Hva mener dagens unge om Gud?
Wiesbaden, Vest-Tyskland
8. september 1981
Kjære Alan!
Jeg forstår godt at du er opptatt av det du nevner i brevet ditt. Ettersom du bor i et religiøst land, er blitt opplært til å tro på Gud og selv er ung, synes du det er vanskelig å fatte at så mange ungdommer her i Vest-Tyskland ikke tror at det finnes noen Gud. Det er i hvert fall slik situasjonen er ifølge den artikkelen du nylig leste.
Tallene fra en slik meningsmåling som den som var nevnt i artikkelen, forteller naturligvis ikke alltid alt det vi trenger å vite. Lederen for et meningsmålingsinstitutt i New York sa nylig at slike undersøkelser «sier ingenting om hvorvidt de spurte . . . har tenkt noe særlig over spørsmålet». De viser ikke «hvor langt folk har kommet i den prosess som får dem til å bestemme seg — om de befinner seg i den uklare begynnelsen, i den urolige midten eller i den avgjørende sluttfasen».
Det finnes ikke desto mindre tydelige tegn på at troen på Gud blant de unge i Vest-Tyskland (og kanskje også i ditt land) er i tilbakegang. I de årene jeg har bodd i Vest-Tyskland, har jeg snakket med mange unge om dette emnet. Men for å kunne sende deg noen helt ferske opplysninger bad jeg noen venner av meg om å hjelpe meg med å intervjue noen typiske ungdommer. Vi oppdaget at mange av dem har gjort seg opp svært bestemte meninger, mens andre virkelig har problemer med å bestemme seg for om de skal tro på Gud. Det er interessant å merke seg hva de sa. Jeg skal skrive ned noen av uttalelsene her.
Hvorfor noen tviler, mens andre tror
De unge kom med fire grunnleggende innvendinger mot troen på Gud. En vanlig innvending var: «Jeg kan ikke tro at det finnes noen Gud, for jeg har aldri sett ham.» Men Joachim, en 15 år gammel katolikk, sa at «det jeg har sett i naturen, gir meg sterk nok grunn til å tro». En av klassekameratene hans, Ulrike, var enig. Hun sa at Gud «kan ses — ved sine gjerninger».
Et annet argument — som riktignok ble framholdt uten noe som helst bevis — var at «vitenskapen har bevist at det ikke finnes noen Gud». Men andre sa at den vitenskapelige forskning tvert imot viser at det hersker «orden og regelmessighet» i universet, at universet er fullt av «presisjonsarbeid» som «ikke kunne ha blitt til av seg selv». Sascha, en katolsk tenåring, sa at ettersom «vitenskapen har bevist at alt har en begynnelse», må det finnes en eller annen stor Førsteårsak — Gud — som har satt alt i gang.
En tredje grunn som mange oppgav for at de tvilte, var mer en beklagelse enn et argument. «Folk sier at Gud vil hjelpe deg, men han gjør det aldri,» sa en ung pike. Ikke alle var enige i det. Hvor svakt argumentet hennes egentlig var, kan vi illustrere på denne måten: Har vi ikke alle av og til erfart at venner eller slektninger har unnlatt å tilby oss hjelp når vi har følt at vi trengte det? Det kan ha vært mange grunner til at de ikke hjalp oss, men det skyldtes i hvert fall ikke at våre venner eller slektninger ikke eksisterte. Feilen har trolig vært vel så mye vår som deres.
Den fjerde innvendingen var den vanligste: «Hvis det finnes en Gud, skjønner jeg ikke at han tillater kriger, mord og alt det andre forferdelige som skjer.» En student i Hamburg sa: «Hvis det finnes en høyere makt, hvorfor forbyr han ikke da den slags?» Det er tydelig at studenten hadde oversett det faktum at Gud ifølge Bibelen har forbudt den slags. Men det har ikke hindret menneskene i å gjøre det Gud har forbudt. Er det logisk å trekke den slutning av menneskenes ulydighet at Gud ikke er til? Er det at et barn er ulydig, et bevis for at det ikke har noen far?
Det hender at folk står og ser på at fryktelige forbrytelser blir begått, uten å gjøre noe for å forhindre det. Vi setter kanskje et spørsmålstegn ved hvorvidt det er riktig av dem eller ikke å være så passive, men vil vi tvile på at de eksisterer? Mange spør likeledes om det har vært riktig av Gud å tillate det onde, men det at han har gjort det, gir oss ikke noen grunn til å tvile på hans eksistens.
Det kan kanskje se ut til å være vanskelig å finne et svar på dette spørsmålet. Men når en først har funnet svaret, vil en se at det er høyst tilfredsstillende. Det viser at det er blitt reist et stridsspørsmål som drar Guds styres rettmessighet og Guds ords sannferdighet i tvil. Når vi innser at det må gå en viss tid for at dette stridsspørsmålet skal bli avgjort, hjelper det oss også til å forstå hvorfor Gud tillater det onde. Jeg synes at Jobs bok i Bibelen (kapitlene 1 og 2) gir en fin forklaring.
Tro, men ingen «fast overbevisning»
Mange unge har et dårlig grunnlag for sine oppfatninger. Noen sier at de tror, men vet ikke riktig hvorfor. Noen oppgir denne enkle grunnen: «Fordi foreldrene mine gjør det.» Andre tror ikke. De sier ofte: «Det jeg har hørt om Gud, er ikke særlig overbevisende.» Men har de undersøkt om det de har hørt, er sant? Hvor store anstrengelser har de egentlig gjort seg?
Én gruppe som ble spurt, bestod av 66 studenter, og av disse var det 29 som innrømmet at de ikke visste om foreldrene deres trodde på Gud eller ikke. Det er tydelig at Gud ikke er noe vanlig samtaleemne i disse hjemmene. Ettersom disse ungdommene ikke har tenkt noe særlig over spørsmålet, befinner de seg «i den uklare begynnelsen» i «den prosess som får dem til å bestemme seg».
Dette gjelder også mange som er eldre. En artikkel i det vesttyske tidsskriftet Der Spiegel erkjente nylig at de fleste vesttyskeres tro «snarere er håp enn tro og snarere en vag forestilling enn en sikker overbevisning». Hvordan kan det ha seg i et såkalt kristent land?
«Kirken» — ’en forstyrrende faktor’
Mange unge skiller mellom troen på Gud og troen på «organisert religion». Mange er faktisk av den oppfatning at de tradisjonelle kirkesamfunn har gjort lite for å fremme troen på Gud. Det skulle ikke forundre noen at over to millioner har meldt seg ut av den katolske kirke og de lutherske kirkesamfunn i Vest-Tyskland i løpet av det siste tiåret.
En student som hadde statsvitenskap og historie som hovedfag, og som fortalte at han var oppdratt i et religiøst miljø, sa: «Først etter at jeg selv tenkte over tingene, ble jeg overbevist om at det finnes en Gud.» Disse ungdommene sier i virkeligheten ’ja til Gud, nei til kirken’.
Allerede i 1968 skrev bladet Stern: «En tredjedel av alle de kristne i Forbundsrepublikken står i fare for å miste [troen på] Gud.» Og bladet tilføyde: «Prestene hjelper dem til det.»
Det er sant. Prestene har i årenes løp gjort seg til talsmenn for en «Gud er død»-teori. De har lagt utilbørlig stor vekt på et «sosialt evangelium» og ignorert Guds rike, som er Guds løsning på menneskenes problemer. De har i Guds navn forkynt læresetninger som er både ufornuftige og klart ubibelske. De har som gruppe betraktet satt et dårlig eksempel. «Ikke engang kirken legger vinn på å følge Bibelen,» sa en nordtysker. Hvorfor skulle da noen andre gjøre det?
En ung mann gav uttrykk for det mange mener, da han sint sa at «alt som blir forbundet med kirken, er humbug». Med «alt» mente han også «troen på Gud». Kirkesamfunnene hevder riktignok at de representerer Skaperen, men i virkeligheten har de gitt et helt feilaktig bilde av ham, og de har dermed fått store skarer av sine tilhengere til å tvile på at det finnes en Skaper.
Dette har ikke gått upåaktet hen. En ung afrikansk student i Hamburg klarte ikke å skjule at han følte seg bedratt, da han sa: «Dere européere er sannelig freidige! Her kom dere til Afrika og omvendte oss fra de såkalte hedenske religioner til tilbedelsen av Gud, som jeg nå ser at ingen av dere tror på!»
I et forsøk på å gjenvinne noen av sine tapte medlemmer har kirkesamfunnene overveid å gå i gang med en reklamekampanje som vil føre til at folk som leser ukeblad og tidsskrifter, finner annonser som «selger tro», sammen med annonser for såpe og tannkrem. Ifølge pressemeldinger er de reklameekspertene som forbereder kampanjen, enige om at «evangeliet blir solgt i en drakt som blir forbundet med i forgårs, og ikke i det språk folk taler i dag». For å rette på dette har de forberedt kvikke slagord og tiltalende bilder som skal selge deres «produkt».
Men det er ikke nok å prøve å selge tro ved å «pakke den inn» i en tiltalende «drakt». Selve produktet er mye viktigere enn emballasjen. Folk — særlig de unge — vil vite hva de skal tro, hvorfor de skal tro det, hvorfor det er logisk å tro det, og hvilke goder de kan oppnå ved å tro det. De vil kort sagt ha svar på sine spørsmål.
Kristenhetens kirkesamfunn og deres prester har så visst ikke etterlignet det gode eksempel Jesus satte. De har ikke gitt klare, direkte svar fra Guds Ord, men har kommet med krevende, omstendelige forklaringer som fikk en av reklameekspertene til å bemerke: «Kirken er en faktor som forstyrrer forholdet mellom Gud og mennesker.»
De hjelper de unge til å få en sterk tro
Jehovas vitner bestreber seg på å utrette det som kristenhetens kirkesamfunn har unnlatt å gjøre. De lar Guds sannhetsord svare når de unge stiller spørsmål, og på den måten oppnår de gode resultater. Denne opplevelsen, som ble fortalt av en som nå er et av Jehovas vitner, er nokså typisk:
«De spørsmålene jeg stilte prester mens jeg gikk på skolen, og mens jeg leste til konfirmasjon, ble feilaktig eller lite tilfredsstillende besvart eller ikke besvart i det hele tatt. Dette førte til at jeg riktignok ikke kunne benekte Guds eksistens, men heller ikke var fullstendig overbevist. Men jeg tenkte ikke så mye på dette. Selv lærde teologer har jo ulike syn på Gud og på Bibelen. ’Når prestene, som studerer teologi, ikke kan forstå Bibelen, må det bety at det er en bok som det ikke går an å forstå, og som motsier seg selv.’ Dette trodde jeg virkelig.»
Disse ordene beskriver hvordan tusener av ungdommer i vår tid føler det. De vil gjerne tro og føler også at de har et behov for det; men ofte savner de et logisk grunnlag for å gjøre det. De befinner seg fremdeles «i den uklare begynnelsen» i «den prosess som får dem til å bestemme seg». Dette blir godt illustrert ved det en ung mann sier som en forklaring på hvorfor han ble et av Jehovas vitner.
«Jeg hadde alltid trodd at det finnes en Gud, men jeg hadde ingen anelse om hva som var Guds hensikt med jorden og menneskene. Jeg befant meg i et totalt mørke med hensyn til hva som er meningen med livet. Jeg stilte det ene spørsmålet etter det andre til det vitnet som kom hver uke og besøkte meg. Jeg prøvde å tenke ut spesielt vanskelige spørsmål til ham og var sikker på at han ikke kunne besvare dem. Men det kunne han. Han mistet ikke fatningen, og for hvert spørsmål hadde han et svar fra Bibelen. Det var ingen prest som noen gang hadde vist meg hva Bibelen virkelig mener, slik han gjorde.»
Det er virkelig oppmuntrende å høre at Bibelens svar kan styrke et menneskes tro på at Gud er til, og gi det tillit til at Gud om kort tid vil gripe inn og løse menneskenes problemer ved hjelp av sitt rike. Og jeg er sikker på at du, Alan, er glad for å høre at det er mange her i Vest-Tyskland som tror på Gud, selv om det også er mange som ikke gjør det. Vi får håpe at alle de unge som fremdeles befinner seg «i den uklare begynnelsen» eller i «den urolige midten» i «den prosess som får dem til å bestemme seg», og hvis tro er en «vag forestilling» snarere enn en «fast overbevisning», vil benytte seg av den mulighet til å få bibelsk undervisning som Jehovas vitner tilbyr dem helt gratis. Da vil de virkelig få svar på sine bibelske spørsmål.
Det har vært riktig hyggelig å «snakke» med deg, Alan, selv om det bare har vært pr. brev. Jeg håper at jeg snart får høre fra deg igjen, og sender deg mine kjærligste, kristne hilsener.
Din venn
[undertegnet: Johann]
[Uthevet tekst på side 18]
Kirkesamfunnene får mange til å miste troen’
[Uthevet tekst på side 19]
For hvert spørsmål jeg stilte, hadde vitnet et svar fra Bibelen’
[Bilde på side 16]
«Jeg har aldri sett Gud»
[Bilde på side 17]
«Gud har aldri hjulpet meg»