Idrett og familien — et likevektig syn

Idrett — hvorfor så mye vold?

«DENNE kvinnen kom løpende mot meg og ropte stygge ord. Jeg rygget tilbake. Hun sparket meg og klorte meg.» Den andre kvinnen svarer: «Jeg gikk ut der, og denne kvinnen rettet et slag mot meg. Jeg sparket etter henne. Vi bommet begge to. Jeg er lei for at jeg bommet. Jeg skulle ha prøvd igjen.»

Hva dreide dette seg om? Var det en kvinnelig brytekamp? Nei, det var to kanadiske mødre som slåss under en fotballturnering der deres ti år gamle sønner deltok.

Dette illustrerer kanskje et av de problemer som noen idrettsutøvende barn har — deres foreldre. Som en mor skrev om hennes barns deltagelse i en baseball-liga: «Vi framholdt det for guttene våre som noe spesielt verdifullt, som et privilegium . . . Og det var vi som ble revet med av det. Vi påtvang disse stakkars guttene vår egen konkurransementalitet, og det gikk ikke lang tid før vi ble klar over at de ikke spilte baseball til glede for seg selv, men for å glede oss.»

I Australia «blir små barn helt ned til fem- og seks-årsalderen tvunget inn i en høyst stressende, konkurransepreget atmosfære. Dette blir gjort trass i det offisielle standpunkt innen mange organisasjoner — rugby, fotball og cricket — at de ikke bør begynne før de er mellom ti og 12 år». Dr. W. W. Ewens i den australske forbundsstaten New South Wales sa at det i «rimelig grad» fantes avgjørende beviser for at «små barn ikke er fysiologisk, psykologisk og sosiologisk utrustet til å delta i en av de større idrettsgrener».

Hvorfor legger foreldre og trenere et så sterkt press på barna? Barnepsykologen dr. Leonard Reich i New York sa: «Foreldre går over streken når de overidentifiserer seg med barna eller forsøker å leve gjennom dem. For noen foreldre betyr det en mulighet til å vende tilbake til sin egen ungdomstid.» Det eneste problemet er at de er tilbøyelige til å anvende voksne kriterier på barnas lek. Følgelig fortrenger ønsket om å vinne følelsen av at dette er moro.

Likevektig engasjement

Det er klart at foreldre bør være interessert i barnas atspredelser, men de bør være engasjert på en likevektig og konstruktiv måte. Som ishockeyspilleren Bobby Orr sa: «Faren min presset meg aldri til å spille. Jeg spilte hockey fordi jeg likte å spille.» Treneren Vincent Chiapetta i New York sa om sin holdning overfor sønnen sin: «Selv om jeg var aktiv idrettsmann selv, forsøkte jeg ikke å tvinge sønnen min til å begynne å løpe. . . . Jeg var til stede når han deltok, fordi han var barnet mitt, og fordi jeg hadde ansvaret for ham. Men når jeg så at treneren la press på barna, sa jeg til ham at jeg kom til å ta sønnen min ut av treningen. Jeg lot ham få vite at det ikke er det å vinne som er det viktigste for meg. Det er tross alt bare en lek.»

Og hva synes barna når mor og far er sammen med dem i et eller annet utendørs spill? Rick Rittenbach, som har fem søsken, sier: «Fordi vi var seks søsken, spilte vi ofte et slag softball eller volleyball. Og vi syntes alle det var ekstra moro når mamma og pappa spilte sammen med oss. De likte det tydeligvis også. Jeg er sikker på at det var en av de mange faktorer som bidrog til å holde oss forent som en familie.»

Å delta i idrett kan være stimulerende for alle, uansett alder. Men særlig barn betrakter rekreasjon som et høydepunkt, og når den er knyttet til et godt forhold til foreldrene, får de langt større utbytte av den. Da blir resultatet en lykkelig, sunn, forent familie. Men hva er nøkkelen til å oppnå dette? Likevekt. Rekreasjon eller idrett bør være en fritidsbeskjeftigelse, ikke en dødsens alvorlig konkurranse eller en splittende slagmark.

Er kroppslig øving nyttig?

Gir Bibelen oss noen praktisk veiledning når det gjelder idrett?

La oss for det første merke oss denne grunnleggende bibelske veiledningen: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker.» (Filipperne 4: 5, NW) Dette slår straks fast at vi bør ha et likevektig syn på alle ting. Apostelen Paulus, som levde i den idrettsorienterte greske verden den gang, skrev for eksempel til en ung kristen: «Øv deg . . . i gudsfrykt. For kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykten er nyttig til alt.» (1. Timoteus 4: 7, 8) En annen oversettelse gjengir det slik: «Kroppslig øving er av begrenset verdi.» — The New English Bible.

Hvis idrett er av begrenset verdi, er det da forstandig å vie all sin tid til idrett? Er de sanne livsverdier knyttet til idrett? Og hva om idretten strider mot grunnleggende kristne prinsipper, for eksempel prinsippet om å ’elske sin neste som seg selv’ og om å ’gjøre mot andre som en vil at de skal gjøre mot en selv’? Hva om idrettsaktiviteter i fritiden gjør at en må være unødig mye sammen med mennesker som ikke følger kristne prinsipper? Vil det undergrave ens åndelighet? Svarer ikke 1. Korinter 15: 33 bekreftende på dette? Der står det: «Dårlig selskap ødelegger gode vaner.»

Selv om idrett som fritidsbeskjeftigelse er av «begrenset verdi», må en være klar over de farer det kan medføre å være altfor opptatt av idrett! Bibelen gir oss en retningslinje i denne forbindelse: «La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet, så vi egger hverandre og blir misunnelige.» (Galaterne 5: 26) Den foregående artikkelen viste hvordan økt konkurranseånd kan føre til bruk av vold. En for sterk konkurranseånd tar bort mye av gleden ved spillet, siden det endelige målet, å vinne, blir det eneste som betyr noe.

Andre oversettelser gjengir dette skriftstedet slik: «La oss ikke jage etter tom ære.» (Ungdomsoversettelsen) «Da skal vi ikke trakte etter ære og popularitet.» (Nytt liv) Unge mennesker drømmer om å gjøre suksess innen idretten. De drømmer om å være stjernen, vinneren, midtpunktet. For de fleste er det en drøm som umulig kan gå i oppfyllelse. For de få «utvalgte» er prisen høy, ofte altfor høy. Den tidligere amerikanske fotballspilleren Darryl Stingley er så altfor godt klar over dette. Som følge av en takling i august 1978 ble han lam fra nakken og ned, og det har han vært siden.

Den brasilske fotballstjernen Heitor Amorin setter fingeren på noe vesentlig når han sier: «Du bør aldri glemme at det er et ubetydelig lite antall som blir stjerner og oppnår all den ære som suksess bringer. For hver og en som lykkes, er det mange tusen som lider nederlag og blir skuffet. De har avsluttet studiene sine og har ikke oppnådd noe innen idretten. Hva har de hatt igjen for det? De er blitt vist den kalde skulder. Ingen ønsker å kjenne en taper i dag.»

Hva er da kort og godt den beste veiledning en kan følge når det gjelder idrett? Vi lar den tidligere australske fotballspilleren Peter Hanning (som spilte som profesjonell på laget Swan Districts fra 1964 til 1975) få besvare dette spørsmålet: «Det råd jeg har å gi ungdommen, er: Driv fysisk trening. Idrett er en form for atspredelse som holder dere sunne og lykkelige så lenge den er en fritidsbeskjeftigelse. Men det er annerledes med profesjonell idrett. Den krever at du hengir deg fullstendig til den og utelukker alt annet. Den pris du betaler, er høy — ditt forhold til andre mennesker og ditt forhold til Gud må lide. Du blir en del av en verden som har nok med seg selv, og som er preget av smiger, umoral, misunnelse, stolthet og griskhet. Og du løper hele tiden den risiko å bli utsatt for en invalidiserende skade. Eller kanskje enda verre for dem som har en samvittighet, den risiko å skade noen andre. Min egen liste over skader består av en brukket arm, en brukket nese (fire ganger), brudd på kjevebenet, fjerning av brusk i kneet, ryggskade og hjernerystelse (to ganger). Og sammenlignet med enkelte var jeg svært heldig!»

Selv om det er sant at «styrke er en pryd for de unge» (Ordspråkene 20: 29), må en derfor også huske at de forhold i livet som er av betydning, ikke er basert på styrke, men på visdom. Utøv din idrett på en likevektig måte. La den gi deg avkobling, men bli aldri helt oppslukt av den. La idretten få gi deg nye krefter, men bli aldri besatt av den.

[Bilde på side 11]

«Kroppslig øving er nyttig til noe.» — 1. Timoteus 4: 8.