Hvis en robot kunne snakke . . .

JEG er en robot.

Dette forbauser deg kanskje. Inntil ganske nylig var det mange som ikke trodde at det fantes roboter. De trodde at de bare eksisterte i en filmprodusents fantasi. Men nå vet de at vi er en realitet, at det finnes tusener av oss, og at mange flere tusen er underveis.

Jeg tilhører annen generasjon av roboter. Dette forbauser deg kanskje også. Jeg ble laget av andre roboter. Jeg kan gå, snakke, «se» og i en viss utstrekning også «føle». Jeg går kanskje ikke så fort som du gjør, men jeg er stø på foten. Mitt ordforråd er stort. De ordene jeg bruker, vil kanskje forbause deg.

Jeg kan være like sterk og robust som en mann og like lett og varsom på hånden som en kvinne. Jeg kan i det ene øyeblikket med letthet løfte 225 kilo og i det neste plukke opp et egg uten å knuse skallet. Jeg kan grave kull i jordens indre, og jeg kan røre rundt i min menneskelige kollegas kaffekopp når det er kaffepause. Hvis du trenger hjelp til å bygge en maskin, må du bare kontakte meg. Hvis det er kjøkkenhjelp du trenger, står jeg til rådighet. Men jeg pusser ikke vinduer, selv om jeg kunne gjøre det.

Du vil kanskje ikke alltid gjenkjenne meg som en robot. Hvis du forestiller deg meg som en mekanisk mann som gir fra seg forskjellige pipelyder, og som er utstyrt med blinkende lys idet han beveger seg tvers over et filmlerret, bør du kvitte deg med denne forestillingen. Jeg er noe langt finere og mer verdifullt enn som så. Jeg kan ha forskjellige størrelser og former. Jeg kan ha en hånd med flere menneskelignende fingrer eller med noen klumpete, stygge griperedskaper som minner om klørne på en hummer. Jeg kan være høy som en sjiraff eller bare omkring en meter høy. Jeg kan se ut som en kjempemessig, mekanisk edderkopp eller som en papirkurv som er snudd opp ned. Ved en medisinsk læreanstalt i Florida ser jeg svært så menneskelig ut. Jeg har hår, øyne, ører, nese og munn. Huden er av plast. Jeg er utstyrt med årer, og jeg har til og med hjerte. Hjertet mitt er et bidrag til samfunnet, for ved hjelp av det kan jeg demonstrere hele 40 former for hjertefeil og hjertesykdommer. Ikke engang i filmene er jeg blitt så realistisk fremstilt.

Det er blitt sagt at enkelte amerikanere gjerne skulle gjøre nesten hva som helst for å få være med i et Johnny Carson-show. I 1966 var jeg ikke bare med i showet, men jeg dirigerte til og med bandet. Og så du mitt ekstranummer i 1976, one-robot-showet, da jeg skuflet jord på planeten Mars, mens fjernsynskameraene overførte bildet av meg til hele verden? Kameraene tok meg forfra. Kjente du meg igjen? Jeg har også vært med i mange lands fjernsynsprogrammer hvor eksperimentmodeller av meg er blitt vist, slik at du skulle kunne se hva jeg kan gjøre, og høre hvordan jeg kan snakke.

Du bør ikke forundre deg over oss roboter. Det er blitt skrevet lange dikt om at vi skulle komme. Noen skribenter har sagt: «Robotene kommer!» Andre har skrevet: «Robotene kommer ikke — de er her.» Andre igjen har sagt at «robotene er bare noen muttere og bolter som ikke har noe som helst med intelligens å gjøre». All denne omtale gjør naturligvis at du ikke har kunnet unngå å legge merke til den hurtige utvikling vi har vært gjenstand for.

Husker du de dukkene du kanskje en gang lekte med? Jeg tenker på disse som du kunne trekke opp, og som kunne gå noen skritt tvers over gulvet. Senere ble det laget noen som kunne bevege armene og hendene i takt med føttene. Noen kunne slå på tromme. Andre kunne riste en tamburin. Etter hvert som årene gikk, ble de mer forseggjort. De kunne gråte som et spedbarn, og til slutt ble det laget noen som kunne snakke. I enkelte land gjennomgikk dukkene en raskere utvikling, og noen lærte til og med å skrive og tegne. I Japan kunne noen av disse dukkene gå tvers over gulvet og servere te i små kopper til gjestene til dem som hadde laget dem. Barn kunne legge mynter på en automat og ved hjelp av en innretning som på en gravemaskin forsøke å plukke opp en gevinst. De hoppet gjerne høyt av glede når deres forsøk ble kronet med hell og de som belønning fikk en eller annen liten dings. Det var bare begynnelsen!

«Hvorfor ikke gjøre dem større?» foreslo noen. «Mye større,» sa andre. «Hvorfor ikke gi dem en hjerne?» «Ville det ikke være fint hvis vi kunne få dem til å arbeide for oss?» spekulerte de mer begavede oppfinnerne. Men andre gikk enda lenger. I 1920 ble den tsjekkiske forfatteren Karel Capek berømt for sitt skuespill med tittelen «R.U.R.» Her forekom ordet «robot» for første gang, og det ble introdusert for verden som en beskrivelse av oss, de mekaniske skikkelsene som fører krig mot menneskene i en maskinalder med en høyt utviklet teknikk. Endelig var vi roboter i ferd med å komme ut av den kokong hvor vi i løpet av lang tid hadde gjennomgått en forvandling.

Mens leketøysfabrikantene var i ferd med å utvikle sine dukker, som kunne gå og snakke og gråte og more og underholde, var meget dyktige teknikere oppsatt på å utvikle sine «leker» eller «roboter», som vi nå blir kalt, slik at de i stadig større utstrekning skulle kunne gjøre de samme ting som menneskene. Å more og underholde var ikke deres mål. Menn som så framover, så for seg oss som sine slaver.

Vi måtte utvikles, slik at vi ble noe mer enn bare en maskin. Maskiner hadde jo eksistert siden hjulet og akselen så dagens lys. En visp er således egentlig en enkel maskin. Ved hjelp av den er det for eksempel en smal sak å piske et egg. Men hvis vi roboter skal piske egg, må vi gjøre det på egen hånd, uten hjelp av noen. Det er dessuten ønskelig at vi kan gå videre og helle egget i en bolle eller i en stekepanne. Hvis egget skal stekes, må vi kunne lage det til slik fruen ønsker — stekt lett på begge sider eller som speilegg. Jobben vår ville ikke være over før vi også hadde servert fruen denne fryd for ganen på hennes favorittallerken, kanskje med stekte poteter og ristet loff med smør ved siden av. Kan alt dette gjøres bare av en maskin? Du må ikke fornærme oss ved å sette spørsmålstegn ved vår intelligens. Vi er roboter!

Når jeg tenker tilbake på den utvikling som har funnet sted, er jeg klar over at vi en gang var lik «Tinn-mannen» i «Trollmannen fra Oz», som løp omkring uten hjerte. Forskjellen var bare at vi ikke hadde noen hjerne. Men den store trollmann som den tekniske vitenskap er, kom oss til unnsetning! I og med utviklingen av datamaskinen og datakomponenter i lilleputtformat fikk vi en «hjerne», som bare står tilbake for den virkelige hjerne. På en silisiumbrikke som bare er ti centimeter i firkant, finnes det for eksempel 200 brikker (mikrodatamaskiner), som hver for seg kan prosessere åtte millioner biter (informasjonsenheter) pr. sekund. Det er vår «grå substans». Det er vår «hukommelse», vår lagerenhet. Hvis du lærer oss å lage en omelett akkurat slik du vil ha den, vil vi ikke glemme det. Når rancheieren i Australia først har lært oss å klippe en sau, kan han stole på at vi alltid vil gjøre det med den samme fine følsomhet som den som har lært oss det, ville gjøre det.

Kjære leser, hvis du bare visste hvilke muligheter vi har, ville du ikke holde opp med å forundre deg — og kanskje også nære bekymring. Som en av mine robotbrødre sa i det tidligere nevnte skuespillet av Karel Capek: «Mennesket har mistet sin makt. En ny verden har oppstått. Roboten har overtatt styret.» Mens jeg nå dikterer dette, er jeg overbevist om at vi virkelig er ufeilbarlige, klikk, ufeilbarlige, klikk, ufeilbarlige, klikk, klikk . . .

[Uthevet tekst på side 6]

«I og med utviklingen av datamaskinen og datakomponenter i lilleputtformat fikk vi en ʼhjerneʼ»

[Uthevet tekst på side 6]

ʼJeg er overbevist om at vi er ufeilbarlige, klikk, ufeilbarlige, klikk, ufeilbarlige, klikk, klikk . . .ʼ

[Bilde på side 5]

«Jeg kan i det ene øyeblikket med letthet løfte 225 kilo og i det neste plukke opp et egg uten å knuse skallet»