Todagers-«mirakler»
DISSE RIKETS SALENE ER IKKE PREFABRIKKERT. NEI, DE BLIR BYGD AV MATERIALER SOM BLIR BRAKT TIL EN FERDIG FUNDAMENTSÅLE
DET var tidlig om morgenen, og Bill kom kjørende rett forbi en byggetomt. Han la knapt nok merke til en klynge mennesker som stod rundt et fundament. Lite ante han hvilken overraskelse han ville få på tilbaketuren.
Fire timer senere nærmet Bill seg den samme byggetomten. Da fikk han se noe som fikk ham til å måpe. Der, på det fundamentet som han hadde sett tidligere, stod det en bygning! Selv om den ikke var helt ferdig, hadde den både tak, vegger og vinduer. Han fikk et slikt sjokk at han mistet kontrollen over lastebilen i svingen, og den kom utenfor veibanen. Det var bare fordi han reagerte så raskt, at den ikke havnet i grøften.
Bill så begynnelsen til et todagers-«mirakel». En Rikets sal for Jehovas vitner var i ferd med å bli bygd av en sverm av ivrige arbeidere som ville gjøre den praktisk talt ferdig — både innvendig og utvendig — i løpet av bare to dager. Snart visste hele byen Grafton i Nord-Dakota om dette prosjektet. «De førte opp en bygning i løpet av kvelden!» sa en som hadde sett på. «Umulig, » sa en annen. «Nei, de bygde den rett og slett!»
En mann i Memphis i Tennessee som leste om et annet av disse prosjektene, sa at det vitnet om at det finnes «en stråle av håp for menneskene». Hvorfor det? Når du ser på den tilstand menneskene er i i vår tid, er den så visst ikke god. Hvordan skulle så et byggeprosjekt kunne få slike vidtrekkende følger? Det vil du forstå når du leser det som blir fortalt her.
Bare én av mange
En av dem som står for organiseringen av arbeidet, Stanley Peck, anslår at over 60 Rikets saler er blitt bygd på denne måten, på rekordtid. Det hele begynte med en sal i Webb City i Missouri for ti år siden. Der reiste en gruppe på 50 mann vegger og tak til en Rikets sal på to dager. «Det så ut til at hvis vi virkelig organiserte alt på rette måte, ville vi klare å gjøre hele jobben på en week-end,» sa Peck. «Det var på den måten det hele begynte.» Hver sal som ble bygd deretter, var litt nærmere fullførelsen enn den forrige i løpet av to dager. «I forbindelse med de siste 20 salene eller deromkring har vi klart å fullføre 90 prosent av arbeidet,» sa John Langan, en annen av dem som er med på å organisere arbeidet.
«Nitti prosent» innbefatter vanligvis en fullt isolert, luftkondisjonert bygning forblendet med murstein og av og til en planert tomt. Bygningen er ofte malt, tapetsert og dekorert innvendig med et håndmalt veggmaleri som står godt til fargene i teppet på gulvet. Det dreier seg ikke om prefabrikkerte bygninger som ganske enkelt blir montert. Enkelte har vært på hele 18 x 21 meter og har hatt sitteplasser til 250 personer. Det er ikke to av disse salene som er like, men de har alle flere mindre rom, toaletter innbefattet, et bibliotek og en møtesal. De har også et fast installert høyttaleranlegg. En Rikets sal i Oklahoma har til og med peis! Vanligvis blir disse salene taksert tre ganger så høyt som det det har kostet å bygge dem, eller enda høyere.
«Jeg kan ikke tro mine egne øyne»
Når en betrakter arbeidet — og det er mange fra nabolaget som står og ser på — blir en slått av den forbausende koordineringen. Arbeidet begynner klokken sju lørdag morgen. Etter én time er veggene oppe! Deretter kommer taksperrene på plass. Nå skal kledningen slås på, og kvinnene kommer bærende med materialene. Så begynner elektrikerne å legge ledninger. Før det har gått tre timer, blir den første mursteinen lagt. De som skal installere luftkondisjonerings- og varmeanlegg, venter på å få komme til. Alt faller rett og slett på plass. «Jeg kan se det hele,» sa en av arbeiderne, «men jeg kan ikke tro mine egne øyne.» Men det er likevel noe annet som gjør det til et enda større «mirakel».
«De har ikke fått fem øre i betaling for sin kjærlighetsgjerning,» skrev en journalist i Tulsa i Oklahoma. At folk arbeider så hardt uten å få en øre i betaling, er intet mindre enn et «mirakel».
En god del i Guymon i Oklahoma som stilte seg tvilende til arbeidets kvalitet, satte seg i forbindelse med bygningsinspektøren. «Jeg sa til dem at hvis de ønsket å se noe som var riktig gjort, burde de besøke salen!» sa inspektøren. «Dere gjør også det som er skjult og ikke synes, på rette måte!»
Likevel er det mange av arbeiderne som ikke er fagfolk. Disse får opplæring på stedet. I forbindelse med ett prosjekt kunne en blant de ufaglærte byggearbeiderne finne en farmasøyt, en universitetslærer, en yrkesfotograf, to leger og en gartner. Med tanke på alles sikkerhet har imidlertid et vitne som har kjennskap til sikkerhetsforskriftene på byggeplasser, overoppsyn med det som foregår, og holder øye med ting som kan utgjøre en fare.
Men går alltid alt så glatt?
’Vi trodde at hele planen var ugjennomførlig’
En kritisk del av arbeidet er fullførelsen av taket innvendig og av innerveggene. En gruppe arbeider med dette hele lørdagskvelden. Da en gruppe i Elk City i Oklahoma omkring kl. 15 arbeidet for fullt for å bli ferdig med den innvendige kledningen, hørtes plutselig et kraftig smell. Lyset gikk. Like etterpå fulgte en ny eksplosjon, en diger ildkule viste seg, og transformatoren utenfor salen ble fullstendig ødelagt. Elektrikerne fra elektrisitetsverket sa: «Det blir ikke noe lys før på morgenkvisten!» Tiden gikk. Hvis de ikke klarte å fullføre det de holdt på med, før om morgenen, ville ikke prosjektet kunne gjennomføres.
«Det var virkelig nedslående,» sa en av arbeiderne. «Da lyset gikk, trodde vi at hele planen var ugjennomførlig.» Men så kom en av mennene til å huske på sin campingbil som stod parkert like ved salen. Den hadde sin egen generator! I løpet av noen minutter hadde en fått lys. Det var alt de trengte for å bli ferdige i tide.
«Det hender at ikke alle materialene vi trenger, er der helt fra starten,» sa Harold Cheek, en av dem som er med på å organisere arbeidet. «Noen ganger ser det ut til at de ikke kommer før i aller siste liten, men vi har aldri måttet avbryte eller oppgi et prosjekt.»
En selvoppofrende kjærlighet
«Jeg har ikke særlig greie på den slags arbeid, men jeg vil gjøre hva dere enn setter meg til,» sa eieren av et stort sveiseverksted. Andre uttrykte seg på samme måten. Denne mannen, som ankom i eget fly, fikk den lite «fine» jobben å blande og bære mørtel. Hele familier arbeidet også sammen. Og en som er praktisk talt blind, la opp ledningene til høyttaleranlegget — stort sett ved å føle seg fram. Flere hjelpere som han hadde med seg, tjente som hans «øyne». Barna holdt gulvet rent for rester av forskjellige materialer og serverte også forfriskninger.
«Vi ville aldri i livet ha arbeidet for penger i dag — aldri i livet!» sa en av dem som var med på byggeprosjektet i Vinita i Oklahoma da det var så surt og blåste slik at det virket som minus 25 grader celsius! Noen hadde istapper i barten når de arbeidet! Men omtrent de samme arbeiderne bygde en sal i Purcell i Oklahoma, og da steg temperaturen til over 45 plussgrader. Noen ganger regner det i ett sett begge dagene, slik som det gjorde i Monmouth i Illinois. «Ikke en eneste bror forlot plassen,» sa Harold Cheek. «De bare fortsatte med arbeidet.»
Hva er det så som får alle disse til å være med på dette arbeidet gang på gang? En våken tenåring pekte på det. Hun er ikke selv et vitne, men hun sa til den familien hun reiste sammen med til byggeplassen: «Noe gikk nettopp opp for meg. Vi kjenner ikke noen av disse menneskene. Vi besøker aldri møtesalen deres. Likevel utfører vi alt dette harde arbeidet. Vi ofrer virkelig noe for noen. Det er noe godt!»
Ja, de blir drevet av selvoppofrende kjærlighet. Det er den slags kjærlighet som Jesus sa skulle kjennetegne hans sanne etterfølgere, for de skulle elske hverandre ’slik som han hadde elsket dem’. Jesus satte deres interesser foran sine egne. Han gav til og med sitt liv for dem. — Joh. 13: 34, 35.
En selvoppofrende innstilling kommer til uttrykk ved de lange strekninger enkelte reiser. «Vi forsøker vanligvis å holde oss innenfor en strekning på mellom 80 og 95 mil fra hjemmet vårt i Oklahoma, ettersom dette vanligvis er en dagstur med bil,» sa Cheek. Én familie reiste imidlertid hele 250 mil, fram og tilbake. En annen reiste 150 mil bare for å komme til byggeplassen. Til ett prosjekt kom det arbeidere fra ti stater. De som kommer, får vanligvis ikke godtgjort sine reiseutgifter. For at ikke noen skal bli påført for stor økonomisk belastning, har John Langan et kartotek med navn og adresse på over 800 som er villige til å stille seg til rådighet, og kan derved ta i betraktning dem som bor nærmest et nytt prosjekt.
Men er dette todagers-«miraklet» bare et resultat av hengivne menneskers arbeid og god organisering?
«Guds hånd i virksomhet»
I Dumas i Texas bad et par om å få se hvordan den nye salen så ut innvendig. Kvinnen sa: «Når jeg ser meg rundt, kan jeg se resultatet av Guds hånd i virksomhet.» Et par som så på arbeidet i Elk City i Oklahoma, var enig i dette. «Det er ikke likt noe jeg noen gang har sett! Vi er naturligvis ikke Jehovas vitner, men vi vet at disse arbeiderne er drevet av Guds ånd. Hvordan skulle de ellers kunne utrette så mye?»
Ja, i stedet for å være stolte og skryte av sin «nesten umulige» oppgave snakket arbeiderne i gruppen om ’hvor tydelig det var at Jehova hadde velsignet deres anstrengelser’.
Var det verdt det?
I én ny hall satte alle seg ned søndag kveld for å overvære det første møtet. Bare noen år tidligere hadde en som nå var en av menighetens eldste, vært det eneste vitnet på stedet. Han hadde sett hvordan arbeidet hadde hatt fremgang, slik at de nå hadde en helt ny Rikets sal, som var blitt bygd på rekordtid. Byggingen av denne salen hadde allerede vakt stor interesse på stedet. Ved avslutningen av møtet ble denne broren bedt om å be en bønn. Under bønnen brøt han sammen og gråt. Han var overveldet av takknemlighet. Denne salen ville være til uhyre stor hjelp når den lille menigheten skulle utbre det gode budskap om Guds rike. (Matt. 24: 14) Ved at byggearbeidet hadde tatt så kort tid, var mange timer blitt spart, timer som nå kunne brukes i forkynnelsen.
Vanligvis legger de som overværer møtene i salen, større nidkjærhet for dagen etter at et slikt prosjekt er fullført. Som et vitne sa etter at de hadde bygd ferdig sin sal: «Nå må vi se å komme i gang med å snakke med andre, slik at vi kan få den fylt!» Fine bibelske drøftelser med naboer som har iakttatt hvordan disse todagers «miraklene» er blitt utført, er ofte blitt følgen.
Men hva var det som fikk den tidligere nevnte iakttageren til å si at disse prosjektene vitnet om at det finnes «en stråle av håp for menneskene»?
«En stråle av håp»
Han hadde lest at i et strøk i Memphis i Tennessee med utelukkende svart befolkning hadde «svarte og hvite, unge og gamle» arbeidet sammen som en stor familie. En velkjent forretningsmann i Grafton i Nord-Dakota sa etter at han hadde iakttatt oppførelsen av salen: «Dette var virkelig noe helt annerledes. Jeg kunne se enhet, broderkjærlighet. Jeg tenkte: ’Det er slik folk virkelig skulle være.’» Det hele gjorde så dypt inntrykk på ham at han begynte å ta skritt for selv å bli et av Jehovas vitner.
Ja, det er «slik folk virkelig skulle være». Blant arbeiderne var det for eksempel en indianer som tidligere hadde hatet de hvite. «Hvis en hvit mann skubbet til meg, kunne jeg slå ham ned på flekken,» sa denne kraftige mannen, som er 1,80 høy. Nå har han arbeidet sammen med mange hvite ved oppføringen av flere saler — og har vist og er selv blitt vist kjærlighet. Hvor mye bedre ville ikke den verden vi lever i, være om det var en slik enhet blant alle!
«Hvis jeg samler 100 forskjellige håndverkere,» sa en entreprenør som ikke er et av Jehovas vitner, «tar det ikke mer enn 30 minutter før de kives og strides med hverandre.» Han var imponert over å se snekkere, murere, elektrikere og andre håndverkere arbeide sammen side om side.
En av dem som organiserte arbeidet, tok seg tid til å ta seg av en helt og holdent lam kvinne som ønsket å se på byggingen av Rikets sal. Han hadde et meget hardt program, men tenkte ikke bare på kald effektivitet. Han bar henne fra bilen, flyttet henne og gjorde alt han kunne for at hun skulle ha det så bra som mulig. En slik vennlighet vil aldri bli glemt. Kvinnen betraktet byggingen med tårene strømmende nedover kinnene.
Noe ’langt mer verdifullt’
«Takk skal dere ha for denne lille beretningen om ydmyke mennesker som arbeider sammen for noe som er godt, og for det langt mer verdifulle den gir alle oss som lever i en verden som trenger all den hjelp den kan få.» Slik avsluttet en mann i Memphis i Tennessee et brev til avisen. Ja, vi kan virkelig lære mye av å betrakte mennesker som arbeider sammen i virkelig fred.
«Folk i vår tid er trett av å høre så mye snakk. Det finnes så mange teorier som høres så bra ut, men som ikke virker. Folk vil gjerne se noe,» sa et vitne som har vært med på en rekke av disse prosjektene. «Når du ser 200 mennesker av forskjellige raser og med forskjellig bakgrunn arbeide helhjertet sammen trass i kulde og andre ulemper, og når du ser hvordan alle har omsorg for sin neste, viser det noe. Det er noe en kan ta og føle på, et synlig vitnesbyrd. En forstår at Bibelen virker i praksis!»
En mann som kom for å hjelpe til, var ikke et av Jehovas vitner, selv om han var godt kjent med det de lærer. «I noen år hadde jeg hørt om sannheten, men nå så jeg den for første gang!» sa denne mannen, som nå selv er blitt et aktivt vitne.
Et slikt samarbeid er også et forhåndsglimt av noe annet. Bibelen lærer at Gud snart vil rette på den tilstand menneskene befinner seg i, ved å fjerne ondskapen og la de «tålsomme», mennesker som følger Bibelen, få leve i fred på jorden. (Sal. 37: 10, 11, 34) Hvilket byggearbeid som enn vil måtte bli utført i denne rettferdige, nye ordning, vil det verden over gjenspeile det samme kjærlige samarbeid som det en har kunnet iaktta i forbindelse med disse Rikets sal-prosjektene. «Det varmer ens hjerte,» sa en arbeider, «å tenke på at det er på denne måten vi vil arbeide sammen i den nye ordning.» Ja, et slikt kjærlig samarbeid gjør dette håpet enda mer realistisk. — 2. Pet. 3: 13.
En ung mann var virkelig blitt rørt over det han hadde sett i løpet av de to dagene. Etter at han hadde gjort bilen sin klar for den lange kjøreturen hjem, tok han en siste runde for å se på det hele. Ute av stand til å gi uttrykk for sine følelser i ord kastet han hatten i luften, slo hjul to ganger og hoppet så inn i bilen hvor familien, som tydeligvis syntes dette var morsomt, satt og ventet. Da han drog, forlot han en splitter ny Rikets sal på 250 kvadratmeter som 150 menn, kvinner og barn hadde lagt sin hengivenhet og kjærlighet i — og som det hadde tatt to dager å bygge.
[Ramme på side 19]
KOMMENTARER FRA MYNDIGHETSPERSONER
«Jeg vil . . . gjerne få gi uttrykk for den oppriktige beundring innbyggerne i Purcell nærer for dere på grunn av den vakre Rikets sal dere har oppført, og den måten den ble bygd på.» — Kommunaldirektør, Purcell, Oklahoma.
«Jeg fant at det elektriske anlegget var meget pent og riktig installert, og at de beste elektriske materialer var brukt., — Elektrisk kontrollør, Lake Charles, Louisiana.
«Jeg har arbeidet med flere av deres bygninger og selv sett hvordan de er blitt oppført, og jeg kan si at de er bygd i samsvar med de fleste staters byggeforskrifter og er bedre enn det som forlanges.» — Direktøren for offentlige arbeider, Borger, Texas.
«Jeg er av den oppfatning at De har hatt noen dyktige håndverkere til jobben, og det viser seg i kvaliteten av deres bygning.» — Bygningssjefen, Craig, Colorado.
[Bilder på side 17]
Lørd. kl. 7.00
Lørd. kl. 10.00
Sønd. kl. 18.00
[Bilde på side 18]
NYHETSMEDIENE MERKER SEG DISSE SALENE, SOM BLIR OPPFØRT PÅ REKORDTID. I MEMPHIS I TENNESSEE DEKKET FILMFOLK FRA TO TV-STASJONER BYGGINGEN. I TULSA I OKLAHOMA ARBEIDET EN JOURNALIST SAMMEN MED DE ANDRE ARBEIDERNE PÅ PROSJEKTET OG FULGTE MED I ALT SOM FOREGIKK.
De ovenstående avisoverskriftene lyder i oversettelse: Rikets sal oppføres på to dager; ’Week-end-mirakel’ — velorganisert kjærlighetsgjerning; Tro . . . å bygge sammen; Kirke oppført på 38 timer
[Bilde på side 20]
VITNER AV FORSKJELLIGE RASER ARBEIDER SIDE OM SIDE, OPPTATT I EN KJÆRLIGHETSGJERNING
[Bilde på side 21]
MENN OG KVINNER — UNGE OG GAMLE — ARBEIDER PÅ EN SAL SOM BLIR REIST PÅ REKORDTID. IKKE ÉN FÅR EN ØRE FOR DET