’Hva skal jeg bruke livet mitt til?’

HVIS du spør en middelaldrende mann eller kvinne «hva ønsker du å bruke livet ditt til?», vil du nok bli møtt med et forbløffet ansiktsuttrykk. De fleste voksne har kommet inn i et rutinemessig livsmønster, kanskje uten å tenke noe særlig over dette spørsmålet. Muligens har de aldri bestemt seg for hva de skulle gjøre med livet sitt, og de er ikke lenger opptatt av dette. Kanskje føler de seg også litt skremt av det fordi de frykter for at det å stille slike spørsmål i fullt alvor er det samme som å åpne veien for en «midtveis-i-livet-krise».

Det er annerledes med unge mennesker. Spørsmålet «hva ønsker du å bruke livet ditt til?» er av største betydning for dem, også om de ikke er sikre på hvordan de skal besvare det. Det er ikke overraskende at unge mennesker ofte er langt mer opptatt av å finne «meningen med livet» enn de som er litt eldre. Men hvor kan en vende seg for å finne meningen med livet?

Kan utdannelse gi deg løsningen?

Hvis du er ung, tilbringer du mye av tiden din på skolen. Det er naturlig for deg å tenke at når du skaffer deg en utdannelse, vil du en dag komme til å bli klar over hva som er meningen med livet. Men mange opplever at et slikt håp ikke går i oppfyllelse. En universitetsstudent sa: «Da jeg begynte på gymnaset, trodde jeg at jeg kom til å utvikle mine evner og anlegg, og at jeg kom til å tilegne meg nye ferdigheter. I stedet har hvert semester jeg har gått igjennom, hver bok jeg har lest, og hver tanke jeg har alvorlig overveid, tatt noe fra meg. Jeg føler meg som en løk som det ene laget etter det andre er blitt skrelt av inntil det ikke er noen ting igjen.»

Hva skjedde? I stedet for at denne studenten fant meningen med livet, visste han ikke lenger hvor han var, etter å ha blitt kastet hit og dit av forskjellige like troverdige argumenter. Etter at han hadde mistet troen på det han opprinnelig trodde på, hadde han ikke noe å sette isteden, og derfor var han på nippet til å trekke den slutning at livet ikke har noen mening.

Dette får oss til å tenke på en svært god uttalelse som en mann kom med for omkring 3000 år siden: «Det er ingen ende på de bøker som skrives. Mye gransking gjør kroppen trett.» (Forkynneren 12: 12) Å søke etter meningen med livet i menneskenes ’store bøker’ er skuffende, for disse bøkene motsier hverandre i det uendelige, noe de som leser dem, snart finner ut.

Kan vitenskapen bringe noe håp?

«Vitenskapen og teknologien, som for bare noen år siden ble hyllet som de vitenskapsgrener som skulle bringe oss de sikre løsninger på alle våre stadig mer kompliserte samfunnsmessige problemer, er begge i vanskeligheter i dag,» innrømmer dr. Lewis Thomas, en mye lest naturvitenskapelig forfatter. Nobelprisvinneren Max Delbrück uttrykker seg enda klarere. «Det er opplagt at vitenskapen ikke kommer til å løse våre problemer,» sier han.

De som er voksne i dag, ble oppfostret på slike optimistiske slagord som «Et bedre liv ved kjemiens hjelp». Unge mennesker har på den annen side i sin oppvekst sett de mørke sider av vitenskapen. «Alle snakker om de nye gjennombruddene som gjør det mulig å trenge inn til naturens hemmeligheter. Men på et eller annet vis klarer jeg ikke å svelge dette,» skrev en elev i den videregående skolen til sin lærer nylig. «Gjennombrudd, gjennombrudd — hvor fører de oss? Atombomber, forurensning, fryktelige narkotika: Er dette alt vitenskapens grenseland har å by på?»

«Vennligst ikke svar meg med klisjéene om kløften mellom etikken og vitenskapelig kunnskap,» skrev eleven videre. «Det har jeg hørt hundre ganger før. Folk tror at vitenskapen er god, men at etikken er dårlig. Det er nøyaktig dette jeg ikke klarer å svelge. Er jeg gal? Er det egentlig et skille mellom moral og kunnskap?»

Denne unge eleven henledet oppmerksomheten på noe svært viktig. Når en har kunnskap, kan en lage glimrende oppfinnelser. Men når en ikke bruker kunnskapen i samsvar med moralnormer — når en for eksempel bruker sin kunnskap om kjernefysikk til å lage atombomber — gir den oss da noe håp? Gir den menneskene en grunn til å leve? Eller øker den bare sannsynligheten for at de vil komme til å gjøre ende på seg selv?

«Jeg tror ikke at historiens videre utvikling kommer til å bli avgjort av ytterligere vitenskapelige oppdagelser,» sier dr. Delbrück, «men av . . . spørsmål som angår menneskelige verdier.» Det er med andre ord viktigere å vite forskjellen mellom det som er rett, og det som er galt, enn å vite hvordan en skal lage en mer effektiv bombe.

Men det ser ut til at verden i dag er langt mer interessert i bomber enn i det som er rett, og det som er galt. Unge mennesker merker dette, og det kan få dem til å slutte å forsøke å gjøre det som er rett. En gutt skrev: «Jeg er 15 år gammel. Jeg røker ikke hasj og spiser ikke piller, selv om jeg ofte har hatt lyst til det. Jeg forsøker å unngå å stjele eller øve hærverk eller skade andre mennesker . . . kort sagt har jeg hele livet prøvd å gjøre det som er rett. For noen måneder siden begynte jeg å innse at det ikke spiller noen rolle. Uansett hva slags liv jeg lever, kommer det ikke til å forandre noe på forholdene. Nå spiller det ingen rolle for meg om jeg lever, eller om jeg dør. Det ser ikke ut til at eldre mennesker forstår hvorfor vi ønsker å ’ødelegge livet vårt’. Det spiller bare ikke noen rolle lenger.»

Kan religionen hjelpe?

Det blir ofte hevdet at vitenskapen ikke skal lære folk hva som er rett, og hva som er galt — det skal religionen gjøre. Men unge mennesker idag ser ikke ut til å være så altfor tilfreds med religionens innsats. En britisk prest som intervjuet 10 000 ungdommer, fant ut at troen på religionen er i rask tilbakegang blant unge briter. En gallupundersøkelse som ble foretatt i USA nylig, viste at selv om de fleste amerikanske tenåringer tror på Gud, har tre fjerdedeler av dem svært liten tillit til religiøse organisasjoner.

Hva syntes disse ungdommene var i veien? «Det forhold at kirkesamfunnene har sviktet sin oppgave og unnlatt å tjene dem som Kristus elsket . . . den overfladiske holdning mange kirkemedlemmer har; menighetenes manglende evne til å ta opp grunnleggende trosspørsmål og til å appellere til de unge på et tvers igjennom åndelig grunnlag; den manglende følelse av begeistring eller varme i forholdet mellom kirkemedlemmene og en negativ holdning til prestene,» sier de som har foretatt denne meningsmålingen. Det er verdt å merke seg deres tilføyelse om at «fire av ti unge voksne sier at prestenes ærlighet og personlige moral bare er ’gjennomsnittlig’, ’lav’ eller ’svært lav’».

Når mange unge i dag har mistet tilliten til vitenskap, utdannelse og religion, er det da noe rart at de er uten faste holdepunkter? Hva har de å se fram til? En mor skrev: «Da jeg spurte datteren min om hun hadde noe å si om tenåringer, svarte hun muntert og kjapt: ’Tenåringer er morgendagens lik.’» En 19-åring i Lausanne i Sveits uttrykte seg på denne måten: «Hvorfor skulle jeg arbeide like hardt som faren min gjør? Hvorfor skulle ikke jeg kunne ha det litt gøy når vi alle kanskje er døde om noen år?»

Unge mennesker blir ofte anklaget for at de er overfladiske og materialistiske. Men helt fra deres spede barndom har fjernsynet prekt for dem verdien av å oppnå tilfredsstillelse på kortest mulig tid. Det ville faktisk være merkelig hvis de unge i dag ikke var materialistiske, deres «utdannelse» tatt i betraktning. Hvem eller hva kan på den annen side oppmuntre unge mennesker i dag til å være edle og selvoppofrende? Ikke fjernsynet. Ikke det eksempel som verdens politiske og finansielle ledere setter. Ikke verdens store religioner. Hva eller hvem kan så gjøre det?

Hjelp fra menneskenes Skaper

Enkelte ungdommer har trukket den slutning at det er tåpelig å ønske å tro på noe. En student ved Columbia universitet sa: «Folk er stort sett interessert i seg selv.» Men fører denne holdningen til lykke? Hvis du er ung, tror du da virkelig at et liv preget av selviskhet kommer til å gjøre deg lykkelig? Hva med de selviske menneskene du kjenner? Er de virkelig lykkelige? Som vismannen uttrykte det: «Den som er glad i penger, får aldri nok av dem, og den som elsker rikdom, får aldri vinning nok.» (Forkynneren 5: 9) Hvorfor er de ikke lykkelige?

Fordi akkurat som menneskene er skapt med materielle behov, for eksempel behov for mat, klær og et sted å bo, har de også åndelige behov. Penger kan ikke dekke disse behovene. Det ubestemmelige, men stadige behov de unge har for å forstå «meningen med livet», er et åndelig behov. Det er også behovet for å gi og ta imot uselvisk kjærlighet. Dette er noe en ikke kan kjøpe, uansett hva reklamen sier.

Men det at mennesket har åndelige behov, betyr ikke at det er kvalifisert til å dekke dem. Hvis du er en ungdom, er du sannsynligvis klar over at selv om du har behov for mat, klær og et sted å bo, er det ikke like lett for deg å dekke disse behovene som det er for foreldrene dine å gjøre det. På samme måte er vår himmelske Far den som best er i stand til å dekke våre åndelige behov. Husk at han er den som har skapt oss med disse behovene.

Men hvordan kan du ’komme i kontakt’ med Skaperen, slik at dine åndelige behov kan bli dekket? I de senere år har mange ungdommer som er blitt skuffet over de store kirkesamfunnene i kristenheten, sluttet seg til andre religiøse organisasjoner. Noen av disse organisasjonene, for eksempel Den Forente Familie, hevder at de er kristne. Andre organisasjoner, for eksempel Divine Light Mission, hevder ikke at de er det. Alle påstår at de kan dekke unge menneskers åndelige behov, men hjelper de virkelig sine tilhengere til å nærme seg Skaperen? Mange av dem lærer ikke engang om at det finnes en Skaper. De snakker bare vagt om en «førsteårsak». Og når det gjelder dem som hevder at de tilber Skaperen, kan en spørre: hvor mange av dem er det som sier til sine medlemmer at Skaperen er en personlig Gud, og at han har et navn?

Profeten Amos sa: «Se, han som former fjellene og skaper vinden, han som lar mennesket vite hvilke tanker han har, han som gjør morgenrøden til mørke og farer fram over jordens høyder — Herren [Jehova, NW], Allhærs Gud, er hans navn.» — Amos 4: 13.

Ja, Jehova er Skaperens navn. Han er den som er best kvalifisert til å dekke våre åndelige behov. La du merke til at skriftstedet viser at Jehova er interessert i å la menneskeheten få kjennskap til hva som er hans vilje med oss? Han er villig til å la oss få vite «hvilke tanker han har».

Ved at du lærer Jehova Gud å kjenne og studerer hans tanker, kan du få et utmerket svar på spørsmålet «Hva skal jeg bruke livet mitt til?» Har du lyst til å høre om noen ungdommer som har gjort nettopp det?

[Uthevet tekst på side 6]

«Atombomber, forurensning, fryktelige narkotika: Er dette alt vitenskapens grenseland har å by på?»

[Uthevet tekst på side 7]

Det ubestemmelige, men stadige behov de unge har for å forstå «meningen med livet», er et åndelig behov

[Bilde på side 8]

«Hvordan kommer jeg i kontakt med Skaperen?»