Var det «huleboere»?

BØKER, blad, museumsutstillinger og tegneserier har fått folk til å tenke på «apemennesker» og «manglende mellomledd» når noen snakker om «huleboere». Gjør du det? Disse uttrykkene er blitt nesten synonyme begreper for en oldtidsskapning — et «primitivt menneske» — i en «utviklingsrekke» mellom fortidens primater og det moderne menneske. Eksisterer det egentlig noen slik «utviklingsrekke»? Har det levd «huleboere» i evolusjonistenes betydning av ordet? Har den moderne vitenskap bevist at disse tankene er riktige?

Folk flest regner med at vitenskapen har funnet ut av dette. De tror at det er blitt påvist en ubrutt utviklingsrekke, og at det i en fjern fortid, på dinosaurenes tid, fantes apelignende mennesker som bodde i huler. Hvor har folk fått slike oppfatninger fra? Jo, fra bilder som de har sett, bilder som har fått dem til å tro at vitenskapsmennene har funnet hele skapninger, slik illustrasjonene viser — hårete skapninger med en lutende gange og det hele!

Men når vi undersøker de faktiske forhold, ser vi at det er forskjell mellom det vitenskapsmennene virkelig vet, og det de tror kan ha funnet sted. Et kjent naturhistorisk museum har for eksempel en utstilling som viser primatenes angivelige utvikling fram til mennesket og dessuten «primatenes stamtre». Men med denne plansjen følger en viktig forklaring, som lyder: «Ettersom det mangler noen fossiler hvis alder og slektskap en kjenner, er noen av grenene bare rimelige gjetninger.» Gjetninger er ikke kjensgjerninger. Fossilenes alder og slektskap er ikke bevist.

Det er sant at vitenskapsmennene har funnet huler hvor det har vært askehauger etter ildsteder og spor etter mat og andre tegn på at det har bodd mennesker der. Men disse vitnesbyrdene er ikke ensbetydende med at alle mennesker i oldtiden bodde i huler, eller at de som gjorde det, utgjør et ledd i en utviklingsrekke som går tilbake til et «primitivt menneske». Det finnes mennesker som bor i huler den dag i dag, for eksempel tasadeiene på Mindanao i Filippinene. Noen mener kanskje at tasadeiene er primitive, fordi de har et enkelt levesett, men de er overhodet ikke hårete, apelignende skapninger med en lutende gange.

Men har ikke vitenskapsmennene funnet kranier og benrester etter «apemennesker» og dermed bevist at det en gang i tiden har levd slike skapninger? For det første må vi si at det ikke finnes noen overflod av denne typen fossile vitnesbyrd. Noen få ben utgjør ikke en utviklingsrekke. For det annet er det den måten mennesker tolker eller forklarer sine funn på, som skaper problemer. Det er vanskelig å tolke sparsommelige vitnesbyrd. «Fossile vitnesbyrd gir alltid rom for flere tolkninger,» sier en evolusjonist. En annen innrømmer med hensyn til fossilene: «Studiet av den menneskelige utvikling er en lek snarere enn en vitenskap i den vanlige betydning av ordet.» En tredje sa om fossilenes alder: «Den som tror at vi allerede har løst problemet, fører virkelig seg selv bak lyset.» Vitenskapsmennene er ikke enige seg imellom om hva de har funnet. De lager rekonstruksjoner av det de finner, og fortolker det; senere kommer de med nye fortolkninger og forandrer oppfatning. Vi skal nevne noen eksempler som viser det:

JAVAMENNESKET ble funnet i begynnelsen av 1890-årene. Men det var ikke noe fullstendig skjelett som ble funnet. The Encyclopedia Americana sier at funnet bestod «ikke av annet enn den øverste delen av et kranium og et lårben». Resten var gjettverk. Likevel blir javamennesket fremstilt på bilder som en hårete, apelignende skapning med en lut kroppsholdning. Tror du at det lar seg gjøre å si hvor mye hår en skapning har hatt, eller hvilken hudfarge den har hatt, bare på grunnlag av noen få ben? Han som gjorde funnet, hevdet at han hadde funnet et «apemenneske», men vitenskapsmennene sier nå at det var en tidlig representant for menneskefamilien. De har forandret sin fortolkning av funnet!

PILTDOWNMENNESKET ble i over 40 år vist fram som et bevis for at utviklingslæren var sann. Så sent som i 1956 ble det omtalt som «en utdødd menneskeart» i et oppslagsverk. Men senere utgaver av det samme oppslagsverket kalte det «en bevisst forfalskning» og «et stort bedrag». Igjen var fortolkningene blitt forandret. Hvorfor? Det hadde vist seg at det hele var en svindel, og at det bevisst var blitt satt sammen slik at det skulle se ut som et apemenneske. Kranierestene skrev seg fra et menneske, mens kjevefragmentet stammet fra en annen skapning, trolig en orangutang. Det var noen som hadde prøvd å «oppfinne» et apemenneske! Men hvorfor lot noen vitenskapsmenn seg så lett bedra av dette? Klynget de seg til et halmstrå?

NEANDERTALMENNESKET er også et kjent ledd i den såkalte utviklingsrekken. Da det første kraniefragmentet ble funnet, var det en vitenskapsmann som kalte det kraniet av en idiot. Men litt etter litt, etter hvert som en fant flere ben, ble fortolkningene forandret. De første rekonstruksjonene fremstilte neandertalerne som en lut, apelignende skapning med lange armer som hang og dinglet foran. Men nå har vi bøker som sier at «neandertalerne sannsynligvis ikke så særlig annerledes ut enn enkelte mennesker i dag». Et oppslagsverk sier nå at de var ’fullstendig menneskelige og gikk helt oppreist’. For en forandring! Når vi sammenligner illustrasjonene i forskjellige bøker, vil vi legge merke til hvordan neandertalmennesket er blitt forandret etter hvert. Og nå mener en ikke lenger at neandertalerne var idioter. Det blir tvert imot innrømmet at de hadde større hjerne enn de fleste mennesker i vår tid!

Én grunn til at noen vitenskapsmenn trodde at neandertalmennesket var lutende og foroverbøyd, er svært interessant. Et av de første skjelettene som ble funnet, hadde bøyde ben og var foroverbøyd. Ettersom de var på utkikk etter apelignende skapninger som kunne passe inn i deres teori, var det lett å gjøre en feil! Senere, da saken ble undersøkt nærmere, viste det seg at skjelettet var misdannet på grunn av leddgikt!

Og dette er ikke alt. I sine forsøk på å få sine funn til å se ut som et mellomledd mellom mennesker og aper sørget evolusjonistene ifølge en bok for at neandertalmenneskets fotrot «lignet en apes», da de laget sine første rekonstruksjoner. Men den samme boken innrømmer at føttene i virkeligheten «var [svært] lik det moderne menneskes hva utseende og funksjon angår». Se på bildet av føtter på forrige side. Synes du at de er så like at en kan ta feil av dem?

AUSTRALOPITHECINENE er gjenstand for omfattende forskning, ettersom en har funnet mange ben som skriver seg fra dem. Kan vi fastslå med større sikkerhet at de er våre forfedre? Lærebøkene sier: «Deres utseende er gjettverk.» «Det er fremdeles mange huller i vår viten om våre forfedre, og noe av det vi tror vi vet om dem, er basert på intet mindre enn forsiktige gjetninger.» Men når vi leser i lærebøkene, får vi absolutt det inntrykk at disse skapningene er mellomledd som fører fram til mennesket.

HOMO ERECTUS» er et tilfelle som viser at vi må være varsomme med å godta alt det vi ser på illustrasjoner av manglende mellomledd. En lærebok spør: «Var de hårete?» Den svarer: «Sannsynligvis ikke — i hvert fall ikke mer hårete enn mange nålevende mennesker.» Men lenger foran i den samme boken finner vi en illustrasjon av et håret monstrum å la det vi ser øverst på denne siden. Er det redelig å komme med en slik fremstilling?

De faktiske forhold taler sitt tydelige språk. De påståtte beviser for at det finnes en rekke ledd som knytter mennesket til primatene, foreligger ikke. De skapningene vi har omtalt, var ikke «huleboere» i den betydning av ordet. Det er ikke bare mellomleddene som mangler; selve utviklingsrekken eksisterer heller ikke. Det som er blitt framholdt som beviser, har i noen tilfelle vært bedrag, eller det er blitt forandret og til og med rekonstruert for at det skal stemme med den oppfatning evolusjonistene allerede har. I andre tilfelle er det blitt fortolket, fortolket om igjen, feiltolket og anvendt feilaktig.

Mennesket er imidlertid det Bibelen viser at det er — en enestående, spesiell skapning. (1. Mos. 1: 26, 27; 2: 20) Det er ikke bare menneskets hjerne som er svært avansert sammenlignet med dyrenes hjerne. Menneskekroppen er også det. Som noen evolusjonister innrømmer: «Det mest fengslende ved menneskekroppen er at den er enestående. Det finnes ikke dens like i hele verden.»

[Bilder på side 14]

gorilla

menneske

orangutang