En beretning om motstand mot bibelsk undervisning

1179 Pave Alexander III forbød valdenserne å forkynne, noe de gjorde ved hjelp av en oversettelse av forskjellige deler av Bibelen til det alminnelige folks språk.

1184 På en synode i Verona i Italia påbød pave Lucius III, støttet av den hellige romerske keiser Fredrik I Barbarossa, at alle bibelelskende «kjettere» som ble ved med å forkynne eller endog tenke i strid med den katolske lære, skulle ekskommuniseres og overgis til de verdslige myndigheter for å straffes (vanligvis ved å bli brent på bålet).

1199 Pave Innocens III fordømte den franske oversettelsen av Salmene, evangeliene og Paulus’ brev og nedla forbud mot at det ble holdt møter i bispedømmet Metz i Frankrike med det «klanderverdige formål» å studere Skriften. Alle eksemplarer av disse oversettelsene til folkets språk som ble funnet, ble brent av cisterciensermunkene.

1211 Etter ordre fra pave Innocens III organiserte biskop Bertram fra Metz et korstog mot alle som leste Bibelen på folkets språk, og alle slike eksemplarer av Bibelen ble brent etter alle kunstens regler.

1215 Det fjerde laterankonsil ble holdt, og de første tre kirkelovene ble rettet mot kjettere som våget å «ta på seg å forkynne». Oppslagsverket Dictionnaire de Théologie Catholique innrømmer at dette tiltaket hovedsakelig ble truffet med tanke på valdenserne, som forkynte ved hjelp av bibler på det alminnelige folks språk.

1229 Kirkelov nr. 14, som ble vedtatt på kirkemøtet i Toulouse i Frankrike, sier: «Vi forbyr lekfolket å eie et hvilket som helst eksemplar av bøkene i Det gamle testamente eller i Det nye testamente, bortsett fra Salmene og slike deler av dem som finnes i ’Bønneboken’ eller i ’Den hellige jomfrus tidebønner’, og vi forbyr på det strengeste selv disse bøkene på det alminnelige språk.»

1246 I kirkelov nr. 36, som ble vedtatt på kirkemøtet i Béziers i Frankrike, heter det: «Dere vil sørge for at alle rettferdige og lovlige midler blir brukt for å hindre lekfolket i å skaffe seg teologiske bøker selv på latin og for å hindre presteskapet i å skaffe seg dem på det alminnelige språk.»

1559 «[Pave] Paul IV førte opp en hel rekke latinske bibler blant Bibila prohibita (forbudte bøker); han tilføyde at ingen måtte trykke Bibelen på det alminnelige språk eller eie en slik bibel uten inkvisisjonens tillatelse. Det var det samme som å forby lesing av Bibelen på et hvilket som helst språk som ble talt av det jevne folk.» — Dictionnaire de Théologie Catholique, bind 15, spalte 2738.

1564 I det fjerde vedtak i indeksen (over forbudte bøker) utgitt av pave Pius IV het det: «Erfaringen har vist at hvis bibellesning på folkets språk uten videre blir tillatt, fører det på grunn av menneskenes mangel på klokskap til større skade enn gagn.»

1590 Pave Sixtus V bestemte at ingen kunne lese Bibelen på et av de gjengse språk uten «spesiell tillatelse fra pavestolen».

1684 Pave Alexander VII tok med alle bibler på folkets språk i indeksen over forbudte bøker.

1936 Pave Gregor XVI kom med en advarsel til alle katolikker om at det fjerde vedtak i den indeks som ble utgitt av Pius IV i 1564, fremdeles stod ved makt.

1897 I sin apostoliske grunnlov Officiorum kom pave Leo XIII med følgende restriksjoner angående bruken av bibler på det alminnelige folks språk: «Alle oversettelser på folkets morsmål, selv de som er utgitt av katolikker, er absolutt forbudt hvis de ikke er blitt godkjent av pavestolen eller utgitt under biskopenes overoppsyn og forsynt med forklarende bemerkninger som er hentet fra kirkefedrene og lærde katolske skribenter. . . . Alle oversettelser av de hellige bøker som er blitt laget av en hvilken som helst ikke-katolsk skribent og på et hvilket som helst av de gjengse språk, er forbudt, spesielt de oversettelser som er utgitt av bibelselskapene, som ved flere anledninger er blitt fordømt av paven i Roma.»

1955 Den franske katolske forfatteren Daniel-Rops oppsummerte med de geistlige myndigheters behørige «Nihil Obstat» og «Imprimatur» grunnene til den katolske kirkes motstand mot bibelsk undervisning på denne måten: «Ved å gi Boken «Bibelen» sin overlegenhet og sitt ry tilbake begikk Luther og andre ’reformatorer’ den utilgivelige synd å skille den fra tradisjonen, som hadde beskyttet dens tekst og i så høy grad bidratt til forståelsen av den. Når Bibelen først var blitt den eneste kilde til tro og åndelig liv for den alminnelige mann, gjorde den det mulig for folk å klare seg uten kirken. . . . Den katolske kirke reagerte ved de beskyttende tiltak som ble truffet ved Trent-konsilet «1545—1563), som blant annet forbød de trofaste å lese oversettelser av de hellige skrifter på folkets språk hvis de ikke var blitt godkjent av kirken og inneholdt kommentarer som var i tråd med den katolske tradisjon. . . . Det ble vanlig å høre folk gjenta at ’en katolikk bør ikke lese Bibelen’.» — Qu’est-ce que la Bible? «Hva er Bibelen?»