forholdet mellom Nimrod og hans mor, den såkalte Semiramis. Og mens Semiramis skal være datter av fiskegudinnen, Atargatis, var moren til keiser Jimmu datter av «sjøkongen».

«Et åndelig våpen»

Før i tiden bidrog shintoismen i høy grad til at japanerne fulgte høye moralnormer. Den styrket familiebåndene. Og i og med at den inngjøt stor respekt for keiseren både som hersker og som religiøs leder, bidrog den til å bevare den nasjonale enhet. Men den førte nesten til nasjonalt sammenbrudd.

I Encyclopædia Britannica (1966-utgaven) står det: «Fra og med krigen mot Kina (1894—1895) fulgte Japan en ekspansjonspolitikk, og fra da av og fram til den annen verdenskrig brukte militarister og sjåvinistiske nasjonalister shinto som et åndelig våpen for å mobilisere nasjonen til sikring av tronen.» Shinto ble dermed et redskap som bidrog til at Japan kom med i den annen verdenskrig.

Etter Japans knusende nederlag i krigen gav de seirende allierte påbud om at Japans stats-shinto skulle oppheves. Uten statlig støtte og kontroll ble shinto-helligdommene uavhengige. Keiseren sjokkerte nasjonen da han forkastet kravet om guddommelighet ved å si: «Båndene mellom Oss og Vårt folk har alltid vært basert på gjensidig tillit og hengivenhet, ikke på myter og legender. De hviler ikke på den falske forestilling om at keiseren er guddommelig, og at det japanske folk er bedre enn andre raser og er forutbestemt til å herske over verden.»

Men dette var ikke slutten på shintoismen. Den oppløste stats-shinto ble reorganisert, slik at man fikk en organisasjon som ble kalt Jinja honcho (foreningen av shinto-helligdommer). Den representerer cirka 80 000 shinto-helligdommer. Selv om det er presidenten i denne foreningen som skal være shinto-religionens overhode, er det fremdeles keiseren de fleste anser for å inneha denne stillingen.

Men shintoismen har ikke bidratt særlig til at vår tids problemer er blitt løst. Den har ikke løst det store problem som består i at andre og tredje generasjon av koreanere og kinesere som er født og oppvokst i Japan, blir diskriminert. Shinto har ingen retningslinjer for hva som kan gjøres for å redusere ungdomskriminaliteten og fjerne volden i skolen. Den inntar ikke noe standpunkt til de aborter og den seksuelle frihet som nå griper om seg i Japan. Jinja honchos «Oversikt over shinto-læren» oppgir følgende grunn til dette: «Shinto er ikke bundet til bestemte skrifter eller dogmer.»

Shinto gir heller ikke noe håp for framtiden. Den dreier seg bare om det som skjer «i dag». Det er derfor ikke så rart at tusener av japanere har brutt med shinto og har begynt å interessere seg for Bibelen. I motsetning til shinto forklarer Bibelen hvorfor menneskene er på jorden, og hva framtiden vil bringe. Bibelen gir moralsk veiledning og et solid grunnlag for håp — den inneholder ikke myter. Det kan nok være at shinto er «gudenes vei», men Bibelen sier: «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det bare én Gud, Faderen.» (1. Korinter 8: 5, 6) Jehovas vitner hjelper tusener av mennesker i Japan å lære denne ’ene Gud’ å kjenne ved navn.

[Bilde på side 13]

En shinto-helligdom som folk går til for å be