Da katastrofen rammet Aten

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Hellas

«Hellas ruinert av forferdelig jordskjelv!» «Aten rystet i sine grunnvoller!» «Den mest hjerteskjærende natt i hovedstadens historie!»

«Femti atombomber på størrelse med Hiroshimas!»

Under slike overskrifter fortalte dagspressen i Hellas om det jordskjelvet som rammet Aten i februar.

Ifølge lederen for Atens seismologiske institutt skulle byen være trygg for jordskjelv. Men det som skjedde i februar, viser at ingen, uansett hvor de bor, bør være altfor sikker på at de ikke kan komme til å oppleve et jordskjelv.

Har du noen gang opplevd et kraftig jordskjelv? Å sitte hjemme og lese om jordskjelv eller å sitte og se på fjernsyn og høre meldinger om slike katastrofer i et eller annet fjerntliggende land, er noe helt annet enn å være sammen med sin familie i jordskjelvsområdet og merke hvordan alt omkring en styrter sammen.

Det første skjelvet, som kom om kvelden den 24. februar 1981, målte 6,6 på richterskalaen. Det ble etterfulgt av flere hundre mindre rystelser. Over 16 000 bygninger i Aten-området ble ødelagt i en slik grad at det var farlig å oppholde seg i dem. Men dette var bare en liten del av bildet.

I panikk flyktet atenerne fra sine hjem. Den atmosfæren som oppstod, minnet om krigens dager. Over 200 000 biler skapte trafikkaos på veiene da folk forsøkte å komme seg ut av byen. I tillegg til dette tilbrakte 50 000 mennesker en søvnløs natt i en stor park i byen.

Det fortelles at da en fjernsynsannonsør, som advarte folk mot å oppholde seg i skadde bygninger, sa: «Gå ut på gaten!», oppfattet atenerne dette som et alarmsignal. Det at strømmen og telefonlinjer ble brutt, bidrog til at det oppstod en viss panikk. I all hast løp mange ut på gatene bare iført nattøy eller hva som helst de hadde funnet i farten. Noen satt fast i heiser og ble først reddet etter at politiet kom til unnsetning. Andre hoppet ut fra altaner og brakk bena. Noen ble til og med drept. Mange ble så skremt at de døde av hjertesvikt.

På en del fødselsklinikker gav legene mødrene beskjed om straks å forlate bygningene av sikkerhetsgrunner og ta med seg barna sine. Under panikken som oppstod, var det noen som tok med seg andres barn i stedet for sitt eget. Heldigvis hadde hvert barn et merke rundt håndleddet med morens navn. Da mødrene dagen etter oppdaget sin feiltagelse, gikk de tilbake til fødselsklinikken for å levere de forbyttede barna og få med seg sitt eget barn.

På teatrene ble forestillingene avbrutt. Det var ikke bare tilskuerne som skyndte seg ut på gaten; skuespillerne gjorde det samme. Mange av dem hadde fortsatt på seg sine kostymer. På et av teatrene var skuespillerne kledd ut som fanger i stripete klær, og det var i dette antrekket de løp ut.

Visse områder i Attika, for eksempel Peristeri, Anthupolis og Kipupolis, sørvest for Aten, ble særlig hardt rammet av jordskjelvet. Hundrevis av hus og boligblokker på flere etasjer ble alvorlig skadd. Beboerne fikk midlertidig husly i telt som ble slått opp nesten overalt, på torg og i hager i disse strøkene.

Sentret for ødeleggelsen

De største skadene inntraff i området ved Korint, jordskjelvets episenter. I landsbyen Perachora var nesten alle husene ødelagt. Landsbykirken ble også lagt i ruiner.

En ung mann i landsbyen sa: «Vi satt på kaféen på det tidspunktet. Jeg skulle til å gå hjem. Plutselig hørte vi en voldsom torden, og like etter, før vi fikk tid til å finne ut hva det var, begynte bakken å kaste på seg som en hest som hopper og spretter. Taksteinene ramlet ned og skapte stor støy.»

I Lutraki, en kjent ferieby som hvert år får besøk av tusener av turister, ble så å si alle bygninger ødelagt. To store hoteller ble lagt i ruiner. Det åtte etasjer høye luksushotellet «Apollo», hvor det hvert år bor tusener av turister, falt sammen som et korthus. Heldigvis var det utenfor sesongen, og det var derfor ingen gjester på hotellet. Vaktmannen, som oppholdt seg i bygningen sammen med et lite barn, kom seg ut ved å slå i stykker en glassdør noen få sekunder før den store bygningen styrtet sammen.

En som gav uttrykk for sin reaksjon overfor en journalist, sa: «Jeg var 13 år i 1928, da det inntraff et jordskjelv som ødela Korint. Det som skjedde i år, går det ikke an å beskrive. Jeg trodde det var verdens ende.»

Men det ble ikke enden for ham. Det ble det heller ikke for en mann på 70 år, et av Jehovas vitner, som ikke kunne komme seg ut av huset fordi han var sengeliggende. Huset styrtet fullstendig sammen. Men senere fant hans slektninger ham, fortsatt i sengen, men med murstein, støv og trebiter strødd over seg. Han var uskadd! Avisen Ta Nea brakte et bilde av ham med denne teksten: «En ytterst heldig mann!» Men han takket Jehova Gud for at han var blitt spart.

Var det ikke noe som på forhånd viste at det kunne inntreffe en katastrofe? Det er interessant å merke seg at avisen Acropolis sier: «En fisker i Korint fortalte at han i de siste fem årene har satt ut garn i nærheten av Alkyonide-øyene i Korintbukta. Da han kom tilbake til Korint, sa han til de andre fiskerne at det luktet svovel av garna hans. Til tross for at denne fiskeren ikke kunne lese og skrive, antok han at det under disse øyene var, om ikke en vulkan, så i det minste et vulkansk område.»

Hvorvidt dette var en avgjørende faktor når det gjaldt det som skjedde den 24. februar, er ikke godt å vite. Men det en vet, er at da Jesus Kristus omtalte den tidsperioden som skulle utgjøre avslutningen på denne tingenes ordning, forutsa han at det blant annet skulle «bli kraftige jordskjelv». (Luk. 21: 10, 11, 31, 32) Aten er nå blitt et av de stedene som selv har fått oppleve oppfyllelsen av det Jesus forutsa.

Det ble gitt hjelp

Selv om verken vitenskapsmennene eller myndighetene hadde ventet den katastrofen som inntraff den 24. februar, traff myndighetene straks tiltak for å hjelpe dem som var blitt offer for jordskjelvet. Det var også mange som viste stor personlig omsorg for andre mennesker.

Det bor mange Jehovas vitner i jordskjelvsområdet, og de er takknemlig for at ingen av dem kom alvorlig til skade, selv om de mistet materielle eiendeler. Når det inntreffer en katastrofe, er Jehovas vitner som bor i nærheten, ja, til og med de som bor i andre land, snare til å innhente opplysninger om sine kristne brødre for å finne ut hva de kan gjøre for å hjelpe. Når de får høre at ingen av deres kristne brødre og søstre har kommet til skade, gleder de seg over dette i like høy grad som medlemmene av en familie som er nær knyttet til hverandre. De har ikke den oppfatning at deres tro er en garanti for at Gud vil beskytte dem under slike katastrofer. Men de takker Gud når de er blitt spart, og bestreber seg på å gjøre god bruk av de dager som er blitt lagt til deres liv. Men hvis noen av deres kjære dør, har de tillit til Guds løfte om at han vil bringe dem tilbake til livet ved en oppstandelse til sin fastsatte tid. (Joh. 5: 28, 29; Apg. 24: 15) Når det gjelder det sjokk det kan være å miste sine eiendeler, gjøres det lettere ved den kjærlige hjelp som deres kristne brødre spontant yter når de får høre om hva som har hendt.