Årsakene til den tiltagende spenning i verden

I september 1979 registrerte en amerikansk satellitt to klare lysglimt i nærheten av Sør-Afrika. Det var et lysglimt av det slaget som er karakteristisk for en kjernefysisk sprengning. Var Sør-Afrika i ferd med å prøve kjernefysiske våpen? Den sørafrikanske regjering benekter dette, men Sør-Afrika har aldri underskrevet avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen av 1968.

Israel hører også med til dem som ikke har underskrevet avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen. I 1974 sa Israels president: «Det har alltid vært vår hensikt å skape mulighet for utvikling av kjernefysiske våpen. Vi har nå denne mulighet.»

Dette er heller ikke alt. «Etterretningsfolk tror at en rekke land, deriblant Taiwan, Sør-Korea, Pakistan, Sør-Afrika, Brasil og Argentina, i løpet av fem år vil kunne slutte seg til de seks eller sju medlemmene som nå finnes av den såkalte atomvåpenklubben,» melder New York Times.

Det som er spesielt illevarslende ved det kommende tiår, er ikke bare den nesten uunngåelige spredningen av atomvåpen, men også de landene disse våpnene sannsynligvis vil bli spredt til. Mange av disse nasjonene mener selv at de er omgitt av mektige fiender. «Stater som føler at de er beleiret, for eksempel Israel og Taiwan, har en tendens til i stadig høyere grad å betrakte muligheten til å gjøre bruk av atomvåpen som det som i siste instans vil virke avskrekkende på et eventuelt angrep fra fiendtlige styrker,» sier U.S. News & World Report. En kan neppe gjøre regning med at slike nasjoner vil la være å gjøre bruk av atomvåpen i en kritisk situasjon.

Kan spredningen av kjernefysiske våpen stanses? Det er tvilsomt. Det finnes altfor mye plutonium å lage bomber av, og det er lett å få kjennskap til hvordan bombene lages. Et panel som var blitt uttatt til å utrede den internasjonale atombrenselsituasjon, avla nylig en dyster rapport, hvor det blant annet het «at det finnes ikke noen teknisk løsning på det problem som består i å forhindre spredningen av kjernefysiske våpen til land som nå ikke har slike våpen». — Det internasjonale fredsforskningsinstitutt i Stockholm (SIPRI).

Hvor kommer alt dette plutonium fra? «Hittil har prosessen ved atomreaktorer som blir brukt til sivile formål, gitt i alt 100 000 kilo ubearbeidet plutonium,» påpeker SIPRI. Det skal bare fem kilo plutonium til for å lage en bombe lik den som ødela Nagasaki! Når utviklingslandene i en verden hvor det er mangel på olje, går over til atomenergi, får de det grunnleggende stoffet til atombomber som et biprodukt.

Ville et utviklingsland virkelig kunne lage en atombombe hvis det hadde tilgang på plutonium? I 1978 ble en universitetsstudent i USA dagens sensasjon ved å lage brukbare konstruksjonstegninger til en atombombe ved å benytte noen dokumenter som var tilgjengelige for hvem som helst for 125 kroner. Ekspertene var enige om at bomben «ville ha svært god mulighet for å virke». Hvis en student kunne gjøre det, hvorfor skulle da ikke et utviklingsland kunne gjøre det?

Samarbeid eller konfrontasjon?

Eksperter advarer om at en verden med flere nasjoner med atomvåpen vil bli stadig mer ustabil, «en verden med stor frykt og usikkerhet», som en ekspert på området, Joseph Nye ved Harvard universitet, uttrykker det. Noe som ville motvirke denne ustabiliteten, ville være økt samarbeid mellom supermaktene, De forente stater og Sovjetunionen. Er det sannsynlig at et slikt samarbeid vil komme i stand? I en verden hvor det er mangel på ressurser, er det mange som føler at det ikke er det.

De forente stater importerer nå over 40 prosent av den oljen landet bruker. Mange av dets allierte må importere en enda høyere prosentdel. Frankrike må for eksempel importere 90 prosent og Forbundsrepublikken Tyskland 97 prosent. Disse landene har gjort det klart at de er villige til å risikere en krig for å beskytte sine oljeforråd. Hva er resultatet av dette blitt? De oljeproduserende områder på kloden, for eksempel Persiabukta, opplever en voldsom militær rivalisering mellom supermaktene — en uhyre farlig situasjon.

Richard Falk, som arbeider med disse spørsmålene, kommenterte faren for at en tredje verdenskrig vil begynne i Midtøsten, og sa at «større kriger i fortiden alltid har inntruffet når en stormakt har forsøkt å kompensere økonomisk og politisk nedgang ved å ty til militære midler som har kunnet avgjøre en konflikt». — The Bulletin of the Atomic Scientist for april 1979.

Forsøk på å løse økonomiske problemer ved å bygge opp det militære apparat fører med andre ord til krig. Et eksempel på dette fra vår tid er den «løsning» japanerne tydde til i 1941 da amerikanerne ikke lenger ville levere dem den oljen de så sårt trengte. «Forferdelse over embargoen drev den japanske marines befal . . . til å inngå en hemmelig avtale med ekstremistene i hæren.» (The Encyclopædia Britannica) Hva ble resultatet? Angrepet på Pearl Harbor.

Kan verden tillate seg et nytt Pearl Harbor?

Olje er ikke det eneste De forente stater mangler. «Import dekker over halvparten av 23 strategiske råmaterialer som blir brukt i den amerikanske industri,» sier U.S. News & World Report og tilføyer: «Og hva verre er — de fleste av disse mineralene kommer fra politisk ustabile land sør for Sahara i Afrika.» USA må importere 89 prosent av sitt platina (brukt ved foredling av råolje), 90 prosent av sitt krom (brukt til panseret i tanks) og 98 prosent av sitt mangan (brukt ved produksjon av høytemperaturlegeringer). Enhver viktig vare som det er mangel på, representerer en mulig konflikt hvis forrådet skulle bli truet.

Mangelen ingen overraskelse for enkelte

Før den annen verdenskrig produserte De forente stater mer olje enn alle landene i den øvrige delen av verden til sammen. Den gang var det vanlig å snakke om Amerikas ubegrensede mineralrikdommer. Det var få som forutså at USA i løpet av noen få tiår ville være ute av stand til å dekke sine behov for de fleste strategisk viktige materialer. De som nøye studerte Bibelen, så imidlertid hvilket problem som var i ferd med å oppstå.

I boken ’Skje din vilje på jorden’a, som ble utgitt på engelsk i 1958, ble Sovjetunionen identifisert med «kongen i nord», som blir omtalt i Daniel, kapittel 11. «Kongen i sør», som også blir nevnt i dette kapitlet, ble identifisert med den såkalte frie verden med De forente stater og Storbritannia i spissen. Dette kapitlet i den bibelske profetien beskriver en rivalisering mellom disse to symbolske kongene på denne måten:

«I endetiden skal kongen i sør støte sammen med ham, og kongen i nord skal storme fram mot ham med vogner og hestfolk og mange skip . . . Han får makt over alle skjulte skatter, gull og sølv og alle kostbarheter i Egypt.» — Dan. 11: 40, 43.

Hva betydde dette? Boken ’Skje din vilje på jorden’ kom for over 23 år siden med denne meget interessante forutsigelsen, som var basert på Bibelen:

«Bare framtiden vil kunne fortelle hvor langt Nordens konge vil ha kommet når den når sin ’endens tid’. Det er imidlertid forutsagt at han vil få kontroll over denne kommersialiserte, materialistiske verdens skatter av gull, sølv og andre kostelige ting, innbefattet olje.» — Sidene 305, 306.

I dag er Sovjetunionen et av de svært få industrialiserte land som ikke trenger å importere olje. Sovjetunionen kontrollerer også store forråd av de strategisk sett meget viktige mineraler som «kongen i sør» har et så skrikende behov for. Det er ikke noe å undres over at ’sammenstøt’ mellom supermaktene i de senere år har satt sitt preg på verdens politikk.

[Fotnote]

[Bilde på side 9]

Hvis en universitetsstudent kunne lage en atombombe, hvorfor skulle da ikke selv et lite land kunne gjøre det?