De hjelper dyr som er blitt mishandlet
Av en av «Våkn opp!»s medarbeidere
NOEN av dyrene er tidligere kjæledyr. Noen av dem var blitt foreldreløse eller var blitt mishandlet eller skadd på andre måter. Andre igjen ble hentet av lokale, statlige eller føderale myndigheter på grunn av vanstell. Ikke alle hører hjemme i USA; mange av dem er virkelig eksotiske dyr. Noen har fått klørne eller tennene trukket ut, noen er blitt kastrert, andre er syke som følge av underernæring, og andre igjen er blitt skadd ved grusom behandling. Alle har fått hjelp her på Wildlife Waystation (Mellomstasjon for ville dyr). Stasjonen roser seg av at den «aldri har avvist et dyr i nød».
Jeg besøkte stasjonen i august i fjor, og da ble jeg overbevist om at dette er riktig.
Etter at en fotograf og jeg hadde kjørt et godt stykke opp Little Tujunga-dalen i San Gabriel-fjellene nord for Los Angeles, kom vi fram til dette spesielle området, som dekker 650 000 kvadratmeter. Vi ble mottatt av en brun, ung kvinne som så sunn og frisk ut. Det var Martine Colette, som har grunnlagt denne stasjonen og er daglig leder av den. Stasjonen blir ansett for å tjene almennyttige formål og er derfor fritatt for skatt. (Besøkende blir bare mottatt etter avtale.) Martine er svært vennlig og ledet oss med stor dyktighet og veltalenhet gjennom hele området.
«Dette er Cowboy,» sa hun idet vi stanset ved det første buret. Det var en stor, vakker puma.
«Han var seks måneder gammel da han ble funnet i en forretning som solgte kjæledyr. Da var han underernært og hadde svært dårlige tenner — heldigvis var det melketennene hans. Nå er han i fin form, også mentalt.»
«Men hvorfor heter han Cowboy?» spurte jeg litt usikkert.
Hun lo. «Da han var liten, slapp jeg ham løs sammen med hestene. Han elsket å løpe etter dem. Hestene brydde seg ikke om det da — men nå ville de ikke ha likt det.»
Sheenas sørgelige historie
Den muntre sinnsstemningen forsvant mens vi stod og så på en annen puma.
«Dette er en sørgelig historie,» begynte Martine. «Mannen hadde en elegant leilighet — møbler i louis-seize-stil, lysekroner, sjeselonger trukket med hvit silke og mange antikviteter. Han så for seg et annet ’møbel’ — et elegant dyr som kunne vandre omkring blant all denne luksusen. Han kjøpte seg en pumaunge. Men han forstod ikke pumaen. Ungen begynte å gjøre forskjellige ting som var helt naturlig for den. Så fjernet han klørne på den. Den vokste og ble større, men den oppførte seg fremdeles ikke slik som han hadde tenkt seg. Så fikk han fjernet hjørnetennene på den. Det var ikke nok, så alle tennene ble trukket. Han var likevel ikke fornøyd, så nå er hun her.»
Martine bøyde seg helt inntil buret og sa med kjærlig stemme: «Hei, Sheena.» Den store katten så ynkelig på henne, men etter gjentatte oppfordringer åpnet den munnen på vidt gap. Det var bare gommer å se, ikke en eneste tann. Ved siden av den stod det et fat med en slags grøt i. «Hun får spesielt tilberedt mat her hos oss,» forklarte Martine.
Idet vi forlot Sheena, kommenterte Martine: «Det er ikke så mange som kan ha ville dyr som kjæledyr. De fleste som skaffer seg slike dyr, behandler dem helt galt. Jeg mener ikke at de nødvendigvis er bevisst grusomme mot dem, men de behandler dem galt på grunn av uvitenhet eller mangel på omsorg eller egoisme eller jeg vet ikke hva.»
«Mange føler seg tiltrukket av disse praktfulle, store kattene og vil gjerne ha dem som kjæledyr,» sa jeg. «Jeg forstår hvordan de føler det. Jeg føler det på samme måte. Men disse store kattedyrene er ikke pudler. De er skapt til å leve i jungelen og ikke i en stue. Slike som den mannen som ødela Sheena, ønsker seg den slags dyr av forfengelighet, for å gi inntrykk av å være svært tøff og mandig.»
Så gikk vi for å besøke ulvene.
«Dette paret kom fra en zoologisk hage. Den der borte kommer fra en dyrehage som ble nedlagt da eieren ble drept. Denne fant vi lenket i hagen til noen som bor lenger nord i landet.» Martine avbrøt stadig seg selv ved å rope ut hilsener til enkelte ulver, og de svarte.
«Ulvene er så misforstått. Folk som har ulver, gjør alle slags gale ting. De synder mot dyrets sosiale atferdsmønster. De stiller seg for eksempel mellom det og maten eller mellom det og maken. Så reagerer det ved å bite noen.» Etter en liten pause fortsatte hun: «Jeg synes så synd på ulvene. De er så fulle av liv, og de er skapt til å løpe. Disse 12 meter lange løpegårdene er ikke noe for dem. Jeg håper at vi snart kan få en innhegning på cirka fire mål til dem.»
Nasty hater oss
I det neste buret fikk jeg se en kinesisk panter. «Det er den største av panterne,» sa Martine. «Denne må snart til tannlegen.» Hun ropte: «Hei, Nasty! Hei på deg!» Panteren reagerte ved å åpne gapet og snerre til henne. «Han heter Dynasty,» forklarte hun, «men vi kaller ham bare for Nasty.»
«Lever han opp til det navnet?» spurte jeg. (Nasty betyr «slem».)
«Absolutt!»
«Der snerrer han til oss igjen.»
«Dynasty har ikke noe til overs for mennesker. Han var først i en zoologisk hage og så i en slags safaripark, og så kom han til oss. Vi håper å få anbrakt ham i en zoologisk hage igjen når vi har fått fikset tennene hans.» Da vi gikk videre, snerret Nasty etter oss enda en gang.
«Dette er George Jaguar,» sa Martine. «Det er bare helt unge jaguarer som opptrer på sirkus. De eldre er altfor uberegnelige. Nei,» korrigerte hun seg selv, «de er snarere beregnelige. De vil ete deg hvis de får en sjanse til det.»
«Det er ’beregnelig’ nok for meg.» Til jaguaren sa jeg: «Uansett hva en kan si om deg, George, så er du i hvert fall en vakker skapning!»
«Se på det ansiktet! Se på det ansiktet!» sa Martine flere ganger mens vi stod og så på en stor tiger fra Sibir. Den hadde et ualminnelig vakkert ansikt. «Det var en lege som alltid hadde ønsket seg en tiger,» fortalte Martine. «Han hadde drømt om det helt siden han var liten. Han kjøpte denne for 18 000 kroner da den bare var en unge. Da den var blitt fire måneder gammel, tilbrakte legen størsteparten av tiden på kjøkkengulvet. Ungen ville leke og løp ham over ende hele tiden. Legen var heldigvis en fornuftig mann og var ikke egoistisk. Han resonnerte som så: ’Når han hele tiden velter meg over ende når han er fire måneder gammel, hva kommer han da til å gjøre når han blir fullvoksen?’ Så sendte han ham til oss.»
«Reesha, Reesha,» kalte hun på tigeren med mild stemme, og de store, gule øynene i det utrolig vakre ansiktet stirret rolig på henne. Martines hengivenhet for alle disse dyrene som hun har ansvaret for, er ikke til å ta feil av. Hun stakk hånden inn gjennom gjerdet. Reesha slikket den med den store, lyserøde tungen sin.
«Hvor gammel er Reesha?» spurte jeg.
«Han er bare en baby foreløpig — tre år.»
«Og hvor mye veier han?»
«Cirka 250 kilo. Når han blir voksen, kommer han til å veie cirka 340.»
Lenger borte beundret jeg en stor hannløve. Fotografen gjorde seg klar til å ta bilde av den. Da reiste den seg og gikk sin vei med majestetiske skritt. «Han har ikke lyst til å bli fotografert. Kongen forteller at audiensen er over,» sa Martine.
En sørgelig historie med en lykkelig slutt
Deretter besøkte vi en vakker løvinne. «Dette er en sørgelig historie med en lykkelig slutt,» sa Martine. «Som unge ble hun holdt i et lite bur sammen med en liten hannløve. Hannen døde, enten av sult eller av sykdom. For å stille sulten begynte hun å spise ham. Da eieren fikk se det, straffet han henne ved å slå henne med et rør. Hun gikk til angrep på ham, og så slo han ut alle tennene hennes. Da hun kom hit for seks måneder siden, hadde hun ikke noe pels fra ørene og ned, for det var ingen som hadde gjort rent i buret hennes, og sår som hadde oppstått på grunn av urin og ekskrementer, hadde fjernet håret på kroppen. Hun næret et lidenskapelig hat til alle mennesker. Hvis du nærmet deg henne, ville hun prøve å drepe deg. Nå er hun rolig og avslappet og sunn og frisk, og klør og tenner er i finfin stand — det var heldigvis melketennene hennes som ble slått ut.»
Vi befant oss nå midt inne på det svære området. «Hvor mange dyr har dere her?» spurte jeg.
«Jeg vet faktisk ikke. Jeg vil ikke telle dem. Hvis jeg gjorde det, kom jeg kanskje til at jeg ikke har råd til å skaffe mat til alle sammen. Du har sett de store dyrene, men vi har også en hel del vaskebjørner, revunger og prærieulvunger. Og et ukjent antall fugler.»
«Dere sier ikke nei til noen, gjør dere vel?»
«Nei, vi tar ikke bare imot store dyr. De store dyrene får det hele til å virke så oppsiktsvekkende og dramatisk, men det er små dyr som legger beslag på størsteparten av tiden vår.»
De uberegnelige bjørnene
Det var imidlertid fremdeles noen av de store dyrene vi ikke hadde besøkt. Den neste på listen var en svær kodiakbjørn som lå helt inntil stengene i buret.
«Dette er Chow. En dag skulle treneren gi ham fisk, og Chow tok både fisken og benet til treneren. Det var jo ikke så rart at treneren mistet interessen for Chow etter det, og så havnet bjørnen her hos oss. Jeg mener at bjørnene er de mest uberegnelige av alle kjøttetende dyr,» sa Martine helt uoppfordret. «Uttrykket i øynene deres forandrer seg aldri. De store kattene, ulvene og andre dyr gir deg en advarsel. Uttrykket i øynene og kroppens språk forandrer seg. Hos bjørnene er det ingenting som forandrer seg, verken øynene eller kroppen — ikke før de går til angrep. En bjørn kan komme gående for å ta en fisk, og så gir den deg et kraftig slag i stedet.»
«Er det noen av arbeiderne dine som går inn til Chow?»
«Overhodet ikke.»
«Han ser nokså medgjørlig ut.»
«Kanskje er han det, kanskje ikke. Hvem vet? Han ville kanskje ha vært en dyktig pokerspiller. Men vi har bjørner som vi går inn til — de svarte bjørnene. Vi tar dem med for å svømme i dammen, hvis de vil.»
«Hvis de vil?» undret jeg.
«Det høres kanskje rart ut, men noen dyr som lever i bur, liker ikke å forlate buret. Det er deres territorium, og de vil ikke forlate det. Det er ’hjem, kjære hjem’ for dem.
Der borte ser du en rekke svarte bjørner. Ser du den som er merket i øret? Det viser at bjørnen kommer fra en av statens naturparker. Moren hadde tydeligvis fått mat av turister som kjørte gjennom parken i bil. Mens denne bjørnen var sammen med moren, lærte den å få tak i de søtsakene som var i bilene. Den lærte å få klørne inn i fugene rundt bildøren og rive døren opp. Den kunne også rive opp bilen andre steder. Den hadde lært at det var søtsaker i hver eneste bil. Så fikk hun unger — ser du de to unge hannene der borte? Det er hennes — og hun lærte dem det moren hennes hadde lært henne: Finn en bil, prøv å åpne den og få tak i søtsakene inni den.
Men oppsynsmennene i parken ser ikke med blide øyne på dette. De fanger slike bjørner og kjører dem langt vekk i håp om at de ikke skal komme tilbake. Men de fleste av dem gjør det. De gjør ikke noe av å traske mellom 80 og 150 kilometer for å komme tilbake til bilene og søtsakene. Da har en ikke noe annet å gjøre enn å avlive bjørnene eller å finne et annet hjem til dem. I de fleste tilfellene blir bjørnene avlivet. Men denne moren, Honeybear, var populær. Oppsynsmennene kjente moren hennes og hadde sett henne som liten bjørnunge og fulgt med henne under oppveksten. Hun var spesiell, så hun og ungene hennes havnet her. Folk tror kanskje at de gjør en god gjerning når de mater bjørnene i parkene,» avsluttet Martine, «men det er ikke bra for bjørnene.»
Hos apekattene
Vi gikk opp en liten bakke til apeburene, som var festet til en fjellside.
«Det er ikke bare tomt prat at apene aper etter andre. Aper må iaktta andre aper for å bli aper. Det meste av det de foretar seg — innsamling av mat, deres sovevaner, deres seksuelle atferd og forholdet blant de enkelte medlemmene av flokken — alt sammen er et resultat av at de har iakttatt og lært. Se deg omkring her. Du ser en hel del apepar, men du ser ikke en eneste unge. Ingen av dem er i stand til å formere seg på naturlig måte, fordi de aldri har sett hvordan det foregår.»
Her stanset Martine for å instruere noen arbeidere.
«Hvor mange er det som jobber her?» spurte jeg.
«Akkurat nå er det ti. De arbeider for kost og losji.
Her borte,» fortsatte hun, «er en ape som var helt hårløs da den kom til oss. Den hadde sittet i et lite bur, og den kvinnen som eide den, hadde tilbrakt det meste av dagen med å sitte ved siden av buret. Hun satt og spiste og gav mat til apen, som også satt og spiste. I åtte år satt de der og spiste. Kvinnen veide nesten 140 kilo og apen nesten 23. Apen kjedet seg også, så når den ikke spiste, plukket den hårene av kroppen sin. Nå har den vært her hos oss i fire år, og det meste av håret på kroppen har vokst ut igjen.»
Lenger borte så jeg at noe byggearbeid var i gang. «Hva skal det bli der borte?»
«Et sykehus. Når det er ferdig, kan vi ta oss av alt veterinærarbeidet her.»
«Er du veterinær?»
«Nei, mor syntes ikke at det var noe passende yrke for unge damer. Hun hadde håpet at jeg skulle bli en fin, ung dame. Hennes forhåpninger slo feil, men jeg var en lydig pike og handlet ikke i strid med det mor sa. Og hun sa at jeg absolutt ikke kunne bli veterinær. Så ble jeg det jeg er nå, hva nå det er.»
Nå var turen over, og Martine inviterte oss inn til seg og sin mann. De bor der på selve området. Hun serverte noe kaldt å drikke, og det var virkelig forfriskende denne varme ettermiddagen i august.
En utveksling av synspunkter
«Har du vært interessert i dyr helt siden du var barn?» spurte jeg.
«Ja, helt siden jeg var ganske liten. Far var ansatt i det diplomatiske korps, så vi flyttet ofte. Jeg fikk privatundervisning, så jeg hadde få lekekamerater. Dyrene ble mine venner.
Mange kommer hit og ser på noen dyr som det tilsynelatende vil være umulig å rehabilitere, eller på små dyr som de synes er veldig ubetydelige, og så spør de: ’Hvorfor beholder du disse? De vil aldri bli godtatt i noen zoologisk hage. Du kunne spare mye på å avlive dem. Og denne opossumen — den tilhører ikke noen truet art. Hvorfor kaster du bort penger på den?’ Hvis en ser helt forretningsmessig på det, har de naturligvis rett.
I dag er det så mye som blir målt i kroner og øre. Men vår stasjon er ikke opprettet for at vi skal tjene penger. Den er enestående i sitt slag. Vi har en veldedighetsorganisasjon som drives utelukkende ved hjelp av frivillige bidrag. Og når det gjelder hvilke dyr vi skal beholde, kan en jo spørre: Hvor skal en trekke grensen? Hvorfor er denne leoparden viktigere enn den opossumen eller spurven mindre viktig enn opossumen?»
«Det er jo naturligvis et fornuftig argument at en kan spare penger,» sa jeg, «men det er et argument som kommer fra hodet og ikke fra hjertet. Jehova Gud legger til og med merke til når en spurv faller til jorden. Den loven han gav Israel, beskyttet fugler som hadde unger. Den viste omtanke for oksen og asenet. Nimrod, som drev jakt for sportens skyld, ble fordømt. Det var tillatt å drepe dyr for å skaffe seg mat, men blodet skulle helles ut på marken av respekt for livet. Og som et av ordspråkene sier: ’Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men de gudløse er harde i sinn.’ (12: 10) ’Praktiske’ mennesker konsentrerer seg ofte om det materielle og forsømmer det åndelige. Når en ignorerer ånden, blir livet fattigere. Når alt kommer til alt, er det mer praktisk å legge vekt på ånden enn på det materielle.»
Hun tenkte litt på dette og sa så: «Jeg tror at du har forstått hva dette dreier seg om. Du forstår hva jeg prøver å gjøre.» Hun gjorde en pause og fortsatte: «Jeg mener at det er viktig at folk har kontakt med dyr som er ville, og med steder som er uberørt. Jeg mener at det er bra for menneskets ånd. Når jeg blir oppbrakt over å høre om folk som dreper dyr for sportens skyld eller for å skaffe seg troféer, sier mange til meg: ’Det gjør da ikke meg noe om det ikke finnes noen pumaer. Jeg har aldri sett en puma i hele mitt liv, og det er meg revnende likegyldig om de blir borte alle sammen!’ Men når disse ville dyrene først er borte, er de borte for godt, og vi har mistet noe verdifullt.»
Jeg sa: «Hvorfor tror du at folk mater bjørnene i parkene, trass i at det ikke er bra for bjørnene? Hvorfor vil de ha ville dyr som kjæledyr, når det nesten alltid viser seg å være uheldig for dyrene? Vi har ikke noe ønske om å skade dem; vi vil gjerne komme dem nærmere. Mange zoologiske hager skaffer til veie mat som de besøkende kan gi dyrene, for de vet at folk liker å mate dyrene. Hva er grunnen til det? Det kommer av den måten vi er skapt på.»
«Jeg tilhører ikke din religion,» svarte Martine, «og ikke noen annen religion heller. Jeg har sett altfor mange uoverensstemmelser i verden til å kunne godta noen tradisjonell religion. Jeg tror på jorden og himmelen, og jeg tror at det finnes en eller annen der oppe som styrer alt sammen. Det føler jeg til og med i det arbeidet vi utfører her. Vi trenger noe, vi har det ikke, og vi har ingen penger til å skaffe oss det for. Og på det helt avgjørende tidspunkt dukker det opp en eller annen med det og spør: ’Har dere bruk for dette?’ Og jeg svarer: ’Har en and bruk for svømmeføtter?’»
Slutt på all mishandling
«Som du jo vet, Martine, legger Jehovas vitner stor vekt på det Bibelen sier,» sa jeg. «Vi tror at Gud har skapt oss med dette ønsket om å ha kontakt med dyrene. Da Gud skapte menneskene, sa han til dem, ifølge 1. Mosebok 1: 28: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!’ Menneskene har kommet sørgelig til kort hva dette angår. De har forurenset jorden og utryddet mange dyrearter, og det er stadig mange dyrearter som står i fare for å bli utryddet. Gud kommer til å sette en stopper for dette. I Åpenbaringen 11: 18 leser vi: ’Nå er tiden kommet da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden!ʼ»
Her sluttet vårt besøk på Wildlife Waystation. Mens fotografen og jeg kjørte hjemover, tenkte vi tilbake på alt det vi hadde sett og hørt.
Vi syntes det var leit at så mange dyr blir mishandlet av mennesker. På den annen side gjorde det dypt inntrykk på oss å se dem som arbeider så hardt for å hjelpe slike dyr. Selv om det er rosverdig, er det likevel bare en dråpe i havet i verdensomfattende målestokk. Hvor gledebringende blir det ikke når Jehova griper inn og setter en stopper for all mishandling av dyr og i tillegg gjør slutt på alle de lidelser menneskene er hjemsøkt av i denne tingenes ordning! Mange vil da få glede seg over livet i det jordiske paradis, som Jehova skal skape til gagn for dem som har den rette verdsettelse, for dem som tar vare på planter og dyr og elsker sin neste som seg selv. — Jesaja 11: 6—9; 45: 18, EN; Salme 37: 11, 28, 29; Ordspråkene 2: 21, 22; Matteus 5: 5; 22: 34—40.
Trenger jorden og de menneskene og dyrene på den som er blitt så dårlig behandlet, dette lovte paradis? Dette spørsmålet vil vi besvare med Martines ord: «Har en and bruk for svømmeføtter?»
[Bilde på side 12]
Martine og Friend
[Bilde på side 13]
Sheena
[Bilde på side 13]
Dynasty
[Bilde på side 14]
Reesha
[Bilde på side 15]
Honeybear
[Bilde på side 16]
De bedrøvede apene