Søkelyset rettes mot den filippinske kirke
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene
DE 40 millioner katolikkene i Filippinene hadde i flere måneder før de for annen gang skulle få besøk av overhodet for sin kirke, hatt store forventninger til dette besøket. Millioner møtte opp for å se pave Johannes Paul II. Myndighetene hadde proklamert to fridager, skolene var stengt, og gatene var fulle av folk som forsøkte å få et glimt av paven under hans seks dager lange besøk, fra 17. til 22. februar 1981.
Men var denne ytre fremvisning av religiøs nidkjærhet et tegn på at den katolske kirke i Filippinene befinner seg i en sunn tilstand? Det er nokså avslørende å lese hva filippinerne selv sier. De fleste av disse er katolikker.
En minoritet som er aktiv i troen
Neal H. Cruz, som er redaktør av bladet Weekend, rettet oppmerksomheten mot ett problem da han skrev hvorfor bladet brukte så mye spalteplass i sin omtale av pavebesøket. «Svaret er at til tross for at 85 prosent av befolkningen i Filippinene er katolsk etter 460 års kristen misjon, står det ikke bare bra til med den katolske kirke i Filippinene. Det er blitt anslått at bare ti prosent av de filippinske katolikkene hører på messen.»
Spaltisten J. T. Gatbonton omtaler den samme mangelen på aktive medlemmer og peker i Asiaweek på en grunnleggende årsak til dette. Han sier: «I Filippinene er det som i Latin-Amerika. Både den nye middelklassen i byene og de fattige forlater kirken i stort antall fordi det synes å bli mer og mer tydelig at den ikke vedkommer dem. Dette frafallet gir seg utslag i at få føler seg kallet til prestegjerningen, og at det er tilbakegang i antall kirkegjengere.» Det at få føler seg kallet til prestegjerningen, har nådd det punkt da «det bare er omkring 2000 sogneprester til å dekke 40 millioner katolikkers åndelige behov», som presten Marciano Guzman nylig sa.
Teodoro Valencia oppgav en annen grunn til at nokså mange har sluttet å gå i kirken. Han skrev i sin daglige spalte: «Grunnen til at mange katolikker ikke engang går i kirken om søndagen og på fastsatte helligdager, er at mange prester ikke tilskynder til gudsdyrkelse ved sin åpenlyse aktivisme og politiske aggressivitet.»
Den avgåtte presten Horacio de la Costa trakk fram denne uvirksomme troen da han sa at religion er «noe som filippinerne lærer som barn eller på skolen som noe abstrakt eller som en læresetning eller akademisk oppgave, men den blir ikke virkelig en del av dem selv, av deres daglige liv». Religion er noe «de troende godkjenner som noe imaginært, men ikke som noe virkelig og praktisk». President Marcos rettet også oppmerksomheten mot en mangel da han sa: «Vi som betrakter tingene fra utsiden, ser hen til kirken som en kilde til åndelighet, og likevel ser vi i samfunnet hvordan vårt lands og vårt folks moralske grunnlag blir undergravd. I dette ser vi regjeringens nederlag, men kanskje også kirkens nederlag.»
Ble deres forhåpninger innfridd?
Besøket til pave Johannes Paul II ble en virvelvind av aktivitet på en 3000 kilometer lang tur gjennom sju filippinske byer. Høydepunktet på denne turen var den første beatifikasjon som er holdt utenfor Vatikanet. Den omfattet 16 katolikker som ble drept i Japan i det 17. århundre. Blant disse var det også en filippiner, Lorenzo Ruiz.
Foruten å holde messe en rekke steder tok paven opp de problemer kirken har stått overfor, akkurat som han har gjort under sine besøk i andre land. Han kom inn på menneskerettighetene og talte om hvordan familien bør støttes. Han gjentok også kirkens standpunkt når det gjaldt befruktningshindrende midler og abort. Han gav uttrykk for sin støtte til de fattige og undertrykte, og han formante prestene til å holde seg til sin tradisjonelle oppgave.
Hvordan reagerte folk på hans uttalelser? Mange var fulle av lovord, men andre hadde ventet noe mer. I bladet Panorama kommenterte for eksempel Joan Orendain noen av de uttalelser som pave Johannes Paul II hadde kommet med, og sa: «For mange som hadde håpet på så mye, syntes pavens 25 taler å være for enkle . . . de var uklare og for lite spesifikke . . . De inneholdt rett og slett for mange banaliteter; han sa ikke nok om hva vi skal gjøre, og hvordan vi skal gjøre det.» Eller som Letty Jimenez-Magsanoc uttrykte det: «Paven kom ikke til saken.»
I Kristi fotspor?
Da pave Johannes Paul II reiste rundt i landet, var det millioner av katolikker og andre som så ham. Så de i paven et eksempel på en mann som virkelig vandret i Jesu Kristi fotspor, og som ville hjelpe dem til å gjøre det?
Det er interessant å merke seg at paven under sitt besøk sa: «Kirken viser en spesiell solidaritet med dem som lider og er i nød . . . Det er urettferdigheten som rår, når det i det samme samfunnet er noen grupper som er i besittelse av de største rikdommene og den største makten, mens en stor del av befolkningen ikke på en anstendig måte kan skaffe sin familie det nødvendige til livets opphold.» Men det var mange som merket seg ironien i dette, og Jose Guevara sa i sin spalte: «Noen av de velstående og mektige var i stand til å kysse pavens ring flere ganger, mens millioner av de utnyttede og fattige bare så vidt klarte å få et glimt av hans fingerspisser på lang avstand.»
I motsetning til dette formante Jesus Kristus: «Når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen.» (Luk. 14: 13, 14) Det eksempel som apostelen Peter satte, er også en motsetning til det eksempel som paven satte. Bibelen sier i Apostlenes gjerninger 10: 25, 26: «Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius ham i møte og kastet seg for føttene hans og tilbad ham. Men Peter reiste ham opp og sa: ’Reis deg, jeg er også bare et menneske.’»
Oppriktige katolikker betrakter ettertenksomt sin kirke. De vet at den har en lang historie. De er klar over at den har fargerike ritualer. Men de begynner også å bli klar over at det er alvorlige uoverensstemmelser mellom deres kirke og Guds eget Ord, Bibelen. Det spørsmålet hver enkelt av dem står overfor, er: «Skal jeg følge kirken eller Bibelen?»