Hvordan noe av terrorismens sæd ble sådd
I 1940-ÅRENE okkuperte nazistene Europa. Det ble organisert motstandsgrupper under jorden. Motstandsbevegelsene ble støttet av de allierte regjeringene, som opererte via Storbritannia. Det britiske flyvåpnet slapp ned illustrerte flygeblad som var trykt på mange européiske språk, og som viste hvordan en kan forberede bakholdsangrep, drive sabotasje mot jernbaner, forstyrre okkupasjonsstyrkene og drepe angivere. Underjordiske grupper ble forsynt med maskingeværer, granater og plasticbomber. Nazistene kunne ha kalt dem terrorister. Deres landsmenn respekterte og æret dem. I den vestlige verdens øyne ble deres bedrifter betraktet som heltedåder.
Enkelte har brukt dette historiske eksemplet for å illustrere hvordan opprørsånd kan fostres av noe som i øyeblikket fremtrer som opphøyde idealer og edle motiver. Men den kreftlignende terrorismen tar ikke hensyn til sine offer. Den slår tilbake på dem som først tok den i bruk. I dag er Vest-Tyskland, Frankrike og Italia arnesteder for terrorister med alle slags politiske oppfatninger. En generasjon av frihetskjempere har fostret barn som ved hjelp av vold forsøker å omstyrte den samme samfunnsordningen som i sin tid kvittet seg med Hitlers styre.
Den gryende revolusjon
Fidel Castro var opphavsmann til en revolusjonær ånd som spredte seg i venstreorienterte kretser over hele Latin-Amerika. I begynnelsen av 1960-årene oppstod det opprørsbevegelser i Brasil, Guatemala, Peru og andre land.
«Jeg ble født i Argentina, jeg kjempet i Cuba, og jeg begynte å bli en revolusjonær i Guatemala,» skrev Che Guevara, en av Castros tilhengere. Denne spansk-irlenderen, som var en omreisende misjonær for revolusjonen, ble til slutt drept i Bolivia i 1967. Han oppnådde å få sitt navn omgitt av en slags «ridderaktig aura» og ble verden over sett opp til som en «væpnet samfunnsreformator som bare kjempet med støtte fra det undertrykte folket».
Den svarte legen Frantz Fanon var leder for den psykiatriske avdelingen på Blida-sykehuset i Algerie da araberne i 1952 begynte å kjempe for å oppnå uavhengighet. Ved sine skrifter, for eksempel boken The Wretched of the Earth, bidrog Fanon til at de venstreorienterte intellektuelles ideer antok fastere form. Han hevdet at kolonimaktene altfor lenge hadde undertrykt befolkningen i Afrika, Asia, Latin-Amerika eller hvor det enn kunne være, ved deportasjoner, massakrer, tvangsarbeid og slaveri. En fryktelig regnskapets dag stod for døren. Han forkynte at vold ’gjør den undertrykte fri og gir ham selvrespekten tilbake’. Fanons kategoriske uttalelser formet mange vestlige intellektuelles tankegang og oppfatning.
I løpet av 1950- og 1960-årene ble det slutt på de frigjøringskrigene som koloniene i forskjellige deler av verden hadde ført, og etter hvert vokste bildet av en tredje verden med fattige, dårlig stilte land fram. Unge intellektuelle fikk medlidenhet med disse landene. De mente at de rike landene burde gjøre mer for å hjelpe folkegrupper som ikke er så heldig stilt. Slike menn som Castro, Che Guevara og Fanon ble til helter på universitetene. Mange studenter i Europa og USA ble oppslukt av litteratur om samfunnsomveltning.
Herbert Marcuse, som ble født i Berlin og er professor i politisk teori ved California universitet, var med på å lede revolusjonen i en ny retning sammen med intellektuelle ved Det frie universitet i Vest-Berlin, Trento-universitetet i Nord-Italia og andre sentrer for den nye tenkningen. Opprørstendensene i Latin-Amerika, Afrika og andre områder i den tredje verden ble overført til de velstående land. Der fantes det studenter som følte avsky for ’det komfortable forbrukersamfunnet og den ostentative rikdommen’, og som fant grunn til å gjøre opprør og omstyrte den bestående samfunnsordning.
Revolusjonen sprer seg
«I Vest-Tyskland var flesteparten av de første tilhengerne å finne blant prester, leger, professorer og journalister,» sier Christopher Dobson og Ronald Payne. I sin bok The Terrorists påviser disse journalistene at den revolusjonære utvikling har funnet sted blant menn og kvinner i Vest-Tysklands middelklasse og overklasse. (Halvparten av de 28 bygeriljamedlemmene som stod øverst på politiets liste over ettersøkte i 1979, var kvinner.)
Etter den annen verdenskrig kunne vesttyskerne glede seg over en plutselig velstandsøkning, ettersom de ikke lenger var bebyrdet med utgifter til militære formål. Størstedelen av den øvrige verden led derimot mangel. Noen unge, idealistiske tyskere protesterte høylytt. Denne ånden spredte seg til andre land. I Paris marsjerte studenter under kommunismens røde fane og anarkismens svarte flagg. Studentene fikk igjennom en del reformer på de «overfylte og gammeldagse universitetene» i Frankrike og Tyskland. Men da de oppfordret arbeiderne til å marsjere gjennom gatene og barrikadere fabrikkene, løp det store korstoget mot kapitalismen ut i sanden.
Opprørets ild ble imidlertid holdt ved like av andre begivenheter som inntraff. I 1967 besøkte sjahen av Iran Vest-Tyskland. Demonstranter gikk i protestmarsjer, og en politimann drepte Benno Ohnesorg, en vennlig student fra Hannover. I 1970 protesterte noen av studentene ved Kent State universitet i Ohio mot den amerikanske invasjonen i Kampuchea. Nasjonalgarden åpnet ild. Fire studenter ble drept, og ti ble såret. Overalt betraktet radikale studenter de bestående myndigheter som voldelige undertrykkere.
I Tyskland begynte de reaksjonære å treffe mottiltak etter at noen radikale hadde satt fyr på et varehus i Frankfurt «for å vise de veltilpassede borgerne hvordan Vietnamkrigens redsler virkelig artet seg». De radikale skaffet seg våpen for å forsvare seg. For å få penger til dette begynte de å rane banker. Når de først hadde kommet så langt, kastet de seg hodestups inn i en ond sirkel av flere voldshandlinger. Denne prosessen førte til at de unge studentene fikk et fryktet stempel på seg: Terrorister.
Dette fikk noen til å forandre livsstil — de bodde i kollektiver, byttet samlivspartnere, røkte marihuana og hengav seg til sanselige nytelser. Midt oppe i det hele hadde de en illusjon om å opprettholde opphøyde idealer. Ved hjelp av forledende propaganda klarte de til og med å rekruttere nye medlemmer blant unge kvinner med aristokratisk bakgrunn. Men tanken på å oppnå spenning og utbytte virket også tillokkende på en del vanlige forbrytere som ikke var stort mer idealistiske enn en brutal bølle.
Gjenspeiler terrorismen dårlige regjeringer?
Historikeren Henry Steel Commager la skylden for den ’voldskrisen’ som oppstod i De forente stater i løpet av 1970-årene, på det dårlige eksemplet som regjeringen hadde foregått med. Han sa at De forente stater hadde sloppet ni ganger så mange bomber over Indokina som det var blitt sloppet over hele det sørlige stillehav under den annen verdenskrig. «Hvordan kan presidenten i egenskap av øverstkommanderende tillate disse voldshandlingene og la dem fortsette,» spurte Commager, «mens han i egenskap av president beklager voldshandlingene på universitetene?»
Etter drapet på Robert F. Kennedy offentliggjorde en amerikansk komité som beskjeftiget seg med voldsspørsmål, en undersøkelse om borgerlige uroligheter verden over. Av 1000 amerikanere var det 11 som tok del i slike uroligheter mellom 1963 og 1968. Dette tallet plasserte amerikanerne på førsteplass blant 17 vestlige demokratier og på 24.-plass blant 114 av verdens større nasjoner og kolonier. Selv om det finner sted mange raseopptøyer og demonstrasjoner mot regjeringen i USA, har landet aldri sett organisert vold i den samme form som den den harde kjerne av terrorister i Vest-Europa benytter seg av. Ikke så å forstå at slikt ikke kan skje, het det til slutt i rapporten, for «amerikanerne har alltid vært et voldsomt folkeferd».
Hva sier de selv?
Både over og under jorden finnes det bevegelser som er organisert for å føre geriljakrig. Hver enkelt gruppe kjemper for sin egen sak og bruker alle midler i kampen. Palestinerne kjemper på grunn av nasjonalisme — de vil ha et eget hjemland. Den baskiske separatistbevegelsen ETA arbeider for å få opprettet en uavhengig stat som skal bestå av i alt sju overveiende baskiske provinser, fire i Spania og tre i Frankrike. Den irske republikanske armé kjemper for at Irland skal oppnå uavhengighet og ikke lenger være underlagt britisk styre.
I Italia har venstreorienterte terrorister som mål å omforme samfunnet etter en mer ekstrem modell enn den de «myke» kommunistene arbeider etter. Høyreorienterte grupper ønsker å føre Italia tilbake til fascismen.
Vesttyske og japanske terrorister er talsmenn for en verdensrevolusjon som skal innføre en radikalt ny ordning. Andre, slike som de muslimske opprørerne i Filippinene og Kongen Kristi soldater i Spania, kjemper for religiøs frigjøring. Atter andre ser ut til å ha mål som både har med politikk og religion å gjøre. De soldatene som ble henrettet etter å ha meid ned president Anwar Sadat i Cairo mens de ropte «ære til Egypt, angrip!», var med i en terroristgruppe av religiøse fanatikere som ble anklaget for å ville opprette en fundamentalistisk islamsk stat i Egypt. Så er det dem som blir kalt terrorister, men som ikke ser ut til å ha stort edlere motiver enn det utbyttet forbrytelsene gir.
For det meste er det imidlertid slik at de som andre ser på som farlige terrorister, selv betrakter seg som idealistiske, visjonære revolusjonærer. «La oss gjøre én ting klinkende klar. Vi har til hensikt å eksportere vår revolusjon til hvert eneste land som motarbeider oss.» Denne erklæringen kom fra Libyas statssjef Muhammar al-Gaddafi. Sett med vestlige øyne er han en fundamentalistisk muslim som hisser til «hellig krig» mot sionismen, og som drømmer om å forene verdens 160 millioner arabere under sitt styre. Ettersom oberst Gaddafi rår over oljeinntekter på milliarder av dollar, blir han tatt alvorlig av de politiske lederne i De forente stater. De tror at han er i stand til å infiltrere et land med spesialtrenede revolusjonærer. Men Gaddafi betrakter ikke seg selv som terrorist. Terroristene, sier han, finner en andre steder. «Israel terroriserer araberne med sitt kjernefysiske program. Det vesttyske folk blir terrorisert ved at De forente stater utplasserer raketter der. Vi i Libya blir terrorisert ved den amerikanske flåtes nærvær i Middelhavet. Dette er den egentlige terrorismen.»
[Uthevet tekst på side 6]
’Hvordan kan presidenten i egenskap av øverstkommanderende la voldshandlingene i Indokina fortsette mens han i egenskap av president beklager voldshandlingene på universitetene?’
[Bilde på side 5]
En som er terrorist for noen, er frihetskjemper for andre
[Bilde på side 7]
Et økende antall kvinner tar del i terrorhandlinger
[Bilde på side 8]
Noen hevder at terrorismens sæd ble sådd i den annen verdenskrig