Johannes Paul II på reisefot — kan han forene sin splittede kirke?

ALDRI før har en pave foretatt så mange reiser i løpet av så kort tid. Mexico, Polen, Irland, De forente stater — alle disse landene ble besøkt av Johannes Paul II i løpet av det første året etter at han ble valgt til pave 16. oktober 1978.

Hvis vi skulle dømme etter den begeistrede mottagelse han fikk i alle disse landene, kunne vi kanskje trekke den slutning at den katolske kirke er inne i en glansperiode. I Polen, pavens hjemland, fikk han en helt spesiell velkomst. Det sies at om lag halvparten av landets 35 millioner innbyggere så ham da han besøkte landet i juni i fjor.

Er denne interessen for Johannes Paul II et uttrykk for at den katolske kirke står sterkt, eller hva vitner den om? Hvilken virkning har hans besøk hatt på folk?

Kirken er inne i en krise

Den katolske kirke står langtfra sterkt i dag. Dette er en vanskelig tid for den. Den amerikanske teologen Edward J. Foye skrev: «Vår kirke befinner seg i en farlig og usunn tilstand.» (National Catholic Reporter, 19. oktober 1979) Den amerikanske katolske historikeren monsignore John Tracy Ellis sa: «Vi lider de frykteligste kvaler. Det finnes ikke et seminar som ikke er splittet mellom høyre og venstre og status quo.»

Bare i De forente stater har cirka 10 000 katolske prester forlatt sitt embete siden midten av 1960-årene, og det er få katolikker som nå velger å gjøre karriere som prest. I 1965 var det 49 000 katolikker som studerte ved presteseminarer i USA; i 1978 var det bare 11 200. Blant nonnene er situasjonen enda verre. I 1966 fantes det 181 421 amerikanske nonner, men tallet har siden den tid sunket med over 50 000. Nesten hver eneste uke er det en katolsk skole i USA som blir stengt på grunn av mangel på nonner.

Situasjonen er kanskje enda mer kritisk i noen av de andre landene paven har besøkt. New York Times skrev om pavens reise til Mexico i januar i fjor:

«Pave Johannes Paul II ankommer til Mexico denne uken i et ærend som krever stor takt og dyktighet — han skal nemlig avverge at det blir en åpen kløft mellom den konservative og den radikale fløy innen den romersk-katolske kirke i Latin-Amerika. . . .

Hans beslutning om å dra til Mexico gjenspeiler situasjonens alvor . . . Siden 1968 er den latinamerikanske kirke blitt sterkt engasjert i politikk, og radikale prester gjør opprør mot biskopenes tradisjonelle disiplin.»

«Dypt grepet» — hvordan?

Nyhetskommentatorene skrev at folkemassene ble «dypt grepet» under pavens besøk i deres land. Men på hvilken måte? Sjefsredaktøren for London-avisen The Observer, Conor Cruise O’Brien, skrev:

«Hvis jeg kunne se noe tegn til at folk oppfører seg bedre etter at de har sett paven, ville jeg føle at de virkelig var blitt ’dypt grepet’, og jeg ville glede meg . . . Jeg kan dessverre ikke se noe som helst tegn på noen slik forbedring.

Paven fordømte vold, gjentatte ganger og i kraftige ordelag. Den [katolske] irske republikanske hær holdt så en pressekonferanse hvor den opplyste at den kommer til å fortsette som vanlig.»

Seks dager etter at Johannes Paul II hadde oppfordret Irlands katolikker til å «forlate voldens vei og vende tilbake til freden», ble en 38 år gammel protestantisk havnearbeider skutt ned og drept av terrorister. Dagen etter drepte protestantene en katolsk mann, åpenbart som en hevnaksjon. «Og slik fortsetter det, akkurat som vi visste det ville,» sa en irsk sogneprest.

Pavens nærvær gjorde ikke desto mindre synlig inntrykk på folkemassene. Men det var på samme måte som det gjør inntrykk på folkemassene å få besøk av en kjent filmstjerne eller politiker. Paven ankom som en konge — med pomp og prakt og fargerike seremonier. Det var virkelig et praktfullt skue!

Pavens bakgrunn som skuespiller var tydeligvis en god hjelp for ham når han stod overfor folkemassene. Før han ble prest, reiste han nemlig på turné i Polen med en teatergruppe. Paven ble raskt en populær skikkelse i de landene han besøkte. Han kysset bakken ved ankomsten, spøkte og sang sammen med folket på deres eget språk, kysset spedbarn og tok utallige mennesker i hånden. Bladet Time bemerket at han viste «en kløkt som politiker som ville ha gjort Lyndon Johnson [den tidligere amerikanske presidenten] til skamme».

Men til tross for pavens personlige popularitet skrev U.S. Catholic for november 1979: «Vi hører ikke engang etter og anvender følgelig heller ikke det han sier, i vårt liv.» Hvorfor ikke?

Hvorfor pavens veiledning ikke blir fulgt

Det finnes mange grunner til det. En fundamental grunn er manglende troverdighet. En katolikk i Philadelphia sa om Johannes Paul II’s besøk der i byen:

«Han kjørte i prosesjon langs en rute som var beskyttet av hundrevis av væpnede politifolk, og gikk på den røde løperen opp på den 200 000 dollars plattformen. . . . Senere spiste han middag i en av de mest luksuriøse boliger i byen, kardinalens hjem, mottok uvurderlige kunstskatter fra ’keiseren’ og oppfordret så studentene ved St. Charles Borromeo seminar til å holde Guds Ord rent. . . .

Og så drog denne lykkelige, vennlige, blide mannen, som gjorde så sterkt inntrykk på oss, tilbake til Roma, til sitt palass i Castel Gandolfo, til sin St. Peter-helligdom, til sin væpnede sveitsergarde og til sitt bibliotek og museum, som inneholder uvurderlige skatter. . . .

Han snakket til oss om det større ansvar de rike nasjonene har når det gjelder å fordele sin rikdom blant de fattige. Burde ikke det ansvaret gjelde Vatikanet også?» — «National Catholic Reporter», 26. oktober 1979.

Virginia M. Rickmeier i Chicago gav uten tvil uttrykk for det mange katolikker følte, da hun sa: «Hvis paven selv praktiserte det han lærte, særlig når det gjelder ’verdslige spørsmål’, ville det være lettere å høre på ham. Det er ikke så enkelt for en familie som strever for å dekke sine daglige behov, å tenke på å gi til de fattige når paven lever i storslagen prakt. Hvor mange blant lekfolket kan skryte av å ha en sommerresidens? . . . Hvordan kan en sammenligne vår tids pavemakt og all dens pomp og prakt med den ydmyke, men likevel sterke og ærverdige Sankt Peter?» — U.S. Catholic, november 1979.

Ja, det er virkelig en slående kontrast mellom den måten katolske ledere lever på, og den måten Kristus og hans apostler levde på! Men det er ikke denne kontrasten som gjør at de fleste katolikker ikke bryr seg om det paven sier.

Prevensjon

Den viktigste grunnen til at folk ikke vil høre på paven, er trolig hans syn på prevensjon. Som én katolikk sa: «Når du mener at paven tar fullstendig feil i et spørsmål, som i ’Humanae Vitae’, er det vanskelig å feste noen særlig lit til andre uttalelser.»

For om lag 50 år siden kom pave Pius XI med en offisiell uttalelse hvor han hevdet at «de som benytter [kunstig fødselskontroll], gjør seg skyldige i en stor synd». Pave Paul VI ønsket ikke at det skulle herske noen tvil med hensyn til kirkens lære om pavens ufeilbarlighet. I 1968 sendte han derfor ut sin berømte encyklika Humanae Vitae (Om det menneskelige liv), hvor han stadfestet at for katolikker gjelder den regel at «enhver ekteskapelig akt må holdes åpen for slektens videreførelse».

De fleste katolikker hadde håpet at Johannes Paul II ville gi uttrykk for et annet syn i dette spørsmålet. Kvelden før hans besøk i USA offentliggjorde avisene resultatene av en meningsmåling som viste at 66 prosent ønsket at paven skulle godkjenne kunstig prevensjon. Men hva skjedde? Den 5. oktober talte paven til en gruppe amerikanske biskoper i Chicago og sa:

«Dere talte med rette imot fødselskontroll og handlinger som tar sikte på det, slik også encyklikaen Humanae Vitae gjorde. Og med den samme overbevisning som Paul VI vil jeg i dag stadfeste denne encyklikas lære, som ble framsatt av min forgjenger ’i kraft av den myndighet Kristus har betrodd oss’.»

Likevel er det forholdsvis få katolske par som er enige med paven. Og ettersom også mange av prestene er uenige med ham, blir ikke hans direktiver fulgt. «Hva har paven på mitt soveværelse å gjøre?» sa en katolsk mor for noen år siden. «Jeg mener at dette må være et samvittighetsspørsmål.»

Johannes Paul II ville ha gjort vel i å følge apostelen Paulus’ råd i 1. Korinter 4: 6: «[Gå ikke] ut over det som er skrevet.» Fordi paven har gått ut over det som er skrevet i Guds Ord, har han bidratt til å opprettholde spliden og striden innen den katolske kirke.

Sølibat

Den gamle, kirkelige regel som forbyr katolske prester å gifte seg, har også fått mange av dem til å vende det døve øre til paven. Hundretusener av prester og nonner har forlatt sitt kall siden 1960-årene, hovedsakelig på grunn av dette dekretet. Men den 4. oktober, da Johannes Paul II oppholdt seg i Philadelphia, understreket han igjen nødvendigheten av at prester lever i sølibat.

Dette kravet er imidlertid ikke i samsvar med Bibelens lære. Bibelen viser at til og med apostelen Peter og andre av Kristi apostler var gift. Den katolske spaltisten Gary Wills påpekte nettopp dette i Chicago-avisen Sun-Times for 5. oktober. Han henviste til Markus 1: 29—31 og 1. Korinter 9: 5 og spurte så om hvorfor kirken har prøvd å skjule at Peter hadde en hustru. Han skrev:

«Svaret er naturligvis at de romerske prester som var tilhengere av sølibatet, prøvde å ignorere de bibelske beviser for at Peter var en gift apostel. De har antatt eller hevdet at bare prester som lever i sølibat, er verdige — og derved kaller de Peters prestetjeneste uverdig. Den apostoliske norm blir forkastet. . . .

Jeg synes det er merkelig at pave Johannes Paul, som reiser som en etterfølger av Peter, her i Amerika vil understreke betydningen av at prester lever i sølibat, når Roma alltid har framholdt St. Peters betydning blant apostlene, enda han tjente som apostel ledsaget av en hustru.»

Mange prester og nonner mener at det er urettferdig at de blir tvunget til å følge en menneskelaget lov, og har derfor forlatt sitt kall. Noen har til og med forlatt den katolske kirke. De er uten tvil blitt styrket i sin beslutning når de har oppdaget at Bibelen inneholder følgende advarsel: «Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vil, og til lærdommer som stammer fra onde makter. . . . Disse nekter folk å gifte seg.» — 1. Tim. 4: 1—3.

Forening eller splid?

Paven håpet naturligvis at besøkene hans skulle bidra til å forene kirken. Men det ser ut til at det er det stikk motsatte som har skjedd. «Vi begynte å snakke med hverandre og lege sårene fra 60-årene,» sa monsignore John E. Egan ved Notre Dame. «Vi begynte å lytte igjen, å høre hva andre folk mener. Nå har vi åpnet sårene igjen. Selv om vi alle er forent i vår beundring av paven, er vi enda en gang splittet på grunn av kirkens stridsspørsmål.»

Men det er ikke bare pavens syn på religiøse lærespørsmål som forårsaker splid og bekymring. Noe som er blitt trukket fram, er hans behandling av en skandale som berørte hans venn, den polske presten Michael M. Zembrzuski, og som ble omtalt i National Catholic Reporter for 21. september 1979. Zembrzuski hadde vært leder for munkeordenen Pauline Fathers i USA. Men han brøt sitt løfte om å leve i fattigdom. Han skaltet og valtet med ordenens midler og satte etter sigende over styr millioner av dollar som var gitt til veldedige formål.

Biskop George H. Guilfoyle og den daværende leder for ordenen Passionist Fathers i Chicago, Paul M. Boyle, ble utnevnt av Vatikanet til å etterforske saken. Saken var så komplisert at etterforskningen tok flere år, men konklusjonen var at Zembrzuskis levemåte var «umoralsk», «listig» og «skandaløs». Etterforskerne skrev blant annet:

«Fader Zembrzuski holdt overdådige selskaper og brukte store pengesummer på seg og sine venner. Hans vennskap med en kvinne, som han underholdt generøst med midler som tilhørte ordenen, var årsak til mange rykter og anklager.»

I den endelige rapporten som Guilfoyle og Boyle sendte til Vatikanet i februar 1979, understreket de på det kraftigste at Zembrzuski og de prestene som var lojale mot ham, måtte avskjediges. Men paven tok ikke hensyn til dette. Zembrzuski ble tvert imot hedret med å få være med i pavens følge da han besøkte Polen i juni.

Slike ting har fått mange til å lure på hva slags menneske Johannes Paul II egentlig er. Han ser ut til å være en mann med mange ansikter, en motsigelsenes mann. På den ene side opprettholder han upopulære, byrdefulle og til og med ubibelske læresetninger som skaper vanskeligheter for folk. Når han er sammen med store menneskemasser, og særlig med barn, virker han på den annen side både medfølende og kjærlig.

Når det passer, henviser paven til Guds Ord og Kristi eksempel. Han oppfordret prestene i Mexico til å ta avstand fra revolusjonær undergravningsvirksomhet og sa: «Evangeliene viser tydelig at for Jesus var alt som kunne forandre hans oppdrag som Jahves [Jehovas] tjener, en fristelse.»

Men praktiserer paven det han forkynner? Følger han Kristi eksempel? Hvor ofte har du hørt ham forkynne om Jehova, «Den Høyeste over hele jorden», og gjøre kjent hans navn og hensikter? Jesus sa i en bønn til Jehova: «Jeg har åpenbart ditt navn.» — Sal. 83: 19; Joh. 17: 6.

Ettersom Johannes Paul II ikke gjør kjent Guds navn og ikke holder seg trofast til Guds Ord, vil han heller ikke klare å forene sin splittede kirke, uansett hvor mange reiser han foretar.