Hvorfor øker voldsbruken innen idretten?
Idrett — hvorfor så mye vold
NEDENFOR ser du noen ganske få avisoverskrifter som kommenterer sportsbegivenheter som har funnet sted i de senere år. Vold er noe som etter hvert er blitt forbundet med idretten, både på og utenfor arenaen. Hvorfor har dette skjedd?
Er det blitt mer voldsbruk?
Stanley Cheren, som er dosent i psykiatri ved Boston universitets medisinske fakultet, skrev for en tid siden: «Etter hvert som folk blir mer vant til vold, ønsker de en stadig mer alvorlig voldsbruk for å få tilfredsstilt ønsket om voldelig stimulering. . . . Folk betaler gjerne mange penger for å få se andre bli skadd. Dette trappes opp gradvis etter hvert som folk blir mer avstumpet. I 1930-årene ble folk sjokkert over å se en film der James Cagney gav en kvinne en ørefik. I dag er det ingenting. Folk krever langt mer alvorlige voldshandlinger for å føle spenningen. . . . Trass i det at enkelte er blitt drept i bokseringen, ønsker publikum at det skal skje mer. . . . Vi er blitt så avstumpet at vi har presset våre idrettsfolk til det punkt at de utsetter seg for livsfare.»
La oss få illustrere dette med en populær idrettsgren i Nord-Amerika, amerikansk fotball (som ikke må forveksles med vanlig fotball). Amerikansk fotball har alltid vært kjent som en idrettsgren med mye fysisk kontakt, i likhet med den engelske rugby, men kanskje i enda høyere grad enn den. I den senere tid er imidlertid et mer voldspreget spill blitt normen. Beskyttelsesutstyret blir ofte angrepsvåpen. Ved hjelp av den steinharde hjelmen av plast kan for eksempel spillerne bruke hodet som et farlig våpen.
Hvor voldspreget dette spillet er, fremgår av følgende uttalelse av den profesjonelle fotballspilleren Jack Tatum (på laget Oakland Raiders). Han skriver i sin bok They Call Me Assassin, som ble utgitt i 1979:
«Profesjonell fotball er ondskapsfull og brutal. Den gir ikke mye rom for følelser.»
«Jeg foretar aldri en takling bare for å få noen til å falle. Jeg ønsker å straffe den jeg løper etter, og jeg vil at han skal vite at det gjør vondt hver gang han kommer i veien for meg.»
«Jeg har brukt ordet ’drepe’, og når jeg rammer noen, forsøker jeg egentlig å drepe, men ikke for bestandig. Jeg mener at jeg forsøker å legge ballen død, men ikke å drepe mannen . . . fotball er bygd opp omkring det å straffe motstanderen.»
«Jeg liker å tro at de beste taklingene mine er på grensen til kriminelle angrep, men samtidig er alt jeg gjør, i samsvar med reglene.»
Vi griper fatt i Tatums siste bemerkning. En av hans taklinger som var «i samsvar med reglene», førte til at en mann ble lam for livet. Det som ville ha vært et kriminelt angrep overalt ellers, er lovlig på idrettsbanen. Det er ikke noe rart at en sportsjournalist skrev: «Drakten gir beskyttelse mot byene.»
Tatums uttalelser er ikke et uttrykk for bare en bestemt spillers holdninger.
Den amerikanske fotballspilleren Jerry Kramer skrev i sin bok Instant Replay: «Jeg begynte dagen fast bestemt på å komme i en alvorlig og ondskapsfull stemning med tanke på kampen. Det er noe du ikke oppnår bare på en lørdag og en søndag [før kampen]. Du må begynne på mandag eller på tirsdag [en uke før kampen] . . . Du opparbeider sinne, deretter hat, og så blir du mer og mer opphisset inntil du på søndag er så harm at du kan eksplodere når som helst. . . . Når jeg ønsker å hate noen, gjør jeg det til et poeng ikke å se på det andre laget før kampen . . . Jeg føler det slik at hvis jeg ikke ser vedkommende, kan jeg hate ham litt mer.»
Også innen vanlig fotball er voldsbruk et problem. I Arbeiderbladet for 5. mai 1982 stod det: «Den stadig økende voldstendensen i fotballen har vært et brennaktuelt tema i flere år. Problemet er blitt tatt opp der fotball-ledere møtes. Gang på gang. Det har ført til skjerpede regler. Utelukkelse, eller avstengning og i tillegg sviende bøter har til nå vært midlene som er tatt i bruk for å kunne bringe spillet tilbake til den ånd det er meningen det skal føres i.
Men har det nyttet? Neppe!»
Heitor Amorim, tidligere målmann på fotballaget Sao Paulo Corinthians i Brasil, sier: «Jeg la fotballen på hylla i 1970, og den gang var den inne i en overgangsperiode. Fotballen var i ferd med å forandre seg fra et ferdighetsspill til en styrkeprøve. Dyktighet og ferdighet begynte å vike plassen for vold. Jeg tror at hvis Pelé [kanskje tidenes største fotballspiller] hadde spilt i dag, ville han ikke ha klart å prestere halvparten av det praktfulle spillet han serverte i 1960-årene. Han ville ha blitt hindret av vold. Og publikum ville godkjenne det. Det ser ut til at de fryder seg over at det blir brukt vold.»
Selv innen idrettsgrener som en gang ble ansett som selve symbolet på fair play og dannet oppførsel, for eksempel tennis og cricket, har voldsbruk begynt å gjøre seg gjeldende — både verbal og fysisk vold. Tennis var en gang det spillet som ble spilt av dannede mennesker som hadde lært seg å legge en god sportsånd for dagen. I løpet av det siste tiåret har denne grunnholdningen forsvunnet i og med en hel del tirader, raserianfall og rått snakk fra noen av de mest framstående profesjonelle spillerne.
Er skoleidretten berørt?
Når det er så sterke voldstendenser blant profesjonelle idrettsfolk, er det da noe rart at lignende holdninger etter hvert har begynt å gjøre seg gjeldende blant elever på universiteter og i den videregående skolen? Marvin Vickers, en kraftig, 24 år gammel amerikaner, spilte fotball på skolelaget på den videregående skolen der han var elev, og fikk tilbud om å spille på universitetslaget. Hva har han å si om voldsbruk innen skoleidretten? «Trenerne lærte oss å spille på en simpel måte. Hvis vi for eksempel visste at en motspiller hadde skadd ribbena sine, ropte vi: ’Slå til de skadde ribbena hans!’ Hvis vi ikke fikk sørget for at to eller tre av motspillerne måtte trekke seg fra kampen på grunn av skader, syntes vi ikke at det var noen skikkelig kamp.»
Selv de unge i den videregående skolen blir opplært til å hate og gjøre bruk av vold. Fred F. Paulenich, som er lærer ved universiteter og videregående skoler, skrev: «De unge blir lært opp til å skade, bedra og narre for seiersguden. Trenere viser skole- og universitetslag voldsfilmer for å få dem til å komme i en opphisset stemning i forholdet til motspillerne.»
Den kjente kanadiske ishockeyspilleren Dave Schultz sa nylig: «Jeg ber om unnskyldning overfor de yngre spillerne som la merke til min spillestil og etterlignet den. . . . Jeg spilte på den måten fordi alle — trenerne, publikum, mediene — syntes å vente det av meg.»
Denne siste uttalelsen gjør det naturlig for oss å stille neste spørsmål.
Hvorfor har voldsbruken økt?
«Trenerne, publikum, mediene.» Dette er blitt vesentlige faktorer som bidrar til bruken av vold innen idretten. I forholdet mellom dem gjelder loven om tilbud og etterspørsel. Publikum vil ha fart og spenning. Det er etterspørselen. Trenerne er ofte ansatt av finanseksperter, som vil at butikken deres skal innbringe så mye som mulig. Det betyr at publikum må tilfredsstilles. Derved tvinges trenerne til å etterkomme folks krav. Ute på sidelinjen lar mediene, særlig fjernsynet, høre fra seg, og de vekselvis opphøyer og fordømmer volden.
Vince Lombardi, som er profesjonell trener for det amerikanske fotballaget Green Bay Packers, gav for noen år siden uttrykk for sitt syn på idrett i den nå så forslitte frasen: «Å vinne er ikke alt; det er det eneste som betyr noe.» Han var absolutt ikke den første som fikk denne tanken. Han bare uttrykte med noen få ord den gjengse oppfatningen innen profesjonell idrett.
Men hvorfor er det så viktig å vinne? Den nyhetsmeldingen som er sitert ovenfor, kommer med dette svaret: «Universiteter [i USA] investerer mange millioner dollar i sine idrettsarrangementer i 1. divisjon (i stor utstrekning for idrettsstipendiater) av mange grunner. En av de fremste grunnene er det at dette kan gjøre det mulig å inkassere store summer når basketball- og fotballag seirer.»
Økonomisk utbytte er nøkkelen. Idrett er mer lønnsom enn noen gang før. Kampen mellom Sugar Ray Leonard og Thomas Hearn i september 1981 «var den mest innbringende enkeltstående idrettsbegivenhet i historien med et antatt bruttoutbytte på 37 millioner dollar [222 millioner kroner]». For ikke lenge siden undertegnet åtte amerikanske baseballspillere kontrakter «på mellom 500 000 dollar [tre millioner kroner] og 926 000 dollar [5,6 millioner kroner] pr. år». Den berømte meksikanske baseballspilleren Fernando Valenzuela skal ha tjent mellom 1,8 million kroner og tre millioner kroner på en sesong fordi han har brukt visse produkter. Ifølge den argentinske dagsavisen La Nacion betalte fotballklubben Boca Junior omkring seks millioner kroner som «første avdrag på kjøpet av Diego Armando Maradona», en av Argentinas stjernefotballspillere. Fra Australia kommer denne meldingen: «Nå er himmelen grensen, og fotball er big business. Hver av de 12 klubbene i Victorian Football League har en årlig omsetning på omkring en million [australske dollar].»
Hva blir det endelige resultat av at det er knyttet store økonomiske interesser til idretten? Økt voldsbruk. Hvorfor? Fordi idrettsutøverne nå er avhengige av inntekter fra publikum og fjernsynsselskaper. Det betyr at forbrukerne må bli sportsgale for at kontantene skal strømme uopphørlig inn i kassen. Hvordan oppnås det? Ved å gi kundene det de vil ha — spenning. Og spenning betyr vanligvis vold. Og derved er det selvoppholdende kretsløpet i gang. Trenerne må lære bort og forlange voldsbruk fordi publikum vil ha det. Og forretningsmagnatene krever utbytte. Mediene veksler mellom smiger og anklager for å fremme sitt eget salg. Midt i denne onde sirkelen befinner spillerne seg. De må stille opp med varene — fart, spenning og vold.
Hvorfor bruker tilskuerne vold?
Våre dagers svimlende lønninger innen idretten har skapt en annen voldsfaktor. Hvordan det? Tilskueren betaler en høy pris for å få se høyt betalte profesjonelle spillere. Følgelig krever tilskueren det perfekte hele tiden. Han tillater ingen svikt eller en dårlig dag. Denne prosessen blir godt beskrevet av professor John Cheffers ved Boston universitet: «Folk er i ferd med å miste en vesentlig del av respekten for spillerne. De anses av idrettspublikum som overbetalte, noen ganger kverulantiske og i høyeste grad bortskjemt. Det at profesjonelle idrettsutøvere blir brukt som garantier for at et arrangement kommer til å bli vellykket, at de hver gang ventes å være perfekte, gjør dem følgelig til noe annet enn mennesker. Managere og tilskuere betrakter dem som salgsvarer.»
Hva er den logiske konsekvensen av denne prosessen? Tilskuervold. Men hvorfor er det det? Hva gjør du hvis du kjøper en vare i en butikk og det så viser seg at det er noe i veien med den? Du klager til butikkledelsen eller produsenten og venter å få erstatning. Og hvordan klager du når du befinner deg på et idrettsstadion hvis spillet ikke er av god nok kvalitet? Siden det ikke finnes noen offisiell klageinstans, reagerer den skuffede tilskuer spontant ved å gjøre bruk av vold.
I løpet av de siste to tiårene er det ytterligere to faktorer som har stimulert voldsbruken — narkotika og alkohol. Mange fans som kommer på idrettsarrangementer, er allerede fulle eller påvirket av narkotika, og mange er godt på vei til å bli det. De har med seg ekstra forsyninger av øl og hasj som skal holde kampen igjennom. Etter hvert som kampen skrider framover, blir folkemassene til pøbelflokker, hemningene forsvinner, og «Tankeløs voldsbruk» er blant neste dags avisoverskrifter.
Tilskuervold har nådd et slikt nivå her i Europa at mange land ikke ønsker visse fans velkommen til sine fotballkamper. «England fans, kom ikke tilbake!» var den beskjeden engelskmennene fikk fra Basel i Sveits etter at engelske supportere gikk berserk i den rolige byen. Folk i Barcelona grøsser når de tenker på hvordan Glasgow Rangers-fans spredte panikk i gatene der i byen i 1972. At situasjonen forverrer seg, fremgår av den uttalelsen en litt brydd England-supporter kom med: «Jeg har reist for å overvære kampene våre utenlands i 13 år og sett at det er blitt verre og verre. Nå kommer rampen fra slike steder som Chelsea, West Ham og Manchester bare for å provosere og lage bråk. De ser ikke engang på kampene.»
Kan dette problemet løses?
Voldsbruk innen idretten, både på og utenfor banen, er nå en verdensomfattende plage. All slags nødløsninger blir nå foreslått og prøvd. På mange fotballstadioner blir publikum nå gjerdet inn bak en vollgrav, omtrent som villdyr i en zoologisk hage. På noen stadioner blir tilhengere av forskjellige lag henvist til forskjellige deler av tribunene. Politi- og ordensvaktstyrkene blir forsterket. Noen myndigheter har foreslått strenge lover og straffer for spillere og tilskuere som bruker vold. Idrettsfolk har også gått inn for å forby visse former for voldshandlinger innen noen idrettsgrener, for eksempel ishockey. «Men de som eier lagene, som er redde for hvilken virkning dette kunne ha på billettsalget, har aldri gjort noe med det.»
Det er tydelig at en god sportsånd ikke kan tvinges inn i folks hjerte og sinn ved lovgivning. Det må de lære som en del av en likevektig holdning til livet. Men er det mulig? Hvis det er det, hvordan kan da du og barna dine dra nytte av det? Hva kan gjøres for at idrett skal være sunn avkobling og ikke noe dødsens alvorlig?
[Bilde på side 4]
Idretten og voldens forbannelse
New York Times, 18. okt. 1981
Tilbakeblikk på en voldsorgie
The Guardian, 7. nov. 1981
Voldsbruk under kampen: fotballspiller drept
The Australian, 15. sept. 1980
Publikumsvold viser
New York Times, 27. juli 1980
Ikke fotball, men «krig»
Arbeiderbladet, 26. mai 1980
Bokser fra Golden Gloves-klubben dør etter å ha tapt kampen
The Express, 2. mars 1981
[Bilde på side 5]
DETTE førte til DETTE