Hvor takknemlig jeg er for «Guds godhet»!

Fortalt av Myrtle Quackenbush

Den reddet medlemmer av min familie, og den fortsetter å redde utallige andre

JEG er nå 91 år gammel, men jeg var bare en liten pike på fem år da min familie ble kjent med sannheten om Riket i 1895. En kolportør — en av Selskapet Vakttårnets heltidsforkynnere — besøkte da vårt hjem i Indiana. Min mor tok imot de første to bindene i en serie bibelske hjelpemidler som ble kalt «Millenniets daggry» (senere kjent som «Studier i Skriften»), for at min far skulle få dem. Hans hovedinteresse var religion, men det hadde ikke alltid vært slik. Det var like etter at jeg ble født, i Riceville i Indiana i 1890, at han fikk et nytt syn på hva som var det viktigste i hans liv.

Like etter flyttet vi til Jasper i Indiana, hvor vi drev et hotell. Vi hadde det da ganske bra økonomisk. Min far var politisk engasjert og skrek seg hes i valgkampanjen til støtte for Grover Cleveland, og da han ble valgt, ble det en alvorlig depresjon. Vi mistet hotellet vårt, og min far fikk et arbeid som bestod i å gjøre lokomotivene i lokomotivstallen rene for olje. For dette fikk han en kvart dollar om dagen — til å forsørge en familie på åtte personer. En dag satt jeg på verandaen og gråt. En nabo som gikk forbi, spurte: «Myrtle, hvorfor gråter du?» Jeg klaget: «Jeg er sulten!» Hun kom med et stykke vannmelon til meg. Depresjonen fikk min far til å miste troen på Cleveland og politikk. Han vendte seg så til religionen.

Flere bibelske hjelpemidler

Han ble en av dem som gikk under navnet en «skrikende metodist». ’Skrikingen’ var særlig fremtredende på vekkelsesmøtene. Etter slike møter pleide han å komme jublende glad hjem til en familie som var mer tilbøyelig til å gjøre narr av ham enn å ta ham alvorlig. Min mor oppdaget predikantenes hykleri, men hun trodde på Bibelen. Så da representanten for Vakttårnet besøkte oss, kjøpte hun bøkene og gav dem til min far. Han frydet seg over dem, og når han kom hjem fra arbeid, pleide han å spørre: «Hvor er de små ’Daggryene’ mine?» som han kalte bøkene. En så imidlertid ikke tingene så klart den gang som en gjør nå, og han fortsatte å være metodist. Det skulle ennå komme til å gå mange år før han tok standpunkt for den sanne religion.

I 1898 flyttet vi til Arkansas, til en farm i et område som gikk under navnet «Det lovte land». Det var noe helt annet enn det — noen myrlendte områder hvor det i bokstavelig forstand vrimlet av slanger. Postkontoret ble kalt Egypt. Jeg hatet det og lengtet etter å kunne dra ut av Egypt. Det var der min far ble oppmerksom på at pastor C. T. Russells prekener ble offentliggjort i en ukeavis, Kansas City Star, og han abonnerte på den for å få lest dem. Vi gikk alle i kirken — det var ikke noe annet sted hvor en kunne gå — men min far var den eneste som virkelig var religiøst interessert.

Noe av dette må ha påvirket meg. Jeg hadde kyllinger som kjæledyr, og når en av dem døde, pleide jeg å holde en begravelse for den. Én begravelse var særlig tåredryppende. Etter at vi en søndag hadde spist kylling til middag, fikk jeg se at hodet til den hanekyllingen som var den kjæledeggen jeg holdt mest av, lå på hoggestabben — den hadde vært middagen. Jeg var både forskrekket og fylt av sorg. Denne begravelsen var en sørgmodig klagesang, og jeg husker at den sangen jeg sang under «forrettelsen» var den gamle, religiøse sangen «Morgendagens sol vil kanskje aldri stå opp». Jeg var religiøs nok til å holde begravelser, selv om det bare var for kyllinger. Min far fortsatte imidlertid å studere sine ’små Daggryer’ samtidig som han gikk i metodistkirken.

Til indianernes område med prærievogn

Da jeg var ti år gammel, i 1900, drog vi i to prærievogner, med et par hester og et par muldyr, en ku, en hund, seks høner og en hane, av sted til Indianerterritoriet, som senere ble Oklahoma. Hvite nybyggere hadde tidligere stormet inn for å gjøre krav på indianernes landområde, og nå ble mer land lagt ut som nybyggerområder, og tildeling av jord ble denne gangen gjort ved loddtrekning.

Etter at vi i en måneds tid hadde humpet av gårde med vårt menasjeri og hadde krysset elver som var så dype at hestene og muldyrene måtte svømme, og hadde laget mat over åpen ild, kom vi til Indianerterritoriet. Min far og min eldste bror meldte seg på til loddtrekningen, men de fikk ikke noe land. Vi ble liggende i leir i nærheten av Fort Still i et år. Min far og to av mine brødre arbeidet på jernbanelinjen som førte vestover. Det var indianere overalt — comancher, kiowaer og andre som var anbrakt i reservater. Apasjene under Geronimo nektet imidlertid å undertegne en traktat, og Geronimo måtte med jevne mellomrom komme til Fort Still for å avlegge rapport. Han døde der i 1909.

I 1901 hadde vi imidlertid dratt tilbake til Arkansas, tilbake til «Det lovte land» — tilbake til predikantene og til de omreisende metodistprestene som drog på hesteryggen fra by til by for å holde vekkelsesmøter, og tilbake til metodistkirken. Min far fortsatte ikke desto mindre å lese sine Studier i Skriften. Vi flyttet senere til Jonesboro, og min far traff der ekteparet Andrews, som var meget iherdige i arbeidet med å gjøre de bibelske sannheter kjent for andre og levere litteratur som var utgitt av Vakttårnet. På den tiden døde mor. Far overvar husmøter sammen med bibelstudentene, og jeg traff Ralph Quackenbush.

Ut av Babylon

I 1908, 13 år etter at min far begynte å studere Vakttårnets publikasjoner, stod han så opp en søndag formiddag i metodistkirken og bad i hele menighetens påhør om at hans navn måtte bli strøket av medlemslisten. Han var på den tiden den som førte tilsyn med søndagsskolen. Ikke desto mindre kunngjorde han at han nå var en bibelstudent og knyttet til Selskapet Vakttårnet. Det gikk lang tid før han rev seg løs, men det at han fant noen som tok aktivt del i forkynnelsesarbeidet, var tydeligvis det som satte fart i ham. Dette viser hvor verdifullt og nødvendig det er å ha den rette omgang. Fra da av tok han aktivt del i arbeidet med å fortelle andre om Guds rike helt til sin død i 1914.

Han overvar en fremvisning av Skapelsens fotodrama, en kombinasjon av lysbilder og levende film som var synkronisert med lydopptak. Mot slutten av dette møtet spurte en kvinne som satt ved siden av ham, om han kunne besøke en av hennes venninner og fortelle henne om sannheten, og hun gav ham et stykke papir hvor venninnens navn og adresse stod skrevet. Da de alle reiste seg under den avsluttende bønnen, reiste han seg ikke. Da bønnen var over, så kvinnen på min far. Han satt der med papirstykket sammenkrøllet i den knyttede hånden sin. Han hadde dødd av hjerneblødning under bønnen.

Jeg ble aktiv det samme året, i 1914. Jeg bodde da i Paragould i Arkansas og var gift med Ralph Quackenbush. Jeg fødte min tredje sønn i juni i det året, og to måneder senere brøt den første verdenskrig ut. Var dette begynnelsen til det som min far hadde talt om så lenge, når han sa at Riket skulle komme i 1914? Det fikk meg til å begynne å studere alvorlig, ja, det fikk også mine tre søstre og en av mine brødre til å gjøre det. Likevel ventet jeg fire år før jeg ble døpt, i 1918. Min mann ble døpt kort tid etter. Vi bad Selskapet Vakttårnet om å sette oss på listen over personer som ønsket at Selskapets reisende representanter — kalt «pilegrimsbrødre» på den tiden — skulle besøke oss og tale i byen vår. I flere år fra da av ble vi åndelig beriket ved å få besøk av disse brødrene i vårt hjem.

I 1922 var mine tre gutter og jeg med på å distribuere det første i en serie på sju spesielle domsbudskaper over kristenheten. Vi bodde på den tiden i Glendale i California. Vi overvar møtene der helt til vi flyttet til Chatsworth, som lå lengst borte i San Fernando Valley. Vi var temmelig isolert der ute, og vår virksomhet avtok. Vi var i ferd med å drive bort i åndelig henseende.

En argumentasjon fører til vår gjenoppliving

Min yngste sønn begynte så å studere ved California universitet i Los Angeles. To andre studenter kjørte med ham. En av dem var ivrig metodist, og en dag uttalte han seg angående noen forbrytere som hadde unnsloppet straff, og sa at de ville få det de med rette fortjente, når de ble pint i helvetes ild. Min sønn sa til ham at det ikke fantes noe slikt pinested. Han kom hjem til meg for å få hjelp til å finne skriftsteder som bekreftet hans uttalelse. Familien ble opptatt av å finne bibelske argumenter, for eksempel følgende skriftsteder:

Salme 146: 4: «Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer.»

Forkynneren 3: 19—21: «Samme livsånde har de alle. Mennesker har ingen fortrinn framfor dyr. For alt er tomhet. Alle går til det samme sted. Alle er kommet av jord og skal bli til jord igjen. Hvem vet om menneskers ånd [livsånde] stiger opp, mens dyrenes ånd farer ned i jorden?»

Forkynneren 9: 5. 10: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. . . . Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket [hebraisk: sheol; menneskehetens felles grav], som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.»

Esekiel 18: 4: «Den sjel som synder, den skal dø.» [Se The New English Bible.)

Romerne 6: 23: «Syndens lønn er døden.»

Den unge metodisten ble imidlertid aldri overbevist av disse og mange andre skriftsteder om at det ikke er noen evig pine for de ugudelige i et brennende helvete. Men vår familie ble i åndelig henseende så oppglødd av denne bibelske undersøkelsen at vi ble aktive igjen, og siden ble vi aldri mer uvirksomme.

Vi flyttet til Burbank, nærmere Los Angeles, hvor det ble holdt ukentlige møter. Vi begynte å være regelmessig til stede på dem og ta del i forkynnelsesarbeidet. Jeg arbeidet sammen med noen som brukte en høyttalerbil, og drog omkring i hele San Fernando Valley, en dal med appelsinlunder og hvete- og bønnemarker.

Det ble spilt plater med bibelske foredrag over bilens høyttaleranlegg, og vi som var med i bilen, fulgte opp ved å besøke alle hjemmene som var innenfor hørevidde. På den tiden brukte vi vitnesbyrdkort, som vi bad beboerne om å lese, og tilbød dem deretter bibelsk litteratur mot et bidrag. Senere bar vi med oss reisegrammofoner og spilte korte bibelske foredrag for folk. Med tiden konsentrerte vi oss om å holde korte prekener ved dørene og tilbød litteratur. Vi fulgte opp ved å foreta gjenbesøk der hvor det ble vist interesse, og opprettet gratis bibelstudier i hjemmene hos dem som ønsket det.

I 1935 ble mine to yngste sønner døpt, og året etter drog de til Betel, Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York, hvor de benyttet all sin tid til å tjene ved trykkeriet der. I 1947 døde min mann av kreft — han var en tjener i Burbank menighet av Jehovas vitner. I hele denne tiden gjorde min eldste sønn ikke noe med sannheten. Men til sist, i 1954, ble han døpt og fortsatte å være aktiv helt til sin død i 1979, da han var presiderende tilsynsmann i Sherman Oaks menighet. For noen måneder siden døde en annen av mine sønner, Myron, mens han tjente ved Selskapets «Watchtower Farm». Min tredje sønn tjener fortsatt i New York, ved Selskapets trykkeri i Brooklyn.

Jeg bor fremdeles i California og håper fortsatt på å få oppleve at Guds rike under Kristus kommer for å rense jorden for alt det onde. Hvis jeg ikke lever så lenge at jeg får oppleve dette, håper jeg at Gud vil huske meg, min mann og mine to døde sønner i oppstandelsen, som vil føre til at millioner og kanskje milliarder av dem som nå sover i døden, blir vekt opp — vekt opp og får anledning til å oppnå evig liv på en paradisisk jord. — Joh. 5: 28, 29.

«Guds godhet» er for alle

I en alder av 91 år har jeg mye å se tilbake på. Min familie og jeg trengte lang tid til å forstå betydningen av å innvie oss til Jehova Gud, bli døpt og vitne om hans rike. Dette får meg til å være meget takknemlig for Jehovas ’godhet, overbærenhet og tålmodighet, Guds godhet som driver til omvendelse’. (Rom. 2: 4) Og hvis jeg nå blir utålmodig og tenker på de mange, lange år jeg har ventet og lengtet etter at hans rike skulle komme og rense jorden for ondskap og innføre et jordisk paradis, gjenkaller jeg i erindringen skriftstedet i 2. Peter 3: 9: «Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt [gå til grunne, LB; ikke pint i helvetes ild], men at alle skal nå fram til omvendelse.»

Guds gode egenskaper overbærenhet og tålmodighet, som var av så stor betydning for meg og min familie, gjør det fremdeles mulig for utallige andre å vise anger og omvende seg og oppnå evig liv. Verdensforholdene forverres raskt, bevisene for at vi nærmer oss enden for denne gamle verden under Satan, hoper seg opp, og Jehovas vitner er verden over travelt opptatt med å få utført forkynnelsesarbeidet. (Matt. 24: 14) Mange mennesker er klar over hvor viktig det er å ta et standpunkt for Guds rike, og de skynder seg å gjøre det. Og dette er noe som gir meg stor glede.

Jeg kan ikke lenger lese, og bena mine er ikke til å stole på, men mitt sinn og hjerte er fremdeles fylt av Guds Ord, og min tro er sterkere enn noen gang før. Jeg skulle gjerne ønske at jeg var i live når Guds rike kommer og gjør slutt på denne onde ordning under Satan. Men jeg ønsker ikke at det skal komme før Guds tid er inne til det, før vitnearbeidet er fullført til hans tilfredshet, eller før de som fortsatt har en rett hjertetilstand overfor Gud, har kunnet høste gagn av «Guds godhet». Måtte Gud vise mange sin godhet, som fører til omvendelse og frelse — akkurat som han har vist meg og min familie sin godhet, en godhet som vi så sårt trengte.