Hvordan protestantismen undergraver respekten for Bibelen

DET forhold at den katolske kirke i århundrer har vært imot at de brede lag av folket har lest Bibelen på et hvilket som helst av de gjengse språk, har fått mange oppriktige katolikker til å tro at Bibelen er en «protestantisk bok». Og protestantene selv mener naturligvis at deres religion er helt og holdent basert på Bibelen. En autoritet sier: «Det er ikke uriktig å si at selve dens [protestantismens] grunnlag fremdeles er Bibelen, som inneholder Guds Ord, eller å si at Bibelen er kirkens, hjemmets og enkeltindividets bok, den bok protestanten går til for å få praktisk veiledning i spørsmål som har tilknytning til hans moral, hans stilling i samfunnet, hans syn på mennesket, hans natur, hans endelige skjebne og hans forhold til Gud.»a

I en vitenskapelig artikkel angående protestantismens historie sies det under underoverskriften «Bibelens rolle»: «Det som har kjennetegnet protestantismen, har vært det syn at Bibelen står over kirkesamfunnene, den oppfatning at geistlige systemer eller hierarkier skulle prøves i forhold til Bibelen som Guds Ord, den lære at alt som er nødvendig for å oppnå frelse, er å finne i Den hellige skrift.» — The Encyclopaedia Britannica, 1979-utgaven.

Gjennomsnittsprotestanten føler seg derfor vanligvis nærere knyttet til Bibelen enn gjennomsnittskatolikken, som vet at det ventes at han skal feste like stor lit til kirkens tradisjoner som til Bibelen. Men er det virkelig slik at Bibelen er ’selve grunnlaget’ for protestantismens læresetninger, og henvender gjennomsnittsprotestanten (enten han tilhører presteskapet eller lekfolket) seg fortsatt til Bibelen «for å få praktisk veiledning i spørsmål som har tilknytning til hans moral»?

Tilknytningen til Bibelen overdrevet

Kjensgjerningene viser at helt fra reformasjonens første tid er protestantismens troskap mot Bibelen blitt sterkt overdrevet. Selv om Luthers navn er uløselig knyttet til hans oversettelse av Bibelen, satte han i sin teologi «enkeltindividets innsikt» over det som står klart og tydelig skrevet i Bibelen. I sine forsøk på å bevise læren om «rettferdiggjørelse ved nåde gjennom tro» la han stor vekt på slike bibelske bøker som Romerne og Galaterne, mens han nedvurderte slike kanoniske bøker som Hebreerne, Jakob, Judas og Åpenbaringen, og skapte på den måten det som er blitt kalt «en kanon i kanonen».

Jean Calvin gav på lignende måte uttrykk for sin tro på Bibelen, men i sitt hovedverk, Institutio religionis christianae (Undervisning i den kristne religion) gjorde han seg til talsmann for slike ubibelske læresetninger som treenighetslæren (Bok I), læren om at mennesket ikke er født med en fri vilje (Bok II), absolutt predestinasjon (Bok III) og barnedåp (Bok IV). Han var dessuten medansvarlig for at Miguel Servet, som også var reformator, men ikke delte Calvins syn på treenigheten, ble arrestert og deretter brent på bålet. Var dette å anerkjenne Bibelens overlegenhet og for eksempel gi akt på advarselen i Romerne 12: 17—21 mot det å ta hevn? Neppe!

Reformatorene og de protestantiske kirkesamfunnene som de grunnla, fortsatte dessuten å holde fast ved de trosbekjennelser som var blitt vedtatt ved den katolske kirkes økumeniske kirkemøter, for eksempel den nikenske og den atanasianske trosbekjennelse, som inneholder slike ubibelske læresetninger som treenighetslæren og læren om et brennende helvete. Protestantismen har frembrakt sine egne trosbekjennelser, deriblant Den augsburgske konfesjon, som er lutheranernes trosbekjennelse, Den annen helvetiske konfesjon, som er de reformerte kirkers trosbekjennelse, og den anglikanske og den episkopale kirkes 39 artikler, som alle understreker nødvendigheten av å tro på en slik ubibelsk læresetning som treenighetslæren. I nyere tid har det protestantiske Kirkenes verdensråd kommet med en «basisparagraf»hvor det blir krevd at alle rådets medlemmer skal tro på Jesus «som Gud». Helt siden protestantismen så dagens lys og fram til nå, er således protestantismens tilknytning til Bibelen hva læren angår, i høy grad blitt overdrevet. — Se Johannes 17: 3, 1. Korinter 8: 6, Apostlenes gjerninger 3: 23 (EN) og Salme 146: 4, hvor Bibelen klart og tydelig viser at det ikke er Jesus, men hans Far som er den «eneste sanne Gud», og at sjelen ikke overlever når et menneske dør.

Protestantismen og bibelkritikk

Selve protestantismens natur, det at den ble til som følge av et opprør imot tradisjoner og pavens myndighet, gjorde den mer sårbar overfor rasjonalisme og de negative sidene ved bibelkritikk enn den konservative katolske kirke. Det vil uten tvil være til hjelp at vi her forklarer hva vi mener med bibelkritikk. Det finnes to former for bibelkritikk, det som på engelsk blir kalt henholdsvis «higher criticism» og «lower criticism». «Lower criticism» er en vitenskapelig undersøkelse av bibelhåndskrifter, deres opprinnelse, hvordan de er blitt bevart, og deres relative verdi i forhold til de opprinnelige skrifter, som ikke lenger er tilgjengelige. Denne form for bibelkritikk blir av og til kalt «tekstkritikk». «Higher criticism» er et studium som går ut på å finne ut hvem som har skrevet de forskjellige skrifter, og når de er blitt skrevet, og å undersøke Bibelens nøyaktighet i lys av arkeologien og historien.

«Lower criticism» har i høy grad bidratt til å fremme en vitenskapelig undersøkelse av Bibelen, noe som igjen har ført til at tekstforfalskninger er blitt fjernet, og til at en har kommet fram til pålitelige tekster som danner grunnlag for bedre oversettelser av Bibelen. «Higher criticism» har på den annen side bant vei for en rekke psevdovitenskapelige verk som har undergravd folks tillit til Bibelen.

The Encyclopaedia Britannica (1979-utgaven) kommer inn på protestantismens sårbarhet overfor rasjonalisme og den ovennevnte destruktive form for bibelkritikk og skriver:

«Spørsmålet om bibelkritikk oppstod først ved de tyske universiteter, det vil si, det ble diskutert hvorvidt en mann kunne være en kristen og til og med en god kristen, selv om han var av den oppfatning at visse deler av Bibelen ikke var sanne. Dette ble det store spørsmålet for protestantismen, for ikke å si for hele kristenheten, i det 19. århundre. . . . Den tyske protestantisme viste lenge en elastisitet eller fordomsfrihet overfor den nye kunnskapen som hadde like stor innflytelse på utviklingen av de kristne kirkesamfunn som det som opprinnelig kom fram ved reformasjonen. De tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn — de lutherske, de reformerte, de anglikanske, de kongregasjonalistiske, de metodistiske og mange av de baptistiske kirkesamfunn — tilpasset seg for en stor del som følge av dette tyske eksempel relativt lett (sett fra et intellektuelt synspunkt) de vitenskapelige fremskritt, tanken om en utvikling og det som kom fram med hensyn til antropologi eller komparativ religion.»

Ved å klassifisere visse deler av Bibelen som myter har mange protestantiske prester sådd tvil med hensyn til hele Bibelen. Ja, den protestantiske bibelen Interpreter’s Bible, som er på 12 bind, går så langt at den i forordet under tittelen «Bibelen: Dens betydning og autoritet» sier: «Denne korte undersøkelse viser at det ikke ville være det minste i strid med Bibelen, men snarere i harmoni med den, og heller ikke i strid med noe som er av vesentlig betydning i den kristne tro, hvis vi helt og holdent sluttet å omtale Bibelen som Guds Ord.»

Slike uttalelser gjør ende på Bibelens innflytelse i folks liv på en enda mer effektiv måte enn en pavelig bulle som forbyr bibellesning.

Fundamentalistene — ikke sanne venner av Bibelen

Det er imidlertid én gren av protestantismen som har motstått angrepet fra den såkalte higher criticism. Det er fundamentalismen. Fundamentalismen er blitt definert som ’en i høy grad konservativ bevegelse som oppstod omkring begynnelsen av det 20. århundre som en motpol mot modernistiske tendenser, og som legger vekt på en bokstavelig fortolkning og Skriftens absolutte ufeilbarhet som noe som er av fundamental betydning for kristendommen’.

Fundamentalistene har rett når de hevder at Bibelen er inspirert av Gud, og deres kamp mot nedbrytende bibelkritikk og slike psevdo-vitenskapelige teorier som evolusjonsteorien er prisverdig. Men øker de virkelig tenkende menneskers respekt for Bibelen når de hevder at alt som står skrevet i den, skal tas bokstavelig? Tjener de Bibelens interesser når de sier at jorden ble skapt på seks 24-timers dager, i betraktning av at Bibelen selv bruker ordet «dag» for å betegne tidsperioder av varierende lengde? — Jevnfør 1. Mosebok, kapittel 1, med 1. Mosebok 2: 4 (NW) og 5: 1; se også 2. Peter 3: 8.

Og er fundamentalistene sanne venner av Bibelen når de hevder at de holder seg nøye til den, og samtidig forkynner slike ubibelske læresetninger som treenighetslæren (jevnfør 5. Mosebok 6: 4; Johannes 14: 28), læren om sjelens udødelighet (Esekiel 18: 4, GN) og læren om et brennende helvete (Jeremia 7: 31; Romerne 6: 23)? Ved sine bokstavelige fortolkninger av Bibelen og ved å forkynne slike læresetninger, som bringer vanære over Gud, undergraver de protestantiske fundamentalistene den virkning Bibelen kunne ha på mange menneskers sinn.

Protestantismen og verdslighet

Jesus sa til sine disipler: «Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere.» (Johannes 15: 19) Likevel er det en åpenbar kjensgjerning at de store protestantiske kirkesamfunne spiller en aktiv rolle i denne verdens politiske systemer. Noen av dem inntar til og med stillingen som «statsreligion». Et oppslagsverk sier: «Det er mulig å snakke om protestantismens bidrag til den moderne nasjonalisme. . . . Alle unntatt de radikale hadde en tendens til å legge stor vekt på lojalitet overfor den eksisterende stat, og protestantene skaffet ofte til veie det ideologiske grunnlag for hver ny stat etter hvert som den vokste fram til selvbevissthet — slik tilfellet var i Preussen og i De forente stater.» — The Encyclopaedia Britannica.

I begynnelsen av denne artikkelen siterte vi en protestantisk skribent som sa at Bibelen er «den bok protestanten går til for å få praktisk veiledning i spørsmål som har tilknytning til hans moral». Kan dette fremdeles sies å være tilfelle når den ene presten etter den andre i de store protestantiske kirkesamfunnene kommer med uttalelser som viser at de ser gjennom fingrene med førekteskapelige forbindelser, ekteskapsbrudd, homoseksualitet og abort? En artikkel i den franske dagsavisen Le Monde med tittelen «Mange kirkesamfunn lar de homoseksuelle slippe til», som var basert på en rapport som var blitt offentliggjort i Genève av Kirkenes verdensråd, viste at en rekke store protestantiske kirkesamfunn til og med godtar homoseksuelle prester. Bibelen sier imidlertid: «Dere må ikke bedra dere selv. De som lever et umoralsk liv — som er avgudsdyrkere, de som driver hor eller er homoseksuelle — vil ikke få del i hans rike.» — 1. Korinter 6: 9, 10, Nytt liv.

Selv om protestantismens historie ikke vitner om en hatefull innstilling overfor Bibelen og dem som leser den på folkets språk, slik som tilfellet er med den katolske kirkes historie opp gjennom århundrene, har protestantismen ikke desto mindre ved sin tro på ubibelske læresetninger og ved å godta «higher criticism» og psevdovitenskapelige teorier, ved sin verdslighet og ved å se gjennom fingrene med en dårlig moral bidratt til å svekke Bibelens innflytelse på millioner av menneskers liv. Det påhviler den derfor et tungt ansvar.

Til tross for katolisismens århundrelange motstand mot bibellesning blant de brede lag av folket og protestantismens mer fordekte, men ikke desto mindre ødeleggende undergraving av troen på Guds Ord er imidlertid Bibelen likevel fremdeles en bok som folk sjelden stiller seg helt likegyldig til. Det er gjerne slik at de enten setter pris på denne boken eller hater den. Grunnen til dette og hvordan dette berører deg, vil bli tatt opp i den avsluttende artikkelen i denne serien.

[Fotnote]

[Bilde på side 9]

For å få støtte for sine idéer la Luther stor vekt på visse bøker i Bibelen, mens han nedvurderte andre