Hvorfor er det så mange religioner i Sør-Afrika?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

FORANDRINGENS vinder har i årevis blåst voldsomt henover Afrika og brutt ned mange trekk ved de innfødtes liv, deriblant på det religiøse område. Alle afrikanske folk dyrket tradisjonelt sine forfedre. Men i og med kolonitiden fikk kristenhetens kirkesamfunn fotfeste og etablerte seg med misjoner som representerte ulike retninger.

Så skjedde det noe overraskende. Kristenhetens religiøse struktur begynte å falle sammen. I løpet av ganske kort tid oppstod det hundrevis av uavhengige kirkesamfunn, og disse ble så igjen oppdelt i enda flere. En undersøkelse som nylig ble foretatt, viste at det nå er over 6000 svarte uavhengige kirkesamfunn eller sekter (separatistsamfunn) på det afrikanske kontinent. Cirka 4000 av disse befinner seg i Sør-Afrika. Ettersom mindre enn 25 prosent av den svarte befolkning identifiserer seg med disse sektene, er det tydelig at det ikke er tale om noen religiøs vekkelse. Det er snarere tale om splittelse.

Et religiøst sammenbrudd av dette omfang er helt oppsiktsvekkende! Men når vi undersøker noen av årsakene, finner vi kjensgjerninger som vitner om dårlig ledelse og religiøst frafall.

Tradisjonelle tankemønstre

Stammenes skikker er i det alt vesentlige basert på en patriarkalsk ordning. Det er særlig to typer autoritet som skiller seg ut og øver betydelig innflytelse på samfunnslivet. Høvdingene har på den ene side en imponerende myndighet i samfunnsspørsmål. Spåmenn og heksedoktorer har på den annen side fryktinngytende myndighet i spørsmål som gjelder døde forfedre, tegn og varsler, trolldomskunster og begivenheter som ikke blir forstått.

Troen på at sjelen lever videre etter døden, blir godtatt uten at noen stiller spørsmål. Viktige begivenheter i folks liv blir tolket som uttrykk for forfedrenes godkjennelse eller mishag. Hvis de tror at forfedrene er sinte, må de frambringe offer for å blidgjøre dem og sikre seg deres beskyttelse og veiledning.a

Fordi troen på at fedrenes ånder øver sin innflytelse, er så rotfestet, er folk svært våkne for tegn og varsler. De mener at åndene gir seg til kjenne på en rekke forskjellige måter. Når et krypdyr eller et annet dyr viser seg, kan det bli tillagt stor betydning. Drømmer blir likeledes betraktet som sannhetsytringer, og folk gjør seg stor umak for å sikre seg en riktig tydning av drømmene. I alle slike saker, og særlig i vanskelige tider, er spåmannen den det er mest naturlig å rådføre seg med.

Heksedoktorene er dem en henvender seg til når en vil ta hevn over sine fiender. De er svært fryktet. Når én heksedoktor forhekser noen, blir det ofte møtt med mottiltak fra en annen, og på den måten oppstår det en ond sirkel. Både heksedoktorer og spåmenn får naturligvis god betaling for sine tjenester.

Disse tankemønstrene er blitt sterkt undervurdert av kristenheten, men de spiller en vesentlig rolle i forbindelse med at alle disse separatistsamfunnene har oppstått.

Tradisjonelle mønstre dukker opp igjen

I de senere år har en rekke forskere uavhengig av hverandre gransket fedredyrkelsen, og de har kommet til at mens de mer ortodokse misjonskirkene har bevart sin likhet med kristenheten for øvrig, har separatistsamfunnene visse trekk som kan spores tilbake til den tradisjonelle fedredyrkelsen. Hvordan det? De omvendte beholdt for eksempel sine mønstre for lederskap. Det viser seg at den rolle de religiøse ledere spiller, har en slående likhet med stammehøvdingens rolle eller med spåmennenes og heksedoktorenes rolle.

En høvding blir anerkjent som en leder med ubestridt myndighet. Han blir født til sin stilling som den fremste håndhever av stammeloven i samfunnet. Det er verdt å merke seg at det har oppstått et stort antall separatistsamfunn som etterligner de mer ortodokse kirkesamfunnene, men som legger stor vekt på svart selvstyre i sin egen administrasjon. De antar den hvite «moderkirkens» konstitusjon og lære og bruker den samme salmeboken — men ellers holder de fast ved sin uavhengighet. Lederne for disse kirkesamfunnene appellerer således ikke bare til følelsene, men leder sine samfunn mer eller mindre som en afrikansk høvding ville gjøre det, og med afrikaniseringen av kirken som ledende prinsipp.

Stammens spåmann appellerer på den annen side særlig til følelsene. Han legger stor vekt på det ytre og på de såkalte nådegavene. Jo større oppsikt han vekker, jo større tiltro har hans tilhengere til ham, og jo større blir hans innflytelse. Religiøse ritualer og besvergelser er derfor kostbare affærer som er ledsaget av følelsesfull dansing og trommeslag idet åndene blir påkalt.

Det store flertall av separatistsamfunnene har mye til felles med pinsebevegelsen. Det blir lagt stor vekt på «helbredelse» og «hellig ånd» i en slags sammenblanding av vestlige og afrikanske elementer. Fargesprakende dåpsseremonier blir arrangert i elvene, og de vanlige gudstjenestene blir livet opp med rytmiske trommeslag og dans. Kirkens ledere er dominerende personligheter hvis karisma og omdømme i mange tilfelle er uunnværlig for kirken.

Karakteristiske uniformer og fargerike verdighetstegn kjennetegner disse gruppene. De fleste av dem har ikke noen kirkebygning, men kommer sammen under åpen himmel. Det er blitt anslått at det bare i den svarte bydelen Soweto, cirka 13 kilometer fra Johannesburg, finnes 70 etablerte trossamfunn og 900 uavhengige kirkesamfunn eller sekter!

Det er tydelig at det er et eller annet som har gått galt med kristenhetens virksomhet i Afrika. Hva er det?

Desillusjonering

Den kampanje kristenhetens misjonærer drev i Afrika i det 19. århundre, var svært fasjonabel. I dag er det mange afrikanere som spør seg selv om hvilken rolle misjonærene spilte i forbindelse med kolonimaktenes framstøt. Disse kritikerne peker på de materielle goder i form av land og rikdommer kolonimaktene tilegnet seg i misjonærenes kjølvann. Misjonærene brakte imidlertid Bibelen til et folk som tok imot den med den største velvilje, og forventningene var store.

Misjonsstasjonene var som oftest tilknyttet sykehus. Det passet godt, ettersom den tradisjonelle afrikanske oppfatning av religion er uatskillelig knyttet til helbredelse. Det var imidlertid visse avvikelser som gjorde at mange av de omvendte syntes at situasjonen var uholdbar. Forkynnelse fra prekestolen kom sørgelig til kort sammenlignet med spåmennenes oppsiktsvekkende forestillinger. Den vestlige verdens form for sykehusbehandling virket upersonlig og lite imponerende. Forkynnelsen manglet helbredelse, og helbredelsen manglet magi. Da misjonsstasjonene og sykehusene litt etter litt ble atskilt, betydde det det endelige brudd for mange.

Stammetradisjonene fikk folk til å lete etter en mer mystisk, vanligvis spiritistisk, årsak til lidelsene i stedet for en rent fysisk årsak. Det de var mest interessert i, var følgelig hvorfor en situasjon oppstod, og ikke hvordan den kunne overvinnes.

I løpet av kort tid framstod det således separatistprofeter som holdt fast ved den kristne terminologi, men som uforvarende falt tilbake til det de var mest kjent med — tradisjonell fedredyrkelse. Hele den gamle mystikken dukket opp igjen, men det ble hevdet at «helbredelsene» skjedde ved den «hellige ånds» makt. Undersøkelser som er blitt foretatt blant disse separatistsamfunnene, viser at de fleste av dem har menn i sin midte som tjener som profeter og helbredere.

Mange afrikanere som var blitt omvendt til kristenhetens lære, tok anstøt fordi de ble skuffet over de vestligorienterte misjonskirkene, som var dominert av de hvite. De var ikke i stand til å fortsette på egen hånd, så derfor tydde de til tradisjonelle atferdsmønstre. De innlemmet trekk fra fedredyrkelse eller demontilbedelse der hvor behovet oppstod.

Men kristenhetens praktutfoldelse har appellert til separatistsamfunnene. De har tatt etter kristenhetens imponerende ritualer og prangende klesdrakter. Deres prester bruker mitraer, kapper og brede silkebånd. De benytter bannere, arrangerer høytidelige prosesjoner og brenner lys. Nyskapningene er mange. I én kirke bærer for eksempel medlemmene hvite hjelmer. Denne skikken er basert på apostelen Paulus’ formaning til de kristne om å ’ta på seg frelsens hjelm’!

Splittelse innen separatistsamfunnene

Personlig prestisje er blitt en uunngåelig årsak til splittelse innen separatistsamfunnene. De som vil være ledere, søker prestisje og makt. Nettopp i dette ligger selve kjernen til splittelsen. Som en satiriker så treffende sa det: «Når alle vil være noe, er det ingen som vil underordne seg! » Det er derfor ikke overraskende at disse kirkene har mange ledere på toppen. I et samfunn hvor den enkelte har begrensede muligheter for å utvikle sine evner, legger kirken forholdene til rette for dem som ønsker å komme seg fram. Kirkene har innviklede, pyramidelignende hierarkier, og så mange som mulig av tilhengerne har titler.

Grunnleggernes personlighet har også stor betydning for et separatistsamfunn. Når en av grunnleggerne dør, oppstår det derfor en krise. Det er gjerne flere mulige etterfølgere som gjør krav på lederstillingen, og den enkleste løsningen er da å danne nye samfunn. Ettersom 78 prosent av disse kirkesamfunnene ikke har noen fast eiendom, er det vanligvis en enkel sak når noen vil gå sine egne veier.

Tvister og stridigheter oppstår ofte innen de enkelte samfunn av forskjellige grunner. Økonomien står høyt oppe på listen. Underslag kan skape splid som aldri blir ryddet av veien. Det oppstår også stridigheter når noen tilraner seg en annens stilling. Noen ganger blir en direkte konfrontasjon framtvunget ved at lederaspiranter tvinger sine motstandere til et oppgjør, enten fordi de har høye tanker om seg selv, eller så fordi de blir presset til det av sine tilhengere. Resultatet er uunngåelig. Hver gruppe danner sitt eget nye samfunn.

For en vanære all denne splittelsen, rivaliseringen og kranglingen har ført over navnet «kristen»! For en skarp kontrast dette er til den ånd Jesus sa skulle kjennetegne hans disipler! I en bønn til sin himmelske Far sa Jesus: «Jeg ber at de alle må være ett.» (Joh. 17: 20, 21) Han lærte sine etterfølgere å opphøye seg selv og trakte etter fremtredende stillinger, men sa: «Den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell.» — Matt. 20: 27.

Er det så noen som legger slike åndelige egenskaper for dagen? Hundretusener av afrikanere har funnet den slags mennesker blant dem som kommer sammen i Jehovas vitners Rikets saler.

[Fotnote]