Atomtrusselen — er den endelig over?
«DET virker som om det nå er større mulighet for å få fred på jorden enn noen gang siden den annen verdenskrig.» Denne optimistiske vurderingen fra en nyhetsreporter i slutten av 1980-årene var basert på det faktum at betydelige nedrustningsavtaler og uventede politiske omveltninger omsider hadde gjort slutt på den kalde krigen. Men var atomtrusselen, som hadde vært så karakteristisk for den tidligere maktkampen mellom supermaktene, også over? Ville varig fred og sikkerhet snart være innen rekkevidde?
Spredningsfaren
Under den kalde krigen stolte supermaktene på at terrorbalansen ville opprettholde freden, og de var enige om å godta at man skaffet seg kjernefysisk knowhow til fredelige formål, men å begrense antall nasjoner som skulle ha adgang til å produsere atomvåpen. I 1970 trådte Ikke-spredningsavtalen i kraft; den ble senere ratifisert av rundt 140 land. Fram til i dag har likevel potensielle atommakter som Argentina, Brasil, India og Israel nektet å undertegne avtalen.
I 1985 undertegnet imidlertid en annen potensiell atommakt, Nord-Korea, avtalen. Da landet så den 12. mars 1993 opplyste at det trakk seg fra avtalen, reagerte verden logisk nok med uro. Det tyske bladet Der Spiegel skrev: «Meldingen om avhoppingen fra Ikke-spredningsavtalen skaper en presedens: Nå står vi overfor en trussel om et kjernefysisk våpenkappløp med start i Asia som kan bli enda farligere enn den kjernefysiske rivaliseringen mellom supermaktene.»
Ettersom nasjonalismen er med på å frambære nye stater i et forbausende tempo, vil antall atommakter sannsynligvis øke. (Se rammen.) Journalisten Charles Krauthammer advarer: «Slutten på trusselen fra Sovjetunionen innebærer ikke at atomtrusselen er over. Den virkelige faren ligger i spredningen, og spredningen har nettopp begynt.»
Bomber til salgs
Mulige atommakter er ivrige etter å oppnå den prestisje og makt som følger med disse våpnene. Ett land sies å ha kjøpt minst to kjernefysiske stridshoder fra Kasakhstan. Denne tidligere sovjetrepublikken sier offisielt at stridshodene er «savnet».
I oktober 1992 ble flere menn arrestert i Frankfurt med 200 gram høyradioaktivt cesium, nok til å forurense vannforsyningen til en hel by. En uke senere ble sju smuglere tatt i München med 2,2 kilo uran. Avsløringen av to smuglerligaer som hadde spesialisert seg på kjernefysiske stoffer, på mindre enn to uker skremte myndighetene, for de kjente bare til fem slike tilfelle i verden i løpet av året før.
En vet ikke om disse folkene hadde tenkt å selge til terroristgrupper eller regjeringer. Ikke desto mindre er muligheten for kjernefysisk terrorisme økende. Dr. David Lowry ved det europeiske senter for informasjon om atomspredning forklarer: «Alt en terrorist behøver å gjøre, er å sende en prøve på anriket uran til testing hos en anerkjent autoritet og så si at han har så og så mye, og her er beviset. Det er akkurat som om en kidnapper skulle sende offerets avkuttede øre.»
Fredelige «tidsinnstilte bomber» og «dødsfeller»
Ved inngangen til 1992 var 420 atomreaktorer i drift med det fredelige formålet å produsere elektrisitet; ytterligere 76 var under bygging. Men i årenes løp har reaktorulykker ifølge rapporter ført til flere tilfelle av sykdommer, spontanaborter og barn som blir født med defekter. Én rapport forteller at i 1967 hadde ulykker ved en plutoniumsreaktor i Sovjetunionen ført til utslipp av tre ganger så mye radioaktivitet som katastrofen i Tsjernobyl.
Men det var selvsagt denne senere ulykken i Tsjernobyl i Ukraina i april 1986 som havnet på førstesidene. Grigori Medvedev, som var assisterende sjefsingeniør ved Tsjernobyl-anlegget i 1970-årene, forteller at den «gigantiske mengden stoffer som ville være radioaktive i lang tid», som ble blåst ut i atmosfæren, «kan sammenlignes med ti Hiroshima-bomber hva langtidsvirkningene angår».
I sin bok Tschernobylskaja chronika nevner Medvedev 11 alvorlige reaktorulykker i det tidligere Sovjetunionen inntil midten av 1980-årene og ytterligere 12 i USA. Blant disse siste er den rystende ulykken på Three Mile Island i Pennsylvania i 1979. Medvedev kommenterer denne hendelsen slik: «Den var det første alvorlige slaget mot bruken av atomenergi og fjernet illusjonene om sikkerheten ved atomkraftverkene hos mange — men ikke hos alle.»
Det forklarer hvorfor det fremdeles skjer uhell. I Russland økte antall ulykker med nesten 20 prosent i 1992. Etter et av uhellene, som fant sted på kjernekraftverket Sosnovy Bore i St. Petersburg i mars 1992, økte strålingsgraden med 50 prosent i det nordøstlige England og nådde det dobbelte av maksimalt tillatt nivå i Estland og det sørlige Finland. Professor John Urquhart ved Newcastle universitet innrømmer: «Jeg kan ikke bevise at det var kjernekraftverket Sosnovy Bore som forårsaket økningen — men hvis det ikke var Sosnovy Bore, hva var det da?»
Noen fagfolk hevder at den reaktortypen som fantes i Tsjernobyl, er konstruert på en feilaktig måte og for farlig å drive. Ikke desto mindre er det ennå over et dusin slike i bruk for å dekke et stort elektrisitetsbehov. Enkelte av dem som driver reaktorene, er til og med blitt beskyldt for å skru av sikkerhetssystemene for å kunne produsere mest mulig strøm. Slike rapporter skremmer land som Frankrike, som får 70 prosent av elektrisiteten fra atomkraftverk. Hvis vi opplever et nytt Tsjernobyl, kan mange av landets kraftverk bli tvunget til å stenge for godt.
Selv «trygge» reaktorer kan bli utrygge etter hvert som de blir eldre. Under en rutinekontroll tidlig i 1993 fant man over 100 sprekker i stålrørene i reaktoren i Brunsbüttel, som er en av de eldste i Tyskland. Det er blitt funnet lignende sprekker i reaktorer i Frankrike og Sveits. Den første alvorlige ulykken i Japan skjedde i 1991, og der kan høy alder ha vært en medvirkende årsak. Det lover dårlig for USA, hvor omkring to tredjedeler av de kommersielle reaktorene er eldre enn ti år.
Det kan skje kjernekraftulykker hvor som helst og når som helst. Jo flere reaktorer som finnes, jo større er trusselen, og jo eldre reaktorene er, jo større er faren. Det var ikke uten grunn at en avis kalte dem tidsinnstilte bomber og radioaktive dødsfeller.
Hva skal man gjøre med avfallet?
Folk ble nylig overrasket over å oppdage at en rasteplass ved en elvebredd i de franske alpene var blitt inngjerdet og bevoktet av politifolk. Avisen The European forklarte: «Rutinekontroller som ble iverksatt etter at en kvinne i området døde av berylliumforgiftning for to måneder siden, avdekket et radioaktivt nivå på rasteplassen som var 100 ganger høyere enn på andre steder i omegnen.»
Beryllium er et bemerkelsesverdig lett metall som blir framstilt på flere måter, og som brukes i flyindustrien og i bestrålt tilstand i kjernekraftverk. En fabrikk som produserte beryllium, hadde tydeligvis kvittet seg med avfall fra den farlige bestrålingsprosessen på eller i nærheten av rasteplassen. The European sa videre: «Berylliumstøv er selv i ubestrålt tilstand en av de giftigste formene for industriavfall vi kjenner.»
Omkring 17 000 beholdere med radioaktivt avfall skal i løpet av en tidsperiode på 30 år ha blitt dumpet i sjøen ved Novaja Semlja. Denne øya er blitt brukt av russerne til prøvesprengninger av atomvåpen siden begynnelsen av 1950-årene. Dessuten er radioaktive deler av atomdrevne ubåter og deler av minst 12 reaktorer blitt dumpet på denne beleilige avfallsplassen.
Kjernefysisk forurensning er farlig, enten den er et resultat av overveide handlinger eller ikke. Bladet Time kom med en advarsel i forbindelse med en ubåt som sank utenfor norskekysten i 1989: «Vraket lekker allerede cesium 137, en kreftframkallende isotop. Foreløpig anser man lekkasjen for å være for liten til å påvirke livet i havet eller folks helse. Men ’Komsomolets’ hadde også med seg to kjernefysiske torpedoer som inneholdt 13 kilo plutonium med en halveringstid på 24 000 år, og dette grunnstoffet er så giftig at bare et støvgrann er dødelig. Russiske eksperter advarte om at plutoniumet kunne komme ut i vannet og forgifte store områder allerede så tidlig som i 1994.»
Det å kvitte seg med radioaktivt avfall er selvfølgelig ikke bare et problem i Frankrike og Russland. USA har «haugevis av radioaktivt avfall og mangler et permanent sted å oppbevare det,» skriver Time. Bladet sier at en million tønner med dødelige stoffer er plassert på midlertidige lagringsplasser hvor det er en alltid tilstedeværende «fare for tap, tyveri og miljøødeleggelse på grunn av vanskjøtsel».
Som for å illustrere denne faren eksploderte en tank med kjernefysisk avfall på en tidligere våpenfabrikk i Tomsk i Sibir i april 1993 og framkalte skremmende visjoner om et nytt Tsjernobyl.
Det er tydelig at ikke noe rop om fred og sikkerhet basert på en antatt slutt på atomtrusselen, er velbegrunnet. Men likevel er fred og sikkerhet nær forestående. Hvordan vet vi det?
[Ramme på side 4]
ATOMMAKTER
12 land, men antallet øker stadig
ERKLÆRTE eller DE FACTO: Frankrike, Hviterussland, India, Israel, Kasakhstan, Kina, Pakistan, Russland, Storbritannia, Sør-Afrika, Ukraina, USA
POTENSIELLE: Algerie, Argentina, Brasil, Irak, Iran, Libya, Nord-Korea, Sør-Korea, Syria, Taiwan
[Bilde på side 5]
Selv fredelig bruk av atomenergi kan være farefull
[Rettigheter]
Bakgrunnen: foto fra U.S. National Archives
[Bilderettigheter på side 2]
Forsiden: Stockman/International Stock
[Bilderettigheter på side 3]
Foto: U.S. National Archives