Et blikk på berømte kunstverk

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Italia

HVERT år strømmer millioner av turister til de italienske kirkene. Noen er fromme troende; andre er bare interesserte besøkende. Uansett hvilken oppfatning de har, ville de kanskje bli temmelig overrasket hvis de hørte og så nøyere etter når de betraktet noen av de mest berømte kunstverk.

Min kone, Barbara, og jeg var med på en tur til tre av de mest kjente italienske byene, Roma, Firenze og Venezia, og vi tok vår fire år gamle sønn, John, med oss.

Roma

Vi var først i Roma, en virkelig fascinerende by for alle som er interessert i kunst og det den forteller om religionens historie.

Vi hadde allerede besøkt flere av de større européiske byene, men ingen av dem kan måle seg med Roma når det gjelder gamle monumenter, deriblant fora, triumfbuer, det berømte Colosseum, akveduktene og romerbadene. På hele turen hadde vi den samme guiden, en mann på omkring 50 år som het Carlo. Han var liten av vekst, men det varte ikke lenge før han hadde lagt beslag på vår oppmerksomhet.

Om morgenen den første dagen gav Carlo oss en oversikt over den romerske historie, og på et bestemt punkt spurte han: «Visste dere at Roma ofte blir kalt obeliskenes by?» Det var det ingen som gjorde. Noen av dem som var til stede, var faktisk ikke sikker på hva en obelisk er.

Etter at guiden hadde forklart at obelisker er egyptiske monumenter i form av frittstående, tilsmalnende steinstøtter med kvadratisk tverrsnitt og pyramideformet topp, sa han: «Ingen annen by i verden har så mange obelisker som Roma.» Og ganske riktig, det varte ikke lenge før vi fikk se den første, og Carlo fortsatte: «Vi er nå på plassen foran Laterankirken. Det vi ser her, er en av de 13 romerske obelisker som fortsatt står, men en gang var det mange flere. Denne ble reist på dette stedet av pave Sixtus V i 1588.»

«Hva representerte obeliskene i Egypt?» spurte Barbara.

«De var symboler for solguden. Plinius den eldre, en gammel romersk skribent, hevdet at de representerte solstrålene. De ble reist i templer og ved siden av altrene, og prestene frembar offer til gudene foran dem, fordi en også trodde at de personifiserte forskjellige guddommer.»

«Hvor høy er denne, og hvor mye veier den?» var det noen av våre reisefeller som ville vite.

«Denne er den høyeste i verden, og den måler nøyaktig 32 meter og veier 455 tonn,» svarte guiden vår uten å fortrekke en mine.

«Men hva med korset på toppen?» spurte jeg.

Carlo svarte: «Å, det er ikke noe å bli overrasket over. Pavene sørget for at hedenske monumenter ble utstyrt med kors og andre symboler fordi de mente at de på den måten lot kristendommen seire over hedendommen. Sixtus V var spesielt ivrig etter å gjøre dette.»

Jeg spurte: «Det var en nokså merkelig allianse, synes De ikke?»

«Jo, det var det virkelig. Men De skal snart få se et enda tydeligere eksempel på det De kaller en ’merkelig allianse’,» svarte han. Han begynte å like Barbara og meg fordi spørsmålene våre gav ham anledning til å vise sine omfattende kunnskaper.

Dagen etter, da vi besøkte det historiske bysentrum, forstod vi hva han mente. «Der borte står Trajansøylen,» sa Carlo og pekte på en hvit marmorsøyle som var 38 meter høy. «Den ble reist til minne om Trajans felttog, men pave Sixtus V fikk fjernet statuen av keiseren og satte i stedet opp en statue av St. Peter.» Litt senere kom vi til en annen plass hvor det stod en lignende søyle. «Denne ble reist til ære for Marcus Aurelius, men hvis dere ser på statuen på toppen av søylen, vil dere se at den forestiller apostelen Paulus. Statuen av keiseren ble fjernet etter ordre fra den samme paven i hans forsøk på å gjøre det hedenske Roma ’kristent’.»

«Om et øyeblikk kommer vi til et av de best bevarte av våre gamle monumenter,» sa Carlo litt senere. Da vi kjørte inn på en plass i nærheten, viste han oss en typisk hedensk tempelbygning. «Dette er Pantheon. Det ble bygd mellom år 27 og 25 f. Kr. Som dere kan se, er det bygd en rundbygning bak fasaden. Kuppelen er synlig herfra, men dere vil få et bedre syn av den fra innsiden. Den har en diameter på 43 meter og er det største murhvelv i verden. Det er først i dette århundre at en har bygd større kupler, takket være innføringen av jernbetong. Templet var opprinnelig innviet til tilbedelsen av hedenske guder. Under renessansen gav pave Urban VIII ordre om at bronsen i forhallen skulle fjernes. Metallet ble smeltet om, og en del av det ble brukt til å lage baldakinen over høyalteret i Peterskirken. Resten ble brukt til kanonene på Engelsborg.»

Da Barbara og jeg gikk inn, ventet vi å komme inn i et museum eller noe lignende, men det gjorde vi ikke . . .

«Ja, det er sant! Jeg glemte å fortelle dere . . . ,» skyndte Carlo seg å tilføye da han så det overraskede uttrykket i ansiktet vårt, «at etter at den bysantinske keiser Fokas hadde gitt bygningen til pave Bonifatius IV i år 609, ble Pantheon omdannet til en kirke som ble vigslet til madonna- og martyrkultusen. Som dere kan se, brukes den fortsatt som et sted for tilbedelse. Den berømte maleren Rafael er gravlagt her, og her finner vi også gravene til en rekke italienske konger som kjempet for Italias uavhengighet.»

Så snudde han seg direkte mot meg og sa: «Det finnes mange andre romerske kirker som er blitt bygd over hedenske templer, og det hendte ofte at en gjorde bruk av bygninger som allerede eksisterte.» Han begynte å ramse opp en rekke av disse: «St. Maria-kirken ble bygd over et tempel som var innviet til Minerva, St. Lorenzo-kirken i Miranda var tidligere innviet til et guddommeliggjort keiserpar. . . .»

Formiddagen den tredje og siste dagen var satt av til et besøk i Vatikanet. Vi tok oss fram til Petersplassen, som er omgitt av de storslåtte kolonnadene, som gir plassen en slik imponerende atmosfære. Gruppen vår samlet seg rundt en stor obelisk som står midt på plassen. Carlo syntes å vite alt om disse egyptiske monumentene.

«Se nøye på den,» sa han, «og dere vil legge merke til at det ikke finnes noen inskripsjoner på den. Keiser Caligula fikk den brakt til Roma, og den ble reist på dette stedet av pave Sixtus V. Det fortelles at transporten og reisingen av dette monumentet var en svært vanskelig og kostbar operasjon. Det tok faktisk 900 arbeidere fire måneder å gjøre det. På grunn av de vanskeligheter dette medførte, og av frykt for den minste forstyrrelse kunngjorde paven at enhver som laget støy mens operasjonen pågikk, ville bli straffet med døden.»

Da vi kom inn i den store basilikaen, fikk vi overalt se glitrende gull og rød fløyel. Rundt oss hadde vi arbeider som var utført av mange av de største kunstnere i tidligere århundrer.

«Hvor mye er alt dette verdt?» spurte en gutt.

«Det er umulig å regne ut verdien av alt det som er her. Jeg kan imidlertid fortelle dere dette: På Pave Julius II’s ordre ble den basilikaen som ble bygd på keiser Konstantins tid, revet, og gjenoppbyggingen av basilikaen, slik den er nå, ble påbegynt. Paven finansierte byggearbeidet ved å selge så mange avlatsbrev at det vakte stor forargelse, en forargelse som sies å ha ført til den protestantiske reformasjonen.»

Til høyre for oss så vi den berømte pieta av Michelangelo, et kunstverk som forestiller den døde Kristus som ligger i Marias fang. Etter at Carlo hadde gjort oss oppmerksom på den mildhet og verdighet som preger statuen, tok han oss med til en annen statue i bronse. Det stod en hel del mennesker foran den. Noen av dem ventet på tur til å gå fram og kysse den høyre foten. Da det ble litt bedre plass, greide vi å komme nærmere.

«Se, mamma! Pappa, ser du det?» ropte John. «De kysser foten!» Vi så at tærne på statuen faktisk var slitt nesten helt glatte! «I århundrenes løp har millioner av fromme troende slitt bort en del av tærne ved å kysse dem,» sa guiden. «Statuen forestiller St. Peter, men opprinnelsen er usikker. Ifølge tradisjonen ble den fremstilt av en statue av Jupiter som ble smeltet om. I henhold til en nyere oppfatning skal statuen skrive seg fra det 13. århundre.»

I løpet av ettermiddagen besøkte vi parker, monumenter og plasser. Det inntrykk vi satt igjen med, var at Roma virkelig er en vakker by med sine karakteristiske mørkerøde bygninger og med hager, hvor høye paraplyformede nåletrær strekker seg mot himmelen.

Da vi senere reiste videre til Firenze, snakket vi om alt det vakre vi hadde sett i Roma, og den merkelige blandingen av hellige og verdslige ting som en oppmerksom tilskuer ikke kan annet enn bli slått av.

Firenze

Selv om Firenze er mye mindre enn Roma, hører byens kunstgallerier til de rikeste i verden og rommer en mengde fine malerier og skulpturer. Byen er omgitt av de vakre Toscana-fjellene og har alltid hatt sin egen spesielle eleganse.

Min kone og jeg var svært imponert over Domkirkeplassen, en av de største plassene. Det er en av de vakreste i byen, og her ligger domkirken og baptisteriet, hvor spedbarn blir døpt. Da Carlo sa: «La oss gå og se på paradisets dør», ble vår nysgjerrighet straks vakt. Da vi kom nærmere baptisteriet, viste han oss bronsedøren som er laget av den florentinske kunstneren Ghiberti. Navnet er det Michelangelo som har gitt den. Han sa at en slik vakker dør var verdig selve paradiset. Den har ti paneler med forskjellige bibelske motiver. Da vi kom nærmere, så vi at kunstneren hadde fremstilt skapelsen av Adam og Eva, beretningen om Kain og Abel, Noah og vannflommen, Abraham og hans sønn Isak, foruten Esau og Jakob, Josef, Moses, Josva, Saul, David og Salomo.

Inne i bygningen la vi merke til en slående kontrast til disse bibelske motivene. Mosaikkdekorasjonene i kuppelen ble dominert av et forferdelig bilde av helvete. «Visste dere at de bildene av helvete som finnes i italienske kirker, ligner dem som ble malt av etruskerne?» spurte Carlo.

Dette var nytt for oss, og vi var svært interessert i å få vite mer. Guiden vår nevnte da boken La Civiltà etrusca (den etruskiske sivilisasjon) av Werner Keller (utgitt av Garzanti), som jeg senere har greid å få tak i, takket være guidens hjelp. Denne boken sier:

«Hvorfor skulle vi da bli overrasket når vi finner de urovekkende helvetesscenene fra etruskisk tid med de fryktinngytende demonfigurene og de vingede skapningene som en gang ledsaget de døde på deres siste reise, dukke opp igjen overalt i de toskanske kirkene og i kirkene i Mellom- og Nord-Italia. De skapninger som hadde befolket etruskernes dødsrike, flyttet rett og slett inn i senere gudshus og overlevde i de religiøse kunstverk som smykker disse kirkene.

Fremstillingen av helvetes redsler . . . kom til sin rett i det gamle Etruria, hvor helvete ble skildret i mer voldsomme og uhyggelige former enn noe annet sted . . . Den dominerende skikkelsen som står bak den djevelske tortur og den kristne skjærsildens kvaler, er Satan, det tydelige motstykke til demonene som befolket gravkammerne i den senere etruskiske tid.»

Denne oppdagelsen var enda et bevis for at i kristenheten har hedenske læresetninger i høy grad endret den første kristendoms lære og selve ånden i den.

Da denne sightseeingturen var slutt, reiste vi fra Firenze og la ut på den lange turen til Venezia.

Venezia

Venezia, som ofte blir kalt «Adriaterhavets dronning», gjorde et spesielt dypt inntrykk på oss. Byen er bygd på en rekke øyer i en lagune og er virkelig en særegen by med sine kanaler og ubestemmelige orientalske palasser med innlagt marmor i fine mønstre. Det virket som om den var tatt ut av «Tusen og én natt».

Markusplassen er fascinerende. Ved den ene enden av den står en basilika, som er en mellomting mellom en bysantinsk kirke og en muhammedansk moské. Fire enorme forgylte hester i bronse står på terrassen og smykker fasaden. Selv om jeg ble nokså distrahert av John, som absolutt ville ri på dem, greide jeg å høre hva Carlo sa om dem. «Disse store hestene, som er eksempler på gresk kunst fra det tredje eller det fjerde århundre [før Kristus], er kopier av de originale statuene, som nylig er blitt fjernet for å bli restaurert. Se på dekorasjonene rundt buene i kirken. På den der finnes det et jaktmotiv med en kentaur som slåss med en drage. Den der representerer årets måneder med dyrekretsens tegn, og der oppe kan dere se et annet bilde som gjengir Herkules’ bedrifter . . . Denne skulpturen fremstiller fire krigere i en vennlig omfavnelse. En mener at det er de hedenske keiserne Diokletian, Maximianus, Galerius og Konstantius.»

Bilder fra mytologien, astrologiske symboler og statuer av krigere — for noen merkelige utsmykninger i en kirke!

Som seg hør og bør når en er i Venezia, avsluttet vi ferien med en måneskinnstur i en av de berømte venetianske båtene, gondolene, hvorfra vi så byen utbre seg for våre øyne.

Da den korte feriereisen var slutt, hadde vi fått mye å tenke på. Vi hadde sett den underlige blandingen av religiøse og verdslige ting i kristenhetens kunstskatter. Den pomp og prakt vi så i mange av de religiøse bygningene, fikk oss til å innse hvor langt mer verdifullt og tilfredsstillende det er å forstå den sanne kristendom. Alle kunstverkene, som er et resultat av menneskenes enestående evner, fikk oss til å tenke på Skaperens store visdom. Hans overlegne kunstneriske dyktighet kommer på en enestående måte til uttrykk i den måten han har skapt oss på.

[Bilde på side 16]

Obelisk på Petersplassen

[Bilder på side 17]

Statue av Peter av usikker opprinnelse

Pantheon, opprinnelig innviet til hedenske guder

[Bilde på side 18]

Bilder av helvete i det katolske baptisteriet i Firenze