En interessant tur gjennom Vatikanet
VI SKAL nå besøke en høyde som en gang hadde tilknytning til spåmenn og spåkvinner. Det sies at det var her Numa Pompilius — som ifølge tradisjonen var Romas annen konge — kunngjorde sine vaticinia, gudenes angivelige uttalelser, for folket. I senere århundrer var tilskuere vitne til de kristnes grusomme død i Neros sirkus, som lå i nærheten.
Spåmennene og spåkvinnene er borte. Det samme er de folkemasser som frydet seg over de grusomme scener som utspilte seg i sirkuset. I dag er det verdens minste stat som legger beslag på Vatikanhøyden. Fullstendig omgitt av Roma og med en mur reist nesten hele veien rundt dekker Vatikanstaten et område på omkring 440 mål og har en befolkning på cirka 1000 innbyggere. Ikke desto mindre hersker Vatikanstaten over 577 600 000 jorden over.
Det var Lateranavtalene i 1929 som førte til opprettelsen av Vatikanstaten som en selvstendig stat med paven som overhode. Benito Mussolini undertegnet avtalene på vegne av Italias daværende konge, Victor Emmanuel III, mens kardinal Gasparri undertegnet på vegne av pavedømmet.
Det sies at en kan tilbakelegge strekningen gjennom Vatikanstaten i løpet av åtte minutter, men ikke kan nå å se alle dens kunstskatter og tilegne seg dens historie i løpet av et helt liv. Ettersom pave Paul VI har erklært 1975 for et «hellig år», er det uten tvil millioner som håper at de skal få anledning til å besøke Vatikanet. Men kanskje vi skal ta en tur nå, og når vi gjør det, stoppe opp av og til, lenge nok til å kunne reflektere over noe av det som en overveldet pilegrim kanskje vil overse.
Petersplassen
Vi går på vestsiden av Tiberen og kommer inn i Vatikanet mellom de to høye kolonadene med Giovanni Berninis firedobbelte søylerekker, som består av 284 søyler og 88 pilarer. De fire søylerekkene danner en ellipse som omslutter Petersplassen. På toppen av kolonaden står det 140 statuer av «helgener» og martyrer.
Midt i ellipsen står det en obelisk i rød granitt som er cirka 25 meter høy og veier over 450 tonn! Hvor stammer den fra? Den ble i sin tid røvet fra det gamle Heliopolis av Caligula og reist i Neros sirkus. På obelisken står det inskripsjoner som viser at den er blitt helliget de romerske keiserne Augustus og Tiberius. I skyggen av denne egyptiske pilaren møtte mange kristne en altfor tidlig død for 1900 år siden. Hvordan har den kommet hit til Petersplassen?
Den ble flyttet hit på befaling av pave Sixtus V og reist i Vatikanet den 14. september 1586, en onsdag, som Sixtus alltid betraktet som en «lykkedag». Dette var også den dagen høytiden til korsets opphøyelse ble holdt. I betraktning av den tilknytning obelisken hadde til hedenskapen, forsøkte paven å få drevet ut monolittens hedenske ånd.
Peters basilika
Ifølge katolsk tradisjon led apostelen Peter martyrdøden og ble gravlagt i Roma. Det forholder seg imidlertid slik at Bibelen hverken sier eller antyder at apostelen Peter noen gang har vært i Roma.a Omkring 325 e. Kr. begynte ikke desto mindre den romerske keiser Konstantin å bygge en stor basilika over det en mente var Peters grav.
I 1506 bestemte pave Julius II seg for å ombygge basilikaen. Donato Bramante var den første av en rekke arkitekter som laget utkast til kirken. Blant dem var også Michelangelo. Da Urban VIII innviet basilikaen i 1626, hadde den form som et latinsk kors. Bygningen er 187 meter lang og dekker et område på omkring 14 670 kvadratmeter og kan romme anslagsvis 80 000 mennesker. Ja, den er en kjempe — verdens største kirke.
Omkring 132 meter over gulvet (der hvor den lange og de to korte armene krysser hverandre) finner vi den store kuppelen som er utsmykket med mosaikk og forgyllinger. Den er omkring 42 meter i diameter. Kuppelen har 16 atskilte felter med bilder av Jesus Kristus, hans mor, Maria, apostlene og «helgenene».
Under den store kuppelen står høyalteret. Her er det bare paven (eller en kardinal som han har utnevnt i sitt sted) som kan forrette messen. Over alteret finnes det en baldakin som Bernini har utformet. Til denne brukte han bronseplater som pave Urban VIII tok fra Romas velbevarte Pantheon, et hedensk tempel.
Hvorfor er det blitt reist et slikt kjempemessig og overdådig byggverk som Peterskirken? André Biéler besvarer delvis dette spørsmålet. Han skriver: «Maderna fikk i oppdrag å forandre den [opprinnelige] greske korsform til en latinsk korsform, og Bernini fullførte verket ved å føye til prangende utsmykninger og de mangedobbelte søylerekker som danner den store kolonade. De var opptatt av å vise verden at til tross for reformasjonen var Roma, kristenhetens mektige og imponerende overhode, blitt enda mer strålende. Peterskirken måtte være et uttrykk for ’den katolske kirkes prakt, styrke og makt, med andre ord dens majestet’. I selve de materialer som er brukt ved oppførelsen av denne helligdommen, finner vi den viktige kontinuitet mellom romersk praktutfoldelse og hedenskapens oppsiktsvekkende skikker.» — Architecture in Worship.
Bemerkelsesverdige kunstverker
Det finnes utallige kunstverker i Peterskirken. Vi stanser et øyeblikk for å betrakte Michelangelos berømte Pietà, en skulptur som forestiller jomfru Maria med Kristi døde kropp i fanget. Opprinnelig var det meningen at den skulle smykke gravstedet til en fransk kardinal. Da Michelangelo tilfeldigvis fikk høre noen pilegrimer beskrive dette verket for Cristoforo Solari, laget han om natten et bånd på skulpturen som han hogg inn sitt eget navn på. Dette båndet, som går fra Marias venstre skulder og ned mot hennes høyre hofte, henleder uvegerlig oppmerksomheten mot billedhoggeren.
I en rikt utsmykt bronseinnfatning som Bernini har laget, finner vi en relikvie som pavene har benyttet i århundrer under spesielle seremonier, og som lenge har vært æret som «Sankt» Peters stol. Foran finnes det 18 elfenbeinsfelter, som representerer de 12 storverk til den greske, mytiske skikkelsen Herakles og seks uhyrer som kan være tegn fra dyrekretsen. Peter har i virkeligheten aldri sittet på denne stolen. Ved hjelp av karbon 14-metoden er det blitt fastslått at den stammer fra det niende århundre etter Kristus, det vil si omkring 700 år etter at Peter døde. På en av elfenbeinsplatene finnes det en avbildning av Karl den skallete, romersk keiser og konge i Vestfranken. Det er sannsynlig at denne eiketrestronen ble ført til Roma da Karl skulle krones av pave Johannes VIII i desember 875. Men i flere år etter at Vatikanet hadde anerkjent opprinnelsen til denne stol fra middelalderen (i november 1969), fortsatte den å ha en ærefull plass i Peterskirken.
Vår oppmerksomhet blir nå fanget av en bronsestatue av «Sankt» Peter som sitter på en trone, med en glorie over hodet og høyre fot strukket litt fram. I 1857 ga Pius IX alle som kysset tåen på denne livløse foten, 50 dagers avlat. Mange pilegrimer kysser den og gjør deretter korsets tegn. Tærne på den venstre foten, som ikke blir kysset, kan lett skjelnes. Men på den høyre foten er de slitt bort av tusenvis av kyss og kjærtegn. På Peters festdag blir denne statuen smykket med Pavens juvelbesatte mitra og hans kappe. Det vi ser, får oss til å tenke på den inspirerte salmen som taler om stumme, blinde og døve avguder, hvis ’hender ikke føler’, og hvis ’føtter ikke går’. — Sl. 115: 4—7.
Ifølge tradisjonen ble denne statuen laget i det fjerde eller i det femte århundre etter Kristus, men det er også noen som mener at den skriver seg fra det 13. århundre. Andre har imidlertid en annen mening om den. I R. C. Wyndhams Practical Guide to the Principal Sights of Rome sies det for eksempel om den: «Statuen var opprinnelig en statue av Jupiter som sto i Jupitertemplet på Capitolium, men paven har tilskrevet den et helligere formål.»
Noe som er viktigere enn statuens usikre opprinnelse, er den ærbødighet den blir vist. Ville Peter ha godkjent en slik æresbevisning? Da den italienske høvedsmannen Kornelius falt ned for denne ydmyke apostels føtter, strakte ikke Peter en fot fram for at han skulle kysse eller kjærtegne den. Nei, det gjorde han ikke! Bibelen sier: «Peter reiste ham opp og sa: Stå opp! Også jeg er et menneske.» — Ap. gj. 10: 25, 26.
Det sixtinske kapell
På turen kommer vi også til Det sixtinske kapell, som har fått navn etter pave Sixtus IV. Det ble oppført etter ordre fra ham mellom 1475 og 1481 og er 40 meter langt, cirka 13 meter bredt og omkring 20 meter høyt. Det er i virkeligheten det pavelige huskapell, og et sted hvor det har vært holdt forskjellige seremonier og møter når det skulle velges paver.
Det sixtinske kapell inneholdt allerede mange malerier da pave Julius II i 1508 ga Michelangelo i oppdrag å dekorere taket. Da han var ferdig, omfattet freskomaleriene i taket 343 skikkelser. Det som hovedsakelig er framstilt, er scener fra skapelsen, menneskets fall og vannflommen. Men maleriene gjengir også Kristi forfedre såvel som bibelske profeter og hedenske profetinner eller sibyller.
Sibyller? Ja, og blant dem er den delfiske sibylle. Ifølge Origenes ble det sagt at «Apollos profetiske ånd trengte inn i hennes kjønnsorganer», og at hun deretter kom med orakler i en tilstand av vanvidd. Hun var under demonenes innflytelse. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 16—18.) Guide to the Vatican (1973) sier: «Michelangelo hadde i tankene å skildre den gamle hebraiske og den hedenske verden mens den ventet og håpet på Messias.» Det er imidlertid et faktum at Gud ikke sendte budskaper til hedenske profetinner. Er det dessuten ikke merkelig at de skulle bli framstilt sammen med bibelske profeter, når det var gudfryktige profetinner som ventet på Messias, kvinner som Mirjam, Debora, Hulda og Anna? — 2 Mos. 15: 20, 21; Dom. 4: 4—7; 2 Kong. 22: 14—20; Luk. 2: 36—38.
Flere år senere (1534—1541) malte Michelangelo «Dommedag» på veggen bak alteret i Det sixtinske kapell. Dette freskomaleriet viser hvordan de døde blir dømt av en vred Jesus Kristus som gir mange den straff å bli pint i helvete. Dette kunstverket er imidlertid direkte i strid med Bibelen, som viser at de døde ikke er ved bevissthet og ikke kan føle noen smerte. Og det er ikke fra Bibelen den idé kommer at Jesus vil være en grusom og vred dommer. (Pred. 9: 5, 10; Es. 11: 1—5) Da pave Paul III, som hadde to elskerinner og hadde fått fire sønner utenfor ekteskap før han ble prest, så maleriet «Dommedag», skal han ha falt på kne og bedt: «Herre, tilregn meg ikke mine synder når du kommer på dommens dag.»
I vår tid da det blir lagt så stor vekt på nakenhet i underholdningsindustrien, kan vi ikke fullstendig overse alle de nakne skikkelsene som er malt i taket i Det sixtinske kapell. En gang ble det reist så mange innvendinger mot de nakne skikkelsene som opprinnelig ble malt i «Dommedag», at noen av dem senere ble tilslørt på pavens ordre.
Hager, museer og et berømt bibliotek
I Vatikanet finnes det også vakre hager, forskjellige museer og bemerkelsesverdige malerisamlinger. I Pio-Clementine-museet står det et alter med basrelieffer som bærer følgende innskrift: «Senatet og Romas folk har vigd dette alter til keiser Augustus, sønn av den guddommeliggjorte Cæsar i hans egenskap av Pontifex maximus.» Denne tittel (som bokstavelig betyr «største brobygger») som en gang ble båret av overhodet for Romas hedenske presteskap og senere også av keiserne, ble forkastet av keiser Gratian som en tittel som ikke passet seg for en kristen. Pave Damasus I, som levde i det fjerde århundre, antok den imidlertid med glede, og den er fortsatt en pavelig tittel.
Et virkelig skattkammer av manuskripter og bøker — det er hva Vatikanets bibliotek er. Foruten å romme omkring en million bøker er biblioteket oppbevaringssted for over 90 000 manuskripter. Blant disse er det vatikanske manuskript nr. 1209, et verdifullt gresk bibelhåndskrift fra det fjerde århundre etter Kristus.
«Sølv og gull eier jeg ikke»?
Hvis du besøker Vatikanet, vil du kanskje bli imponert over de kostbare bygningene, de juvelbesatte, religiøse gjenstandene, de berømte kunstverkene og så videre. Det er nok så at Vatikanet har mottatt mange gaver, men det er ikke hele historien. Det er blitt sagt om den ytterst kostbare Peterskirken: «Det utkast av Donato Bramante som vant, vakte stormende motstand, og det gjorde også de skatter som Julius [II] og senere paver utskrev for å få penger til arbeidet.» (Great Ages of Man, Renaissance av John R. Hale og redaktørene av Timelife-bøkene) Den avlatshandel som dominikanermunken Johann Tetzel drev i Tyskland for å skaffe penger til byggingen av basilikaen, var en av de ting som førte til reformasjonen, som Luther satte i gang.
Den romersk-katolske kirke hevder at den er grunnlagt på Peter, en ydmyk fisker og en av Jesu Kristi apostler. Men det er mange som ikke kan få kirkens store rikdommer til å harmonere med Peters ord til en lam mann som ba om å få en gave: «Sølv og gull eier jeg ikke; men det jeg har, det gir jeg deg: I Jesu Kristi, nasareerens navn — stå opp og gå!» Og mannen gikk. Ja, Peter la vekt på betydningen av mennesket og på åndelige verdier, men en tur gjennom Vatikanet åpenbarer at kirken legger vekt på materielle ting. — Ap. gj. 3: 1—26.
[Fotnote]