«Vi liker å arbeide her!»

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan

JEG har lyst til å fortelle om et høyst uvanlig byggeprosjekt i Japan, nærmere bestemt på et sted som heter Ebina. Det ligger ikke langt fra Tokyo. Hva er det som er så uvanlig ved dette prosjektet? Én av de tingene som gjør det så uvanlig, er at samtlige av de flere hundre arbeiderne er ulønnet.

Til tross for de problemer som er forbundet med å bo på en byggeplass, og til tross for at det er mye og tungt arbeid som skal utføres, finner disse arbeiderne stor glede i dette arbeidet. Da jeg intervjuet noen av dem, fikk jeg gang på gang høre: «Jeg liker å arbeide her!»

Jeg sa for eksempel til én arbeider: «Du arbeider virkelig hardt, og så dette kjedelige arbeidet, da! Du må være glad når arbeidsdagen er slutt.» Han svarte: «Det er sant at jeg er trett, og jeg ser virkelig fram til en god natts søvn og hvile. Men jeg liker å arbeide her. Og det gjør alle de 342 som du ser her, og som har tilbudt seg å arbeide på dette prosjektet uten lønn.»

En annen arbeider sa: «Ja, vi har lange arbeidsdager og arbeider i altslags vær. Vi har ingen lønn, men får fri kost og losji og en liten godtgjørelse. Men vi finner virkelig stor glede i det vi gjør.»

Da jeg intervjuet arbeiderne, var det tydelig at grunnen til at de fant så stor glede i dette arbeidet, hadde med arbeidets formål å gjøre. En av dem sa: «Jeg finner glede i dette arbeidet fordi det har direkte tilknytning til det som er meningen med livet. Det er svært tilfredsstillende å vite at det du gjør hver dag, tjener et slikt viktig formål.»

For å få et bedre innblikk i hva som egentlig foregår, stilte jeg følgende spørsmål, og her er noen av de svarene arbeiderne kom med:

Sp.: «Hvorfor meldte du deg frivillig til å delta i dette prosjektet?»

Sv. (Yoshinobu Futakuchi): «Jeg ble svært begeistret da jeg fikk høre at Jehovas vitner skulle bygge i Ebina i Japan. Det ble opplyst at det skulle oppføres et trykkeri, en kontorbygning og bolig til over 300 arbeidere. Dette var nødvendig for at en skulle kunne fortsette å trykke Våkn opp! og Vakttårnet på japansk, ettersom opplagene stadig øker. Bare i Japan blir det nå trykt over i 700 000 eksemplarer hver måned. Det nye trykkeriet skal også produsere innbundne bøker som forklarer Bibelen. All denne litteraturen vil bli brukt av de 55 872 Jehovas vitner i Japan, som i fjor brukte over 20 millioner timer til å forkynne offentlig.

Det ble sagt at hele byggeprosjektet skulle utføres med frivillig hjelp. Det fikk meg til å tenke på hvordan villige arbeidere i gammel tid støttet byggingen av tabernaklet. (2. Mos. 36: 1, 2) Jeg fikk lyst til å være med på Ebina-prosjektet, ettersom trykkeriet skal tjene et godt formål. Det skal jo frembringe litteratur som skal hjelpe folk til å lære Gud og hans hensikter å kjenne. De jeg arbeider sammen med, føler det på samme måte.»

Sp.: «Hva er det som gjør at du trives så godt i dette arbeidet?»

Sv. (Haruyuki Zenetani): «Helt til for to år siden jobbet jeg for et firma hvor det var om å gjøre å bruke albuene. Alle ville komme seg fram, og de gikk ikke av veien for å tråkke på andre.

Her er det helt annerledes. Alle arbeider sammen som en familie. Det er arbeidet og ikke den enkeltes forfremmelse som er av størst betydning. Alle har samme mål. Ingen skubber andre til side. Ingen behøver å være bekymret for at deres stilling skal bli truet av en foretaksom rival.

For meg er det innlysende at det bibelske prinsippet som sier at ’kjærligheten ikke søker sitt eget’, er et praktisk prinsipp. (1. Kor. 13: 4, 5) Det faktum at det hersker fred og harmoni på denne arbeidsplassen, i tillegg til at produktiviteten er stor, viser hvor virkningsfullt det er.»

Jeg la merke til at mange nye fikk opplæring. Men jeg lurte på hvordan de som ennå ikke hadde lært å arbeide så hurtig og effektivt, ble betraktet. Jeg spurte derfor en tidligere politimann om det.

Sp.: «Hva synes du om forholdet mellom arbeiderne her?»

Sv. (Katsuyuki Kamakura): «Jeg setter spesielt stor pris på den kjærlighet som blir lagt for dagen. Innen politietaten er det hele tiden de sterke som er i fokus, både under opplæringen og når stillinger skal fylles. Det er sikkert nødvendig der, men et system som er basert på kjærlighet, er til gagn for alle på to måter.

Det blir for eksempel tatt hensyn til dem som ikke er så sterke, og hele organisasjonen nyter følgelig gagn av de anstrengelser de gjør seg. Hvis det er en som ikke er så rask til å lære, blir han ikke oppgitt som håpløs. Han blir undervist på en tålmodig måte, og ofte blir han en av de flittigste arbeiderne.

Mange av arbeiderne var uten erfaring da de kom hit. Nå, etter to år, har vi mange dyktige snekkere, rørleggere, elektrikere og tegnere, mens det før var få. Det forteller mye om hvor villige de som har erfaring, har vært til å undervise dem som manglet erfaring, ikke sant?»

Noe annet som gjorde inntrykk på meg, var at jeg ikke så en mengde «sjefer» som gikk omkring og ropte ut ordrer. Jeg spurte en av kokkene om dette.

Sp.: «Hvem er det som har overoppsyn med arbeidet?»

Sv. (Keiichi Nakamura): «Jeg skal nevne et eksempel. Vi er 20 stykker som lager mat til 550 hver dag. Disse 550 er byggearbeidere og arbeidere fra det tidligere avdelingskontoret i Numazu som allerede har flyttet hit. Og alle sammen har god appetitt!

Enhver som noen gang har arbeidet på et kjøkken, vet at det kan være en nokså hektisk arbeidsplass når spisetiden nærmer seg. Vi er utsatt for et visst press. Men det faktum at alle prøver å følge kristne prinsipper i tale og oppførsel, gjør at vi er forent. Det hjelper naturligvis også mye at vi er så godt organisert.

De som fører tilsyn med arbeidet på kjøkkenet, arbeider minst like hardt som alle de andre. Det er ingen som bare kommer med befalinger. Det prinsipp at tilsynsmennene skal ta ledelsen i arbeidet, er forresten én av de ting som gjorde at jeg i sin tid følte med tiltrukket av Jehovas vitner.»

Sp.: «På hvilken måte?»

Sv.: «Jeg skal forklare hva jeg mener. Før jeg begynte å studere Bibelen, hadde jeg temmelig anarkistiske idéer. Jeg mente at menneskeheten ville ha det bedre uten organiserte regjeringer eller samfunnsgrupper. Det var en av grunnene til at jeg ble kokk, for da slapp jeg å arbeide innen den organiserte forretningsverdenen. Jeg mente at menneskeheten var i ferd med å ødelegge seg selv, og at verdens organisasjoner bare bidrog til å framskynde utviklingen.

Etter hvert som jeg studerte Bibelen, forstod jeg at organisering må til for at Guds hensikt skal bli gjennomført. Men etter at jeg kom hit for å arbeide, har jeg forstått enda bedre hvor annerledes denne organisasjonen egentlig er. Fordi den har uselviske motiver og vennlige tilsynsmenn som arbeider hardt, er den virkelig til gagn for folk.»

Arbeidernes alder varierte fra 18 til 67 år. Mange unge menn i 20-årene hadde stor nytte av å få opplæring på arbeidsplassen. Men hva med de eldre arbeiderne, som kunne ha gått av med pensjon i stedet for å arbeide så hardt? Jeg spurte:

Sp.: «Hvorfor melder menn over 65 seg frivillig til å delta i dette byggearbeidet?»

Sv. (Takeo Tsuji): «Jeg må innrømme at det var noen som mente at jeg var for gammel til å melde meg til dette prosjektet. Jeg var 65 og hadde gått av med pensjon og kunne ha tatt det med ro. Men jeg hadde lyst til å gjøre noe for mine medmennesker. Jeg hadde erfaring som rørlegger, så jeg meldte meg i håp om at min erfaring kunne komme til nytte.

En tid arbeidet jeg som rørlegger, men nå sitter jeg i resepsjonen. Det har vært et stort privilegium for meg. Mange på min alder har ikke noe å gjøre, men mitt liv er fylt med givende virksomhet.

Jeg er enkemann og har ingen familieforpliktelser. Det at jeg har kunnet arbeide sammen med yngre menn som kunne ha vært mine barnebarn, har hjulpet meg til å holde meg ung. Jeg har naturligvis vondt her og der, men det ville jeg ha hatt hjemme også.»

Jeg spurte om hvor mange menn det var som befant seg her sammen med sin familie. Jeg fikk vite at det var 17. Jeg lurte derfor på hva slags forandringer familiene hadde måttet foreta for å komme hit og arbeide på dette prosjektet.

Sp.: «Jeg er sikker på at du og din familie har måttet legge om deres livsstil for å kunne være her. Hvordan har dere klart det?»

Sv. (Motomu Kamata): «Ettersom jeg hadde mitt eget arkitektkontor, kunne jeg disponere tiden min som jeg selv ville. Men da jeg så hvor omfattende Ebina-prosjektet ville bli, forstod jeg at jeg måtte bruke hele min tid på det hvis jeg skulle kunne ta imot en arbeidsoppgave der.

Jeg drøftet saken med familien. Alle i familien lovte å samarbeide, slik at jeg kunne melde meg. Min kone ventet vårt fjerde barn, men likevel nølte hun ikke med å oppmuntre meg. Det var hennes selvoppofrende ånd som gjorde at jeg kunne komme.

Jeg sa fra til kundene mine at jeg kom til å stenge kontoret midlertidig. I begynnelsen ville de ikke tro meg! Men da de forstod at jeg virkelig mente det jeg sa, sa de at de ville ha meg til å arbeide for dem når jeg åpnet igjen.

Vi ble nødt til å flytte fra huset vårt og finne oss et rimeligere sted å bo i nærheten av byggeplassen. Men alle i familien brakte disse offerne med glede. Dette har hjulpet oss til å innse enda tydeligere at det ikke er materielle ting som gjør folk lykkelige. Vi har derfor klart å holde dem på rette plass. Vi ønsker ikke å glemme det når vi vender tilbake til vårt tidligere levesett.»

Jeg henvendte meg så til en annen familiemann og stilte ham noen lignende spørsmål.

Sp.: «Du har også en familie å forsørge, ikke sant? Hadde du noen problemer som måtte overvinnes før du kunne flytte hit?»

Sv. (Masahito Sato): «Jeg hadde arbeidet med kloakkanlegg og forurensningskontroll i 25 år, så jeg tenkte at jeg ville kunne gjøre nytte for meg. Jeg sa opp stillingen min i firmaet med tanke på å fortsette som heltidsforkynner etter at arbeidet i Ebina var fullført.

Min kone var glad for at jeg fikk denne anledningen, men hun hadde ikke lyst til å flytte, for da ville sønnen vår bli nødt til å bytte skole. Hun hadde dessuten mange gode venner der vi bodde, og var svært aktiv når det gjaldt å studere Bibelen med andre. I cirka et år pendlet jeg derfor mellom hjemmet og byggeplassen. Men det ble simpelthen for langt å reise.

Jeg foreslo derfor for min kone at vi skulle flytte hit til byggeplassen. Hun gikk med på det, og nå liker hun seg så godt her at hun helst ikke vil tenke på å måtte reise herfra igjen. Det kommer av at vi har lært hva det vil si å tjene andre og oppnå den lykke som følger med det å gi. Som Jesus sa: ’Det er en større lykke å gi enn å få.’ — Apg. 20: 35.

Andre har også erfart dette. De har kommet fra mange yrkesgrupper og fra mange ulike familiesituasjoner, men alle har foretatt de nødvendige forandringer. Blant arbeiderne har vi for eksempel en som før prøvekjørte motorsykler, som nå arbeider som murer, og en kjemiingeniør som nå jobber ved bøyemaskinen. Vi har også en vittighetstegner, en tidligere bokser, bønder, kokker, en atomforsker og en tidligere popmusiker, bare for å nevne noen få. Det er en nokså forskjelligartet gruppe, og ved å omgås hverandre på denne måten får vi større menneskekunnskap, noe som beriker vårt liv. Så vi har hatt mye igjen for at vi foretok de nødvendige forandringer for å kunne komme hit.»

Det har vært svært oppmuntrende å se den fine innstilling som blir lagt for dagen på denne byggeplassen. På andre arbeidsplasser, hvor arbeiderne først og fremst er opptatt av fortjenesten, er det mange som ikke legger sin sjel i arbeidet. Når de ser en anledning til det, slurver de for å lette sin egen arbeidsbyrde, og de sløser i mange tilfelle med materialene. Noen av dem som har ledende stillinger, skjærer ned på arbeidets og materialenes kvalitet for å få høyere fortjeneste.

Men slik er det ikke her i Ebina. Arbeiderne blir oppfordret til å skaffe gode materialer, selv om de koster litt mer, og til ikke å slurve eller sløse med materialene. Det bygningskomplekset som skal oppføres, skal være sterkt, solid og lett å vedlikeholde. Materialene må derfor være gode, og de må installeres riktig. Det er grunnen til at en arbeider sa: «Vi setter vår ære i å yte et godt arbeid.»

Jeg spurte så en annen arbeider:

Sp. «Jeg har hørt at noen av arbeiderne her snakker om ’prøver’ som de blir satt på i forbindelse med arbeidet. Hva mener de egentlig med det?»

Sv. (Takaaki Kato): «Jeg kommer fra en velstående familie og hadde en ledende stilling i familiens firma da jeg meldte meg til dette prosjektet. Men jeg fikk ikke noen ærefull stilling her. Jeg er en av de 23 som steller rommene for dem som arbeider her. Vi utfører altslags arbeid, fra å re senger til å vaske toaletter. Jeg var ikke vant til å utføre den slags arbeid før, og det ble en helt spesiell prøve for meg.

Ganske nylig fikk jeg imidlertid en leksjon i ydmykhet av en arbeider som ventet på visum for å reise til Taiwan som misjonær. Han ble satt til å arbeide sammen med meg, og jeg skulle fortelle ham hva han skulle gjøre. Han hadde arbeidet ved avdelingskontoret her i Japan i en årrekke og hadde hatt omtrent alle de oppgaver som det går an å ha i et Betel-hjem. Likevel gjorde han nøyaktig som jeg sa, og utførte selv de simpleste oppgaver, trass i at han hadde mye større erfaring enn jeg. Det lærte meg hva ydmykhet er.»

Den tidligere popmusikeren Haruhisa Miyashita sa: «Det er mange av oss som er blitt stilt på prøver på den ene eller på den andre måten. Men de er til gagn for oss. Jeg hadde for eksempel ødelagt helsen ved min forlystelsessyke ferd mens jeg var oppslukt av popmusikken. Jeg trodde at jeg var dyktig nok da jeg meldte meg til dette arbeidet, men jeg ante ikke at byggearbeidet var så fysisk krevende. Jeg bevarte imidlertid en optimistisk innstilling og fulgte den timeplanen som ble foreslått. Som følge av dette la jeg på meg seks kilo og lærte å være likevektig, og jeg føler nå en tilfredshet som jeg aldri følte da jeg bare traktet etter fornøyelser.»

Vi ser således at de som deltar i dette ekstraordinære byggeprosjektet, har lært mye. De har lært nye yrker, har sluttet mange varige vennskap og har sett eksempler på kristen oppførsel og ydmykhet. Deres åndelige og materielle behov er dessuten blitt rikelig dekket.

Formannen i et lokalt entreprenørfirma gav uttrykk for det arbeiderne her føler, da han nylig besøkte byggeplassen. Han sa: «Når jeg ser over 300, stort sett uerfarne, unge mennesker arbeide sammen i enhet med smilende ansikter som tydelig vitner om at de har det hyggelig, skulle jeg ønske at alle kunne glede seg over arbeidet sitt på denne måten.»

Jeg tenkte med meg selv: Det kommer en tid, i Guds nye ordning, da alle kommer til å gjøre nettopp det. — Sal. 37: 11; Matt. 5: 5; Jes. 65: 21, 22.

[Bilde på side 16]

Selskapet Vakttårnets nye trykkeri og Betel-hjem i Ebina, ikke langt fra Tokyo