Forhåpninger og plasmider
CELLENE er svært små. Cirka 500 celler i vanlig størrelse ville få plass på punktumet i slutten av denne setningen. Likevel inneholder som oftest hver av disse cellene alt det DNA som trengs til oppbyggingen av en levende skapning, for eksempel deg.
Når cellene er så små, er det innlysende at DNA-molekylene virkelig må være ørsmå. De er formet som lange, snodde tråder. Ja, de er så lange at hvis alt det DNA som finnes i kroppen din, ble lagt i en rekke, ville det nå fram og tilbake mellom solen og jorden mange ganger! Men trådene er svært tynne, bare én firehundretusendels millimeter i diameter.
Disse lange, tynne trådene av DNA må dessuten på en eller annen måte stuves sammen i cellene, og den eneste måten de kan få plass på, er at de blir snodd sammen til tette bunter. Dette gjør det vanskelig for vitenskapsmennene å finne akkurat de avsnittene av DNA-molekylene som de er interessert i, nemlig genene. Vitenskapsmennene kan ikke bare legge en celle under et mikroskop, finne den genen de vil ha, og så plukke den ut med en pinsett og sette inn en annen.
Plasmidene kommer til unnsetning
Det viser seg imidlertid at bakterier ofte inneholder noen DNA-molekyler som det er lettere å arbeide med. Disse DNA-trådene er mer eller mindre uavhengige av resten av DNA i bakteriene og danner helt uavhengige ringer som lett kan passere fra én bakterie til en annen. De kalles plasmider. Plasmidene er nå selve nøklene til genspleisingen.
Det er ikke så enkelt å pode gener inn i planter og dyr, for disse cellene har ikke plasmider, og deres genetiske reguleringssystemer er mye mer komplisert. Men vitenskapsmennene håper at den slags genspleising snart vil la seg gjennomføre. Hvis de klarer det, vil de kunne pode inn gener i planter fra bakterier som binder nitrogen i jorden, med den følge at det ikke blir nødvendig å tilføre jorden nitrogenholdig gjødning. De håper også at de en gang i framtiden vil kunne helbrede arvelige sykdommer, for eksempel sigdcelleanemi, ved å bytte ut defekte gener hos mennesker.
«En mikrobe som kan regenerere olje, blir nå perfeksjonert, mens andre blir programmert med tanke på å utvinne metaller under jordoverflaten,» skriver Drummond C. Bell, som er formann for National Distillers and Chemical Corporation i USA, i bladet Leaders. «Den nye pionerforskningen har allerede frembrakt eller er i ferd med å frembringe menneskeinsulin som skal bekjempe sukkersyke, interferon laget av menneskelige celler som skal bekjempe kreft, og vaksiner mot slike sykdommer som hepatitt og malaria, foruten hormoner som botemiddel mot nanisme og blødersyke, og andre som vil fremskynde veksten hos kveg og griser. En er også i ferd med å utvikle en sukkertype med få kalorier og høyt fruktoseinnhold, planter som kan produsere sin egen gjødning av luften, en hvetesort med dobbelt så høyt proteininnhold som de nåværede sorter og en annen hvetesort som krever bare en tiendedel så mye vann som de sortene vi har i dag.»
Nå hevdes det også at en ved hjelp av genspleising har lykkes å fremstille en ufarlig, effektiv vaksine mot munn- og klovsyke hos husdyr. — Time for 29. juni 1981.
Det er ikke rart at genspleising plutselig er blitt et stort forretningsforetagende. Noen synes imidlertid at denne overgangen fra laboratoriebenken til produksjonslinjen er foruroligende. Hvorfor?