Del 2

Hvorfor det er så mange som røker

TRASS i antirøkekampanjer og advarsler om at det er helsefarlig å røke, er det fortsatt svært vanlig at folk røker. Ja, det er faktisk mange som røker mer enn de gjorde tidligere.

Fra 1965 til 1978 økte forbruket av sigaretter i De forente stater med nesten 90 milliarder, trass i at antall røkere forble omtrent det samme. Hvorfor har de som røker, økt sitt forbruk?

Nikotin- og tjæreinnholdet

Det reduserte innholdet av nikotin og tjære i sigarettene er åpenbart en faktor som har bidratt til dette. Nikotin, som er en viktig ingrediens i røketobakk, er et giftig stoff som brukes kommersielt i insektmidler. Og tjære er den faste bestanddelen i røken. Fordi nikotin og tjære er helsefarlige stoffer, har tobakksprodusentene redusert innholdet av dem i sigarettene. Hva har dette ført til?

Ett resultat av dette er at røkerne har en tilbøyelighet til å røke flere sigaretter. I bladet Medical World News stod det: «I foreløpige forsøk begynte sju røkere med et høyt forbruk å røke gjennomsnittlig 25 prosent flere sigaretter pr. dag da de gikk over til et merke med lavt nikotininnhold.» Dr. Stanley Schachter, som ledet forsøkene, konkluderer derfor med at «kampanjen for å få folk til å gå over til sigaretter med lavt nikotininnhold ikke har de ønskede virkninger».

Men hvorfor røker folk flere sigaretter når nikotin- og tjæreinnholdet er lavere? Det er særlig for å tilfredsstille sin trang til nikotin — for å få den mengde de er blitt vant til. Nikotinen når hjernen noen få sekunder etter at røken er blitt inhalert. Dr. Michael A. H. Russell sier derfor at hver blås representerer én dose nikotin. Det er som ’å få en injeksjon heroin sier han i Drug Metabolism Reviews (1978).

En heroinist klarer seg kanskje i flere timer før han føler trang til en ny sprøyte. Etter å ha røkt en sigarett tar det omkring 20 til 30 minutter før nikotinen sprer seg fra hjernen til andre organer. Det er omtrent den tiden det går mellom hver gang en storrøker tar seg en sigarett — mellom hver gang han tar seg en «injeksjon» nikotin.

Men er det holdbart å sammenligne trangen til en sigarett med trangen til heroin? Blir man virkelig avhengig av nikotin?

Blir man avhengig?

Vanligvis sier folk at de røker fordi de føler seg avslappet når de gjør det. De blir kvitt stress og føler seg rolige. Men forsøk viser at det at en person røker, ikke egentlig får ham til å slappe av. Det hjelper ham bare ganske enkelt til å bli kvitt ubehagelige abstinenssymptomer.

Den kjensgjerningen ble påvist da både ikke-røkere og røkere ble utsatt for stressende situasjoner. Røkere som røkte sigaretter med høyt nikotininnhold, følte seg bedre i slike situasjoner enn når de røkte sigaretter med lavt nikotininnhold eller ikke røkte i det hele tatt. Men de følte seg verken bedre eller verre enn ikke-røkere i de samme situasjonene. Dr. Schachter trakk denne konklusjonen: «Røkningen får ikke en røker til å bli mindre irritabel.» Men han tilføyde at «hvis han ikke røker eller får for lite nikotin, blir han mer irritabel».

Akkurat som en heroinist trenger heroin for å unngå å bli irritabel og for å bli kvitt andre slike symptomer, trenger en røker nikotinen.

En rekke autoriteter regner nå med at sigarettrøkere blir avhengige av nikotin. Ifølge rapporten Smoking or Health fra British Royal College of Physicians er det «en form for avhengighet av et stoff som er annerledes enn, men ikke mindre sterk enn, avhengigheten av andre vanedannende stoffer». Rapporten konkluderer med: «De fleste røkere fortsetter å ha denne vanen fordi de er avhengige av nikotin.»

Dr. M. A. H. Russell har på grunnlag av omfattende forskning kommet fram til denne klare konklusjonen: «Hvis det ikke var for nikotinen i tobakksrøk, ville ikke folk være særlig mer henfalne til å røke sigaretter enn til å blåse såpebobler.» Selv om det også kan være andre faktorer som kan være med på å gjøre denne vanen så inngrodd, er det helt klart at mange røkere er fysisk avhengige. Dette fremgår av de kvaler de får når de skal klare seg uten sigaretter. En som skulle slutte å røke, Budd Whitebook, skrev om hvordan han følte det, i bladet Harper’s:

«Kroppen min var sykere enn jeg trodde at den kunne bli. Leddene i armene og skuldrene og bryst- og leggmusklene var så vonde den første natten at jeg gjemte meg i mørket og gråt. Den smerten varte bare én dag, men i minst en uke verket jeg alltid et eller annet sted. Munnen, nesen, strupen, magen og alle tennene ble berøvet sin røk og nikotin, og deres reaksjoner varte mye lenger. Stadig åpnet jeg munnen på vidt gap som om jeg skulle forsøke å sette inn løstenner. Jeg var like sår i halsen som om jeg hadde røkt for mye, kanskje fordi jeg hadde inhalert for dypt røken fra en sigarett som ikke var der. Jeg pusset nesen unødig. Det er forbausende hvor mange deler av kroppen min — falanger, organer, hinner og hår — som hadde sterk trang til røk. I to hele uker følte jeg meg kvalm.»

Du spør kanskje: «Er det ikke en forbrytersk handling å oppmuntre til en vane som gjør folk så avhengige, og som er så skadelig for helsen?» Hvorfor blir det gjort?

Hva som helst blir gjort for penger

Selv de som regnes for å være omtenksomme og respekterte mennesker, er kjent for å gjøre praktisk talt hva som helst for penger. Ja, de er til og med villige til å drepe. Noen regjeringer setter av og til i gang kriger og ofrer mange menneskeliv for å beskytte økonomiske interesser på en selvisk måte. Kan det å fremme sigarettrøkning sies å være en viss parallell til dette?

Bladet Medical Tribune sier: «Sigarettrøkning er en av de største dødsårsaker i De forente stater. Likevel har de fleste departementer gjentatte ganger vist at de har vært uvillige til å beskytte offentligheten. Og noe er enda verre, er at de har vært med på å forverre en situasjon som har vært ille nok fra før, ved å gi subsidier til tobakksdyrkere.»

New York-avisen Daily News sa: «Regjeringens holdning til tobakk er et studium i hykleri. . . . den har subsidiert tobakksprisene siden 1938. Dette beløpet har den jevnt og trutt økt, til dagens beløp, 65 millioner dollar, som innbefatter 24 millioner dollar i lån til eksport av tobakk til underpriviligerte nasjoner under mat for fred-programmet.»

Den amerikanske regjeringen soper inn milliarder av dollar hvert år i form av avgifter på sigaretter. Men flere tusen borgere profitterer også på tobakk. Bare i De forente stater skaffer røkevanen arbeid til omkring 450 000 familier som driver tobakksfarmer, og 72 700 som arbeider i sigarettindustrien. Én farmer sa: «Hvis vi sluttet å dyrke tobakk, måtte vi alle gå på sosialen. En liten farmer kan ikke klare seg på bare mais og soyabønner.»

Men det går an å gjøre forandringer. Folk kan skaffe seg et annet levebrød. For noen år siden bestemte alle de Jehovas vitner som på en eller annen måte hadde forbindelse med tobakksindustrien, seg for å bryte enhver forbindelse med denne industrien. De innså hvor uforenelig det er for en kristen å fremstille et produkt som ifølge medisinske undersøkelser «hvert år er ansvarlig for flere dødsfall enn de amerikanske offer på slagmarkene under den annen verdenskrig, Korea-krigen og Vietnamkrigen til sammen».

Men noen sier kanskje: «En som røker, skader bare seg selv. Hvorfor skal en forby et produkt som noen føler de har glede av?»

[Bilder på side 8]

Akkurat som en heroinist trenger heroin for å unngå å bli irritabel . . .

. . . trenger en røker nikotin