Kubanske flyktninger forteller sin historie
JOSÉ TUNIDOR er en typisk representant for de Jehovas vitner som ble tvunget til å forlate Cuba. Han forteller:
«I desember 1978 kom politiet hjem til meg og tok meg med uten å komme med noen som helst forklaring. Jeg ble satt i fengsel sammen med et annet Jehovas vitne, Ernesto Alfonso. Han visste heller ikke hvorfor han var der.
Senere tok de meg med tilbake da de skulle foreta en husundersøkelse hos meg. De beslagla den bibelske litteratur som jeg hadde. De tok også skrivemaskinen min. Da jeg kom tilbake til fengslet, fikk jeg vite at også Ernestos skrivemaskin og litteratur var blitt beslaglagt. Hvorfor? Vi ble anklaget for å være samfunnsfiendtlige individer, ganske enkelt fordi vi trodde på Bibelen og snakket med andre om Bibelens sannheter. Det ble påstått at vi var farlige, og vi ble dømt til tre års fengsel.»
Tunidor ble sendt til et fengsel i Aguica i nærheten av Colón i Matanzas-provinsen. Der arbeidet han i fengslet helt til han ble satt til å arbeide på en sukkerrørplantasje. Så ble han utvist av landet. Han ble ført til La Cabaña, et kjent fengsel i Havanna, og deretter til et sted i nærheten av havnebyen Mariel, hvor han ble anbrakt om bord i en båt med kurs for USA.
Mange Jehovas vitner ble tvunget til å forlate landet som fanger, mens andre ble hentet i sine hjem og deportert. De fikk ikke anledning til å ta noen av sine eiendeler med seg, og mange fikk ikke engang ta avskjed med sine slektninger. Herminio Arroyo forteller:
«Politiet kom hjem til oss ved tretiden om natten, mens vi lå og sov. De hadde med seg papirer hvor det stod at vi var blitt utvist, og gav oss beskjed om å kle på oss. Vi ble straks ført til immigrasjonskontoret, hvor vi måtte kle helt av oss for å vise at vi ikke hadde noen verdigjenstander på oss. Ved 18-tiden samme dag ble vi og 300 andre anbrakt om bord i en reketråler, og så begynte ferden til USA.»
Mange andre Jehovas vitner opplevde noe lignende. Ved daggry eller enda tidligere ble de oppsøkt av representanter for myndighetene og tvunget til å forlate landet. De fikk ikke noe med seg. Selv gifteringer og lignende verdisaker ble tatt fra dem.
Det er forståelig at en regjering ønsker å kvitte seg med forbrytere og andre uønskede individer. Men hvorfor var den kubanske regjering så ivrig etter å bli kvitt denne gruppen av oppriktige kristne mennesker? Hva er bakgrunnen for denne situasjonen?
Forfølgelsen begynner
I 1962 forbød den kubanske regjering all import av Jehovas vitners bibelske litteratur. Det ble sagt at slike publikasjoner var «skadelige, reaksjonære og proimperialistiske». De som har litt kjennskap til Jehovas vitners arbeid, vet naturligvis at dette ikke kunne være riktig. Jehovas vitner i Cuba er ærlige og respektable mennesker, akkurat som vitnene ellers i verden.
Men forfølgelsen tiltok. Luis Alcantur, en av de flyktningene som nå befinner seg i USA, forteller: «I november 1965 ble det rettet et omfattende angrep mot Jehovas vitner i Cuba, på dette tidspunkt særlig mot ungdommer i vernepliktig alder. Hundrevis av disse unge kristne havnet i konsentrasjonsleirer, fortrinnsvis leirer i provinsen Camagüey.»
Alcantur sier om de første av disse årene i fengsel: «Vi ble nektet mat i 12 dager etter hverandre. Vann fikk vi bare én gang om dagen. Vi ble tvunget til å stå rett opp og ned i lange perioder og var prisgitt sol, regn, mygg og knott. Den 11. dagen lempet de oss opp i en cisterne full av vann.»
Alcantur var 19 år på den tiden. Han var blitt kastet i fengsel fordi han av samvittighetsgrunner nektet å utføre militærtjeneste.
En annen flyktning, Alberto Sanchez, sier om den behandlingen han fikk: «Fordi vi ikke ville gå på akkord med vår tro, ble vi slått. Om natten ble det helt kaldt vann over oss, og noen ble bundet og slept bortover med åk om halsen. Én gang holdt de et gevær rettet mot hodet mitt og sa at hvis ikke jeg marsjerte, ville de skyte. To ganger ble vi ført fram for en eksekusjonspelotong. Det ble gitt ordre til å skyte, men de skjøt ikke.
Noen vitner måtte holde til i brakker hvor det utenom dem bare var homoseksuelle. Men vitnene snakket med de andre fangene og forklarte sitt bibelske standpunkt for dem, og da ble de respektert. Dette bidrog bare til å øke de militæres hat mot vitnene.»
I andre leirer ble mange flere vitner utsatt for grusom behandling. De var nakne, de sultet, de ble plaget av mygg, de frøs i de kalde vinternettene, de ble isolert, og de ble stadig truet med døden. Ett vitne, Ursulo Brito, ble hengt i taket med hodet ned og måtte henge slik en lang stund.
Forfølgelsen tiltar
I 1968 intensiverte regjeringen sin forfølgelse. Jehovas vitner ble stadig angrepet i pressen, i radioen og i fjernsynet. De ble fremstilt som fanatiske attentatmenn som drev undergravningsvirksomhet. Mange andre sjofle og usanne anklager ble også rettet mot dem. Som følge av dette fikk vitnene svært ofte vanskeligheter på sine arbeidsplasser. Mange mistet gode stillinger og hadde ikke noe sted å appellere til. De ble tvunget til å ta jobber som ingen andre ville ha, og til å arbeide for svært dårlig betaling.
Som et ledd i disse systematiske angrepene vedtok regjeringen nye lover, som fastsatte fengselsstraff for en far, mor eller lærer som lærte barn det som ble kalt «mangel på respekt for patriotiske organisasjoner eller symboler». Jehovas vitner lærer ikke noen å vise en slik «mangel på respekt». Men regjeringen mener at de gjør det når de lærer det Bibelen sier, nemlig: «Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.» «Mine barn, vær på vakt mot de falske guder!» — Matt. 4: 10; 1. Joh. 5: 21.
Mange mødre og fedre ble følgelig kastet i fengsel fordi de adlød Guds Ords befaling om å ’lære sine barn den vei de skal gå’ ved å innprente den sanne tilbedelses prinsipper i dem. (Ordsp. 22: 6; Ef. 6: 4) En av Herminio Arroyos døtre forteller for eksempel: «Når barna ikke ville hilse flagget, ble de mishandlet av de andre elevene, og lærerne varslet ofte myndighetene, noe som førte til at foreldrene ble dømt til mellom tre og seks måneders fengsel.»
Husundersøkelser
Rett som det var, foretok myndighetene husundersøkelser. De var på utkikk etter noe som kunne brukes mot vitnene. Luis Alcantur forteller for eksempel om en av disse husundersøkelsene:
«Den 30. mars 1977 klokken 17 kom noen sikkerhetsagenter hjem til meg. På den tiden benyttet de en framgangsmåte som bestod i at mange av dem plutselig kom inn i huset samtidig. En av dem anbrakte slike ting som våpen eller narkotika et eller annet sted. En annen agent lot så som om han oppdaget dette. På denne måten kunne de rette falske anklager mot oss.
Husundersøkelsen den dagen varte helt til klokken 23. De tok alt det de hadde lyst på, deriblant en rekke personlige eiendeler, for eksempel en elektrisk barbermaskin, klær og penger. De tok også skrivemaskinen min og bibelsk litteratur. Jeg ble anklaget for å være i besittelse av et kontrarevolusjonært dokument, men det ble aldri lagt fram under rettssaken mot meg.»
Angrepet i strid med grunnloven
Det er tydelig at Cubas regjering i løpet av de siste 20 årene har prøvd å knuse Jehovas vitner. Flyktningen Cristo Leon kalte det «et systematisk angrep på vår tilbedelse fra den kubanske regjerings side». Jehovas vitners arbeid er blitt forbudt, de er blitt nektet å innføre eller å trykke litteratur, avdelingskontoret er blitt stengt, deres møtesteder er blitt stengt, deres offentlige forkynnelse er blitt forbudt, og tusener av vitner er blitt idømt fengselsstraffer.
Dette 20-årige angrepet er et klart brudd på republikken Cubas grunnlov. Grunnloven «garanterer» religionsfrihet. Artikkel 54 sier: «Den sosialistiske stat, som baserer sin virksomhet på og underviser folket i den vitenskapelige materialistiske oppfatning av universet, anerkjenner og garanterer trosfrihet for alle og rett for alle til å utøve enhver religion og til å praktisere den tro han foretrekker, innenfor rammen av respekt for loven.»
De som kjenner Jehovas vitner, vet at deres tro krever at de viser respekt for loven. Ja, vitnene er kjent over hele verden for sin respekt for loven. De burde derfor absolutt ha anledning til ’å utøve sin religion og praktisere den’, slik de får i de fleste andre land.
Imot andre religioner?
De tiltak den kubanske regjering har truffet mot Jehovas vitner, får oss til å spørre: Forfølger regjeringen også andre religionssamfunn?
Det er mange katolske kirker i Cuba. Deres dører er åpne for offentligheten. Det samme gjelder de protestantiske kirkesamfunnene. Men Jehovas vitners møtesteder er blitt stengt av regjeringen. Hvorfor en slik dobbeltmoral?
Noen av de andre religiøse gruppene ble riktignok også utsatt for press fra regjeringens side for en tid. Men de inngikk snart kompromiss og lot seg bruke i politisk øyemed. Men det kan ikke Jehovas vitner gjøre, for det ville være et brudd på deres tros prinsipper. Det er følgelig dem det har gått verst ut over i alle disse årene.
Men det er likevel et spørsmål som er ubesvart. Hvorfor følger Jehovas vitner en religiøs levemåte som gjør at de blir utsatt for så mange lidelser i et slikt land som Cuba? Og hvordan har det vært mulig for dem å holde ut under alle disse prøvelsene i så lang tid og samtidig stå fast for sin tro?
[Uthevet tekst på side 5]
«Vi ble anklaget for å være samfunnsfiendtlige individer, ganske enkelt fordi vi trodde på Bibelen og snakket med andre om Bibelens sannheter»
[Uthevet tekst på side 6]
De fikk ikke noe med seg. Selv gifteringer og lignende verdisaker ble tatt fra dem
[Uthevet tekst på side 7]
Mange mødre og fedre ble kastet i fengsel fordi de adlød Guds Ords befaling om å ’lære sine barn den vei de skal gå’