Protestantismen i vanskeligheter
PROTESTANTISMEN er i vanskeligheter. Det foruroliger mange. Vanskelighetene kommer til syne både i Europa og Amerika. I Amerika har framstående kirkelederes beklagelser avslørt den religiøse vekkelse og vist at den er innholdsløs. Det er altfor mange materialister og altfor mange av dem som bare søker fred i sinnet, sier presteskapet. Dekanus Liston Pope ved Yale teologiske fakultet sa rett ut: «Det er ikke noen stor religiøs vekkelse i Amerika, og kommer sannsynligvis ikke til å bli det i den godtatte betydning. . . . Økningen i kirkens medlemstall . . . burde ikke få stille verdens nåværende tilstand i skyggen.»
Ikke minst i Europa høres nødrop fra det protestantiske presteskap. Paul Hutchinsons bok The New Ordeal of Christianity [Kristendommens nye ildprøve], som nylig kom ut i U.S.A., understreker de vanskeligheter som den protestantiske kirke står overfor i Europa. I særlig grad amerikanere blir overrasket over å lese om «den følelse av hjelpeløshet og fortvilelse som gjennomtrenger så stor del av den européiske protestantisme i dag». Forfatteren Hutchinson ser kjensgjerningene i øynene:
«Det er nå millioner — særlig blant industriarbeiderne og den overlevende ungdom — som er likegyldige overfor kirkesamfunnene, hvis de da ikke forakter dem. En slående, men uimotsigelig kjensgjerning angående europeiske land, som ifølge tradisjonen er blitt sett på som protestantiske høyborger — for eksempel land som England, Skottland, Holland og de skandinaviske land — er at arbeiderklassen nesten fullstendig har forlatt kirken, og at tallet på unge mennesker som viser mer enn bare en helt passiv interesse for den protestantiske kirkevirksomhet, hurtig synker.»
Boken behandler forskjellige europeiske land hver for seg, og slår fast at «kommunismens vekst etter krigen har rokket ved den protestantiske kirke» i mange av dem.
«Det en blir mest slått av i forbindelse med de protestantiske kirkene i England i dag,» sier den nye boken, «er hvor tomme de fleste av dem er.» Forfatteren påpeker hvor sjokkert Billy Graham ble da han oppdaget de tomme kirkebenkene i England. Forandret Grahams korstog på situasjonen? «Hans møter i England og Skottland,» skriver Hutchinson, «har ikke forandret på det. Situasjonen er om mulig enda dystrere i Skottland enn i England. Og i Skandinavia er den skremmende.»
Protestantismens problem i Skandinavia ser slik ut: «Det er ikke bare arbeiderklassen der som ikke har noen forbindelse med kirken, men de fleste andre elementer i de skandinaviske folk . . . har heller ingen forbindelse med den.» Redaktøren i en ledende Stockholmsavis uttalte til forfatteren: «Kirken er simpelthen bare et ærverdig gammelt monument her i Sverige. Vi støtter den av historiske og følelsesmessige grunner. Men den spiller ikke lenger noen viktig rolle i det svenske folks liv. Hvis De ønsker å studere svensk religion i dag, så reis tilbake til De forente stater.»
Og borte i De forente stater fortsetter kirkelederne å jamre seg over sine egne vanskeligheter. «En stor del av det religiøse oppsving vi nå har,» uttalte den presbyterianske presten John E. Burkhart, «er ikke annet enn åndelig aspirin. Det koster ikke noe særlig, det utretter ikke noe særlig, det vil ikke skade noe særlig, og er ikke verdt noe særlig.»