Kristenhetens høst i Afrika

CHARLES LAVIGERIES drøm om å forvandle Algerie til en «kristen nasjon» viste seg å være nettopp det — en drøm. I dag er 99 prosent av Algeries befolkning muslimer, og kristenheten har tapt terreng i store deler av Nord-Afrika. Men hva med resten av kontinentet?

«Kristendommen har fått flere tilhengere i det svarte Afrika enn i hele resten av den tredje verden til sammen,» hevder dr. J. H. Kane i boken A Concise History of the Christian World Mission. Men er disse tilhengerne virkelig kristne? «Én stor fare i den afrikanske kirke er sammenblandingen av kristendom og hedenskap,» innrømmer dr. Kane. Uttrykket «den afrikanske kirke» er også misvisende, for det finnes flere tusen afrikanske kirkesamfunn, alle med sin egen form for tilbedelse. Hvorfor?

Splittelsens sæd blir sådd

Splittelsens sæd ble faktisk sådd før misjonærene satte seil med kurs for Afrika. Misjonsselskapet i London fikk sine medlemmer fra forskjellige kirkesamfunn, og misjonærene førte hissige diskusjoner om lærespørsmål underveis til misjonsmarken. Konflikten var nødt til å forverre seg etter at de hadde slått seg ned på misjonsstasjonene.

«Misjonærene kjempet innbitt mot hverandre og mot lederne i hjemlandet, som oftest til skade for sine evangeliske mål,» skriver professor Robert Rotberg i boken Christian Missionaries and the Creation of Northern Rhodesia 1880-1924. «Det så ut til at misjonærene brukte like mye tid og krefter på å feste sine uoverensstemmelser til papiret som på å omvende folk.»

Noen ganger førte uoverensstemmelsene mellom misjonærene til at rivaliserende misjonsselskaper ble dannet. Katolske og protestantiske misjoner konkurrerte heftig om tilhengere. Den samme mangelen på enhet måtte jo bli gjenspeilt blant disse tilhengerne. Med tiden forlot millioner av afrikanere misjonskirkene og dannet egne kirkesamfunn.

«De uavhengige afrikanske kirker finnes i hele Afrika,» skriver misjonshistorikeren dr. Kane. «Til sammen er det cirka 7000 atskilte grupper i denne bevegelsen.» Konkurransen mellom misjonærer med motstridende tro var ikke den eneste årsaken til dette. I boken The Missionaries forklarer Geoffrey Moorhouse at en annen årsak til «den svarte reformasjonen» var «uvilje mot de hvites selvopphøyelse».

Kristne — eller europeiske rasister?

Dr. Kane forteller at «misjonærene hadde svært høye tanker om seg selv». I boken African Christianity sier Adrian Hastings at de «mente at den kristne religion måtte ledsages av europeisk kultur og europeisk lederskap».

Franskmannen Charles Lavigerie var én misjonsleder som så det slik. En annen var John Philip, som ledet London-misjonsselskapets virksomhet i det sørlige Afrika. I 1828 sa han stolt: «Våre misjonærer . . . utvider britiske interesser, britisk innflytelse og det britiske imperium. Når misjonæren løfter sitt banner blant usiviliserte stammer, opphører deres fordommer mot kolonimakten; de blir mer avhengige av kolonien ved at det skapes kunstige behov; . . . industri, handel og jordbruk skyter opp; og enhver som oppriktig omvender seg blant dem, . . . blir kolonimaktens forbundsfelle og venn.»

Er det rart at de europeiske regjeringene betraktet slike misjonærer som nyttige redskaper i kolonipolitikken? Misjonærene på sin side tok vel imot koloniseringen av Afrika. Som de erklærte på verdens misjonskonferanse i Edinburgh i 1910: «Det er . . . umulig alltid å trekke en skillelinje mellom misjonens mål og regjeringens mål.»

De hersket som konger i Afrika

Noen misjonærer støttet seg til militærmakten i kolonien for å hevde sin myndighet. Det hendte at britiske krigsskip bombarderte og raserte kystbyer fordi innbyggerne hadde nektet å anerkjenne misjonærenes myndighet. I 1898 sa wesleyaneren Dennis Kemp, en misjonær i Vest-Afrika, at det var hans «faste overbevisning at den britiske hær og marine i dag blir brukt av Gud for å fullføre Hans hensikt».

Etter at misjonærene hadde etablert seg, overtok de noen ganger stammehøvdingenes verdslige makt. «London-misjonærene brukte ofte makt for å opprettholde sin teokratiske lov,» skriver professor Rotberg. «Et favorittredskap når de skulle demonstrere sitt mishag, var cikoti, en lang pisk som var laget av garvet flodhestskinn. Med den ble afrikanerne flittig pisket under nesten ethvert påskudd.» David Lamb sier i boken The Africans: «Én omvendt afrikaner husker en anglikansk misjonær i Uganda som var kjent som Bwana Botri, og som ofte gikk ned fra prekestolen under gudstjenesten for å pryle afrikanere som kom for sent.»

Misjonæren James Mackay ble sjokkert over slike handlinger og sendte inn en klage til styret i misjonsselskapet i London. «Istedenfor å bli betraktet som hvite som bringer det gode budskap om Guds kjærlighet til dem, er vi beryktet og fryktet,» skrev han.

Verdenskrigene

«I mer enn 100 år hadde man stadig og nidkjært fortalt [afrikanerne] at voldelige konflikter og alle de primitive instinktene dette utløste, både var fruktesløst og ondt,» sier boken The Missionaries. I 1914 brøt så den første verdenskrig ut mellom de såkalte kristne nasjonene i Europa.

«Misjonærer fra nesten alle landene ble dratt inn i Den store krigen,» forklarer Moorhouse. De nedverdiget seg til å oppfordre sine omvendte afrikanere til å ta parti. Noen misjonærer førte til og med afrikanske tropper ut i kamp. Virkningen av krigen blir godt uttrykt av professor Stephen Neill i boken History of Christian Missions: «De europeiske nasjonene, som høyrøstet hadde krevd monopol på kristendommen og sivilisasjonen, hadde stormet blindt og forvirret ut i en borgerkrig som skulle etterlate dem økonomisk utarmet og uten et fnugg av dyd.» Neill fortsetter: «Den annen verdenskrig fullførte bare det som den første allerede hadde utrettet. Den vestlige verdens påståtte moral viste seg å være et bedrag; ’kristenheten’ ble avslørt som en myte. Det var ikke lenger mulig å snakke om ’den kristne vestlige verden’.»

Det er forståelig at «den svarte reformasjonen» grep om seg etter den første verdenskrig. Men hva med de afrikanerne som holdt fast ved kristenhetens kirkesamfunn? Fikk de lære Bibelens sannhet etter dette?

Afrikanernes fedretro

Kristenhetens misjonærer fordømte afrikanske religiøse skikker, for eksempel det å oppsøke spåmenn for å behage sine avdøde forfedre. Samtidig framholdt misjonærene at alle mennesker har en udødelig sjel. De hevdet også at Maria og helgenene skulle æres. Disse læresetningene bekreftet afrikanernes tro på at deres døde forfedre var i live. Fordi misjonærene æret religiøse bilder, for eksempel korset, fikk afrikanerne dessuten inntrykk av at det var i orden å fortsette å bruke amuletter som beskyttelse mot onde ånder.

Professor C. G. Baëta sier i boken Christianity in Tropical Africa: «En afrikaner kan energisk synge ’Gud er min tilflukt’ i kirken og likevel ha en amulett på seg eller gå direkte fra kirken til spåmannen uten å føle at han bryter noen prinsipper.» — Jevnfør 5. Mosebok 18: 10—12 og 1. Johannes 5: 21.

Mange misjonærer sa til afrikanerne at de hedenske forfedrene deres ble pint i et brennende helvete, og at samme skjebne ville ramme dem hvis de nektet å godta misjonærenes lære. Men læren om evig pine strider mot klare uttalelser i Bibelen, den boken som misjonærene anstrengte seg så hardt for å få oversatt til afrikanske språk. — 1. Mosebok 3: 19; Jeremia 19: 5; Romerne 6: 23.

I virkeligheten sier Bibelen at syndige menneskesjeler dør, og at «de døde vet slett ingen ting». (Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4, NW) Afrikanere som aldri fikk mulighet til å høre Bibelens sannhet, har utsikt til å være med i den kommende «oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige». (Apostlenes gjerninger 24: 15) De som blir oppreist, vil få lære om Guds foranstaltning for frelse. Hvis de da viser takknemlighet for Guds kjærlighet, vil de bli belønnet med evig liv på en paradisisk jord. — Salme 37: 29; se NW; Lukas 23: 43; Johannes 3: 16.

Istedenfor å lære folk disse fantastiske bibelske sannhetene har kristenheten villedet afrikanerne med falske læresetninger og religiøst hykleri. Den rolle kristenhetens misjonærer har spilt i koloniseringen av Afrika, har absolutt ingen støtte i Bibelen. Jesus sa tvert imot at hans rike «er ikke en del av denne verden», og at hans sanne etterfølgere på samme måte «ikke er en del av verden». (Johannes 15: 19; 18: 36) De første kristne var ambassadører for Jesus Kristus, ikke for verdslige regjeringer. — 2. Korinter 5: 20.

Sett under ett er derfor kristenhetens høst i Afrika en sørgelig høst, kjennetegnet av sjokkerende splittelse, mistillit og sammenblanding av kristendom og hedenskap. Den vold som har funnet sted i mange «kristne» deler av Afrika, er slett ikke i harmoni med ’Fredsfyrstens’ lære. (Jesaja 9: 6) Fruktene av kristenhetens arbeid i Afrika står i skarp kontrast til det Jesus sa om sine sanne etterfølgere. I bønn til sin himmelske Far anmodet Jesus om at de måtte «være fullkommengjort til ett, så verden kan vite at du har utsendt meg». — Johannes 17: 20, 23; 1. Korinter 1: 10.

Betyr dette at alt misjonsarbeidet i Afrika har slått feil? På ingen måte. De gode fruktene av de sanne kristnes misjonsarbeid i Afrika og resten av verden vil bli drøftet i artiklene som begynner på side 10.

[Bilde på side 6]

Misjonsledere i det forrige århundre, for eksempel John Philip, mente at europeisk sivilisasjon og kristendom var ett og det samme

[Rettigheter]

Cape Archives M450

[Bilde på side 7]

Kristenhetens misjonærer fremmet afrikanernes fedretro ved å spre ubibelsk lære, for eksempel læren om sjelens udødelighet

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Africana Museum, Johannesburg