Er det «bare en jobb»?

Hvordan ser vitenskapsmenn og andre spesialister som bruker sin tid og sine evner på å fremstille mer og mer dødbringende og ødeleggende våpen, på det arbeidet de er opptatt med? En slik professor, som har vært i yrke i over 30 år, sier at det er få av dem som slutter i arbeid som har tilknytning til våpenproduksjonen, som gjør det av samvittighetsgrunner. «Sannheten er,» sier han, «at så snart de er blitt engasjert i det, er det svært få som tenker mer over det. . . . De av mine kolleger som arbeider med kjernefysikk, gjør det ikke av noen grunn. De gjør det fordi de er atomfysikere.» En annen ekspert sier at han har ren samvittighet: «Jeg ser det slik at ettersom vi har et militærvesen, får vi bare håpe at ikke noen blir gal og starter en krig.» Men denne vitenskapsmannen innrømmer at selv en slik tankegang er sjelden. «Jeg skulle anta at bare cirka ti prosent av mine kolleger deler min bekymring. Det er kanskje også ti prosent som går til den annen ytterlighet — de er villige til å gjøre hva som helst som vil gi oss militær overlegenhet. Og når det gjelder de resterende 80 prosent, tviler jeg på at de tenker noe særlig på det. For dem er det bare en jobb.»