Instinkt — programmert visdom
ØRSMÅ HJERNER — KOLOSSALE BEDRIFTER
«DE ER INSTINKTIVT VISE.» — ORDSPRÅKENE 30: 24, NW
DEN UTROLIGE REISEN
Det er lite sannsynlig at den lille nordamerikanske sangfuglen Dendroica striata skulle kaste seg inn i debatten om utviklingslæren — men den har likevel kommet med i den. Denne fuglen veier bare omkring 20 gram og er ikke mer enn 13 centimeter lang. Likevel er den reisen den foretar når den trekker, en kolossal bedrift.
Når høsten nærmer seg, forlater den sin sommerresidens i Alaska og flyr sørøstover, tvers over det nordamerikanske kontinent til Atlanterhavets kyst. Den spiser grådig langs hele ruten, for dens reise har nettopp begynt.
Langs New Englands kyst venter den og gir akt på været. På en eller annen måte vet den nøyaktig hva slags værtype det skal være — en kraftig kaldfront som går sørøstover og passerer kystområdet på sin vei mot Atlanterhavet.
Når kaldfronten kommer, drar den lille sangeren av gårde. Den får hjelp av de gunstige vindene idet den flyr sørøstover — til havs. Kaldfronten betyr også at den sannsynligvis ikke vil få noe tropisk uvær å kjempe med på turen — et klokt valg hva værtype angår!
Når den lille fuglen flyr sørøstover, har den kurs for Afrika, som ligger håpløst langt borte, og det er ikke dit den skal. Men sangeren forandrer ikke retning. Den flyr nonstop forbi Bermuda, og når den nærmer seg Antigua, stiger den til en høyde av over 6000 meter. I denne høyden er det kaldt og lite oksygen. Hvorfor er den lille sangeren der oppe? Fordi det her blåser vinder som vil føre den vestover, til dens virkelige destinasjon, som er Sør-Amerika. Etter en nonstop-flytur på over 3800 kilometer, en strekning den har tilbakelagt på tre døgn, ankommer den til et annet kontinent, nøyaktig dit den skal!
Vitenskapsmennene forundrer seg over den bedrift denne lille fuglens årlige reise er. Hvordan vet den nøyaktig hva slags værforhold den skal være på utkikk etter? Hvordan vet den nøyaktig når den skal forandre høyde, slik at den finner de vindene som vil føre den til Sør-Amerika? Hvordan kan den velge den helt riktige kurs, slik at den støter på disse vindene på det rette sted over havet? Vitenskapsmennene kan ikke forklare det. Utviklingslæren kan så visst heller ikke gjøre det.
Sangeren har imidlertid en god grunn for å velge denne uvanlige ruten. Dens rute over havet til Sør-Amerika er mye kortere enn en tur over øyene ville være, og det vil være færre fiender å bekymre seg for. Den kan foreta denne nonstop-flygingen på grunn av sitt spesielle stoffskifte. (Hvis en veddeløpshest skulle utføre den samme prestasjonen, ville den måtte løpe uten avbrudd i 80 timer med en gjennomsnittstid pr. kilometer på 1.15 minutter.) «Hvis denne sangfuglen brukte bensin i stedet for å tære på sine kroppsfettreserver,» sier en vitenskapsmann, «ville den kunne skryte av å tilbakelegge 300 000 kilometer på literen)»
TERMITTENE — INGENIØRER SOM LAGER KLIMAANLEGG
De som bor der hvor det finnes termitter, har sannsynligvis liten sympati for deres fysiske svakheter. Termittene er myke og svake og trenger en spesiell temperatur og fuktighet. Det virker kanskje usannsynlig at slike insekter skulle kunne klare den påkjenning som klimaet i tropene utgjør. Likevel trives de der. Hvordan kan det være mulig?
Det skyldes termittenes evner hva arkitektur og ingeniørkunst angår. I tropene består termitt-tuene av hauger av størknet leire som er så harde at det gnistrer hvis en hogger på dem med en øks. Noen termitter i Australia bygger en lang, smal, kileformet tue som alltid er orientert i retningen nord-sør, tydeligvis for å gi beskyttelse mot den varme middagssolen. Andre arter bygger tuer som på avstand minner om hytter som er oppført av mennesker.
Utvendig kan en termitt-tue være så varm at en ikke kan ta på den, men inni kan det være en behagelig temperatur på 30 grader celsius. Hvordan blir temperaturen regulert? De tykke veggene er en hjelp. Men det er ikke det hele. Enkelte termitter graver ganger som går 40 meter ned i bakken under tuen, for å få tak i vann, som de bruker både for å avkjøle tuen ved fordampning og for å bevare den rette fuktighet i tuen, selv om den ligger i den tørre, varme ørkenen. Andre bygger tuer med en «kjeller» og et «loft». For at det skal være den rette luftutveksling i tuen, finnes det noen rørformede kanaler i ytterveggene i den som regulerer temperaturen og sørger for at det er rikelig med frisk luft inne i den. Termittene arbeider stadig med disse kanalene, og ved at de åpner og lukker dem, kan klimaet i tuen reguleres på en fullkommen måte.
Hvordan har termittene fått sine evner hva arkitektur og ingeniørkunst angår? Er de et resultat av en blind utvikling? Eller er de nedlagt i dem av en Mesterkonstruktør?
BIER SOM DANSER OG STEMMER
Du har uten tvil hørt om de bedrifter honningbienes instinkt får dem til å utføre. Disse små skapningene har ofte mange arbeidsoppgaver i sitt korte liv — de begynner som barnepiker for dronningen og larvene og blir så etter hvert kubebyggere og vaktposter ved kuben. Men det er de eldre biene som får den risikable oppgave å samle nektar og annen nødvendig næring, og det er deres instinktive evner som vekker størst beundring.
Når en speiderbie finner en ny nektarkilde, vender den tilbake til kuben for å dele den gode nyheten med de andre. Dette skjer ved hjelp av en dans. Hvor hurtig dansen foregår, hvilket mønster den dansende bien beskriver (enten en sirkel eller et åttetall), og hvor mange vrikkinger den gjør med bakkroppen, hjelper de andre biene til å avgjøre hvor langt det er til nektarkilden. Hvilken retning nektaren befinner seg i i forhold til solen, blir også vist ved dansen. «Bienes språk virker utrolig,» sier boken The insects, «og likevel er det blitt bekreftet ved utallige eksperimenter.»
Når kuben er overfylt, følger noen av biene den gamle dronningen til et nytt hjem. Hvordan vet de hvor de skal dra? Speidere fra den nye svermen flyr ut i alle retninger. Men nå er de ikke på utkikk etter blomster. De leter etter huler i trær, sprekker i vegger eller lignende som kan egne seg som byggeplass for et nytt hjem. Når speiderne vender tilbake, danser de for å vise hvor disse nye byggeplassene finnes, omtrent på samme måte som de ville danse for å vise hvor det er en blomst. Speidere som har funnet gode byggeplasser, danser svært livlig. Det hender at de holder på i flere timer, og mange andre bier blir stimulert av den energiske dansingen til å ta plassene i øyesyn. Speidere som har funnet mindre bra byggeplasser, danser ikke så lenge eller så ivrig, og resultatet blir at færre bier blir interessert i å se nærmere på dem.
Gradvis konsentrerer biene sin interesse om noen få steder, og til slutt er det bare én plass som er aktuell. Flere speidere slutter seg nå til den livlige dansen, slik at stadig flere gir sin støtte til den beste plassen. Biene i svermen ser i virkeligheten på flere mulige plasser og stemmer på den de liker best. Hele prosessen kan ta fem dager. Deretter flyr svermen til sitt nye hjem, og valget er enstemmig.
Kan tilfeldige mutasjoner og vilkårlige hendelser stå bak en slik enestående kommunikasjon og harmoni i et samfunn? Skaper uheldige tilfeldigheter og uorden harmoni i noe annet samfunn?
[Bilde på side 16]
EN SANGFUGL MED ENESTÅENDE EVNER
[Bilder på side 17]
EN TERMITT-TUE MED KLIMAANLEGG
BIER SOM STEMMER