Vennskap med ville dyr

En tidligere dyretemmer i en naturpark forklarer hvorfor de som arbeider med dyr, må forstå dyrenes temperament

HAN bråsnudde i oppreist stilling for å ha ansiktet vendt mot løvinnen, mens han la armene i kors og holdt dem opp foran ansiktet i håp om å parere angrepet hennes. Men hun var for rask. Snuten hennes pløyde seg gjennom forsvaret hans, og hun slo ham ned! Tennene hennes streifet bakhodet hans og tok med seg en hårtust. På en eller annen måte kom han seg på bena igjen og vaklet mot en av utgangene. Hun slo ham ned enda en gang, men denne gangen jumpet hun ut av arenaen.

«Hun bare lekte,» sa dyretemmeren Larry Titus uten å gjøre noe vesen av det. «Vanligvis slipper vi dyret ut på en større arena og leker med det og får det i den rette stemning før vi gjør dette nummeret,» sier han. «Denne gangen ble hun holdt inne i buret sitt helt til siste minutt og var ikke forberedt på å spille rollen sin skikkelig. Vi kan ikke klandre henne. Det var vår feil.»

Her i denne naturparken, hvor dyrene kan bevege seg fritt omkring i et habitat med forhold som ligner afrikanske forhold, var besøkende i ferd med å samle seg omkring en 15 meters arena, beregnet på spesielle forestillinger. «Tenk dere at dere ser en innfødt som løper gjennom jungelen,» ropte han som introduserte forestillingen. Plutselig kom en dyretemmer løpende ut av en tunnel med en løve etter seg!

«De pleide å komme i en fart av 50 kilometer i timen og slå oss i bakken og leke med oss som en hockeypuck. Det var ganske hardt. Vi kunne ikke være med på dette mer enn to eller tre ganger om dagen. Vi lot det gå på omgang.»

Det kan være temmelig tøft å være dyretemmer, innrømmet Larry Titus. «Jeg fikk begge skuldrene vridd av ledd på to dager. Første gang det skjedde, var da jeg holdt på med å dressere en fjelløve med et spesielt tilkallingssignal. Da jeg gav beskjed om at han skulle komme for å spise kjøtt, kom han for å ta meg i stedet. Jeg svingte kjedet i hånden min så hardt at jeg fikk den ene skulderen vridd av ledd.»

Dagen etter fikk han vridd den andre av ledd, da han forsøkte å gi en elefant klystér. Chris, kona hans, som også behandler dyr, humret. «Fortell meg hvordan du setter klystér på en elefant.»

«Med en vannslange. Denne elefanten likte ikke dette og sparket meg sju meter tvers over stallen.»

Den verste skrekk i livet han har fått, fikk han da han var nybegynner som dyretemmer. Det var i fjellene i California innenfor et avgrenset område hvor ville dyr ble dressert og brukt til filminnspillinger. Han forteller:

«I elefantstallen var båsene bekmørke inntil du åpnet en vinduslem. Jeg gikk inn i Squeakies bås. Squeakie var et pinnsvin. Jeg snakket hele tiden til Squeakie for å fortelle ham at jeg ikke kom til å skade ham. Da hørte jeg noe helt annet enn Squeakie. Jeg hørte en dyp rumling og fikk se to grønne øyne. Jeg åpnet vinduslemmen, og der, helt inntil veggen, stod det en tre og en halv meter lang tiger. Din første innskytelse i en slik situasjon er å sette i et voldsomt hyl. Men jeg visste nok til at jeg fortsatte å snakke, som om det var Squeakie, mens jeg rygget tilbake til døren og kom meg ut.

Det var i disse fjellene i California at min tvillingbror, Gary, og jeg fikk den opplæring som førte til at vi ble dyretemmere. Det var fra 2500 til 3000 dyr i dette området. Burene var spinkle, og hver eneste dag var det et eller annet dyr som brøt seg ut. Ledelsen la merke til at broren min og jeg hadde en egen evne til å fange de dyrene som brøt seg ut.

Én gang var vi ute etter en kenguru. Da jeg hørte at den kom nedover en fjellkløft, jumpet jeg ut av syne, og da den kom forbi, hoppet jeg opp på ryggen dens. Den satte virkelig av sted nedover fjellkløften. Jeg mistet skjorta og fikk blå merker og skrubbsår fra topp til tå, men etter 20 minutter ble den trett. Jeg har ridd på strutser, sjiraffer, neshorn, gnuer og antiloper, ja, hva som helst som det går an å ri på. Etter at Gary og jeg hadde holdt på med dette i fem år, syntes jeg at jeg begynte å få taket på å temme ville dyr.»

Hvordan vi behandlet drapsinstinktet

De fleste av oss føler ærefrykt når vi ser en løve, en ulv eller en stor ørn. Profesjonelle dyretemmere betrakter dyrene på en annen måte.

«Jeg ser deres naturlige villskap,» forklarer Larry, «at de av naturen er farlige, men ikke bevisst og på en ondskapsfull måte, slik mennesker er. Og selv om de ikke blir domestisert i ånden, oppfører de seg på en leken og vennlig måte. De kan ta imot kjærlighet og er vennlige så lenge du forstår at det er noe de bare kan ta imot på sin måte. Men når du lærer deg hvordan du skal behandle dem, må du aldri overse drapsinstinktet. Det var det første vi var på utkikk etter når vi tok imot nykommere på Tiger Island.

Tiger Island ligger rett utenfor Californias fastland, hvor den store naturparken er — det stedet hvor den tidligere omtalte løvinnen tok en tust av håret mitt. Folk kretser omkring øya i båter for å se løvene og tigrene bevege seg ute i det fri. Jeg var en av sjefsdyretemmerne, som sørget for at de mellom 15 og 20 store kattene gjennomgikk sine leker. De fleste av dyrene hadde vokst opp på fastlandet, i de områdene hvor det ble arrangert forestillinger. De som tok seg av dyrene da de var unge, var for det meste kvinner, og av og til ble dyrene bortskjemt — for av og til skjemmer kvinner bort små skapninger. Når dyrene blir store, blir de sendt ut til Tiger Island, og hvis de er blitt bortskjemt, står en overfor et virkelig og farlig problem.

En dag fikk jeg en hannløve som var omkring 11 måneder gammel og veide 90 kilo. Det første en må gjøre når et dyr kommer til Tiger Island, er å ta fra det enhver form for eielyst. Hvis dyret får tak i noe og beholder det en stund, føler det at det eier det. Hvis du så forsøker å ta det fra dyret, kan du sette ditt liv i fare. Jeg hadde en måte jeg brukte for å teste eielysten. Jeg gav dyret noe å leke med og bad det så om å slippe gjenstanden før det fikk en for sterk følelse av å eie det. Når dyret eier en gjenstand, betyr det at det har rett til å rive den i stykker, og noen ganger kan gjenstanden være deg.

Denne nye, unge løvens navn var Dandelion (Løvetann). Jeg gav ham en striesekk. Da han begynte å leke med den, bad jeg ham om å slippe den. Jeg sa dette til ham tre eller fire ganger. Han knurret og reiste seg opp på bakbena, mens han glefset og bet og bokset etter meg. Jeg dukket eller parerte slagene hans og traff ham kanskje på snuten. Han skjøv meg flere meter bakover, til et tre hvor jeg hadde en klubbe. Omtrent på dette tidspunkt slapp han meg og bykste tilbake til striesekken sin.

Jeg kunne ikke la ham slippe med dette. Jeg tok klubba og holdt den bak meg mens jeg gikk tilbake. Igjen sa jeg: ’Slipp.’ Han snerret. Jeg sa ’slipp’ igjen. Han gjorde et utfall. Jeg slo hardt til ham på snuten. Det var til hans og mitt beste. Hvis han ikke lærte å adlyde, ville han bli sendt til en zoologisk hage for å sitte i bur resten av livet. For denne unge løven kunne dette bety 20 år. En time senere var tiden inne til å lære noe nytt. Jeg gav ham striesekken, men han ville ikke ha noe med den å gjøre. Jeg ventet til dagen etter.

Dagen etter hadde han igjen følelsen av å eie striesekken, men etter tre ganger ’slipp’ slapp han den. Godt, men ikke godt nok. Han måtte lære å slippe den første gang. Vi holdt på helt til han slapp den første gang jeg sa ’slipp’. Fra da av kunne jeg befinne meg hvor som helst på øya, og hvis han fikk lyst til å eie noe, ropte jeg ’slipp’. Da la Dandelion ørene bakover og slapp tingen. Det var til vårt beste. Det beskyttet oss, gjorde at vi overlevde.»

Det at dyrene adlød befalingen «slipp», kunne bety at dyretemmeren reddet livet. Larrys bror, Gary, skulle arbeide med en afrikansk hannelefant på Knott’s Berry Farm i det sørlige California. Den het Punky, og etter at dyretemmeren dens hadde fortalt Gary de stikkordene den kjente, tok Gary oksekroken (en halv meter lang eikeklubbe med en krok i den ene enden) og begynte å la Punky få vise hva den dugde til.

Men dyr er som barn — de forsøker å prøve deg. Punky viklet snabelen rundt Garys ben, løftet ham over hodet og begynte å løpe rundt på området. Gary mistet oksekroken og trodde hans siste time var kommet. Plutselig stoppet elefanten, kastet Gary i bakken og løftet foten for å trampe på ham. Punkys opprinnelige dyretemmer stormet til, tok tak i foten med oksekroken og skrek: «Slipp!» Punky ruslet bort som om ingenting hadde skjedd.

Nødvendig å lære deres temperament å kjenne

Dyretemmeren må kjenne dyrenes temperament. En dag holdt Larry på med å mate Harpie, en ørn som tilhørte en søramerikansk ørneart. Den veide 7,2 kilo, var 66 centimeter høy og hadde klør som den kunne gripe rundt håndleddet ditt med, og som likevel ville overlappe hverandre med omkring sju centimeter. Grepet dens kunne ha et trykk på nesten 320 kilo. Denne dagen matet Larry den med kyllinghalser, mens den vaglet seg på armen hans. Han forteller denne episoden:

«Jeg beveget armen min litt, og hun strammet grepet. Jeg hadde gjort noe galt. Hun svelget ikke maten som vanlig, og hvis hun fikk følelsen av å eie kyllinghalsen, kunne hun klemme håndleddet mitt i stykker. Hver gang jeg beveget meg det minste, klemte hun hardere til. Dette fortsatte i 20 minutter. Armen min skalv. Hånden min ble helt blå. Plutselig svelget hun kyllinghalsen, og trykket var borte. For Harpie hadde ingenting skjedd, men armen min var ubrukelig i flere dager.

Det tar flere år å lære hva en bør gjøre og hva en ikke bør gjøre som dyretemmer. Forskjellige dyr har forskjellige slags temperament. Noen kan du dressere ved å gi dem reprimander. Løven og tigeren reagerer omtrent som en hund. Du kan til og med gi dem en reprimande ved å slå dem. Men du slår aldri en ulv eller en rovfugl. De reagerer ikke positivt på den slags undervisning. Forsøk ikke å skremme dem.

Jeg har sett at erfarne dyretemmere er blitt bitt, fordi de har forsøkt å slå en ulv. En dyretemmer som slår en ulv med en klubbe, tenker kanskje som så: ’Jeg gjorde det med en løve i går, og det virket.’ Men hvis du forsøker å gjøre dette med en ulv, vil den sette tennene i deg. Ulven er ikke innstilt på den slags behandling. Du kan heller ikke irettesette en rovfugl ved å gi den en smekk på nebbet. Det er bare ved å opptre på en fredelig måte at du kan oppnå et vennskapsforhold til en rovfugl. Ingen plutselige bevegelser, ingen skarpe ord. Den må føle seg trygg sammen med deg. Det er den eneste metode som vil virke, sammen med det forhold at du gir den mat.

Og regn ikke med at hvert eneste ville dyr skal reagere positivt på å bli opplært av mennesker. De fleste av mine rovfugler fanget jeg selv ute i det fri. Jeg har for eksempel fanget 10—12 hauker, tatt dem med meg hjem og funnet ut hvem av dem som ville reagere positivt på dressur uten at de ville ta skade av det. Og så lot jeg de andre slippe fri.»

Larry og Chris arbeidet for det meste med løver og tigrer.

«Løver er kranglevorne,» sa han. «De liker ikke å bli forstyrret, særlig ikke om dagen, når det er varmt. En tiger kan du holde på med hele dagen. Men prøv å lage skøyerstreker med en løve midt på dagen, så skal du se at du får slåss.»

Da de begge arbeidet i naturparken, var Naji, en bengalsk tiger, den de likte best.

«Naji var rolig, behersket og fattet. Han likte bare å streife omkring. Han var virkelig lydig. Han aksepterte nesten en hvilken som helst rutine, fordi han visste at den ikke ville være påtvungen. Han flakket omkring på øya som det passet ham.»

«Fortell om hvordan Naji beskyttet deg,» foreslo Chris.

«Det var en annen tiger der som het Bagdad,» sa Larry. «Bagdad var annerledes — aggressiv, leken og på en måte litt slu. Hun pleide å luske rundt på øya og gjemme seg bak ting. Når du gikk forbi, stormet hun fram bakfra og angrep. Folk som så dette, fikk nesten hjerteanfall, men hun var bare som en huskatt som var noen kilo for tung. Alt hun gjorde, var å slå deg flat som en pannkake, slå hælene sammen i lufta og løpe av sted. Hvis Naji var i nærheten, ville han storme fram og stanse Bagdad, og så hadde de et slagsmål. Bagdad løp av sted, og Naji kom bort til meg og holdt seg hos meg.

Vi hadde en annen hunntiger, en sibirsk tiger, som het Shantee, og som var skjeløyd. Hun pleide å løpe mot meg med kurs for et punkt tre meter ved siden av meg, og på slutten gjorde hun så et kast til siden og landet oppå meg. Hun var leken. Uansett hva jeg var i humør til å gjøre, var hun med på det.

En annen sibirsk tiger, en stor hann som var over tre meter lang, 1,2 meter høy og veide nesten 300 kilo, hadde en favorittsport. Han likte at noen red på ham. Det var noe jeg oppdaget helt tilfeldig. En dag vi hadde en forestilling i arenaen, satte han seg ned. Jeg gikk bort til ham, klappet ham og la det ene benet mitt over ham. Han for opp med en gang og løp av sted, og der var jeg, på ryggen hans. Forsamlingen begynte straks å klappe — de trodde at det var dette som var nummeret. Han løp rundt arenaen en gang eller to og bykste så gjennom tunnelen som en rakett. Etter denne gangen kunne jeg ri på ham hvor som helst i parken og fare forbi folk som et lyn. Det er ikke mange mennesker som får mulighet til å ri på en tiger.»

Men denne tigeren ble for stor, kanskje over 350 kilo og over fire og en halv meter lang. Sibirske tigrer er blant de største landrovdyr, og med få unntak har de et nokså vanskelig temperament og er vanskeligere å bli kjent med. Ekteparet Titus likte ikke å si farvel til ham, men ledelsen sendte ham til slutt av gårde til Kina.

Dressur ved hjelp av kjærlighet

«Forestillingene våre foregikk ikke i zoologiske hager eller på sirkus,» forklarte Larry. «De foregikk i de naturlige omgivelsene på Tiger Island. Vanligvis oppdrog vi dyrene fra de var helt små. Vi lot dem boltre seg og leke og laget en forestilling omkring deres naturlige atferd. Uansett hvilken karakteregenskap vi oppdaget hos de enkelte dyr, forsterket vi den. På den måten hadde dyret omkring 90 prosent av kontrollen. Hvis det likte å rulle rundt og leke med pinner, ville det få erfare at hver gang det rullet rundt, ville vi gi det mat. Hvis det likte å innta en bestemt stilling, ville det bli belønnet for å gjøre det. På denne måten dresseres dyrene ved hjelp av kjærlighet.

Dressur ved hjelp av kjærlighet får fram det beste i de ville dyrenes natur. Et vanlig sirkusnummer får fram det verste. Du ser løver og tigrer i manesjen som snerrer etter pisken, stolene og revolverne. De hisses opp til å ta del i denne ville forestillingen. De som setter forestillingen i scene, ønsker å få dyrene til å se farlige og dødbringende ut for å imponere tilskuerne.

Bak kulissene på sirkus har jeg sett dyretemmere skrike og slå til dyrene for å gjøre dem psykologisk forberedt på forestillingen. Jeg har sett at de er blitt underernært og utsultet for at de har skullet gjøre en god figur under forestillingen. Hvis de har gjort det, har de kanskje fått mat.»

Når ekteparet Titus nå arbeider med dyr, er det som uavhengige spesialdyretemmere. Disse forholdene er mer behaglige.

Larry forteller: «Jeg tok meg for eksempel av dyrene som ble brukt i en film med tittelen ’Silence’. Det var bruk for en bjørn, en ulvunge, et pinnsvin og to prærieulver i filmen. Ifølge manuskriptet skulle dyrene ha naturlig atferd. Dyrene skulle gå fra punkt A til B eller fra punkt C til D. Jeg la ut en stripe med mat for de forskjellige og leide dem så i bånd langs denne stripen et par ganger. Ved at vi ikke gav dem mat kvelden før, fikk vi dem til å være ivrige etter å løpe langs matstien, akkurat som det stod i manuset. I ett tilfelle skulle pinnsvinet følge etter skuespilleren Will Geer ut av hytten og nedover bakken. Alt Geer måtte gjøre, var å komme seg foran pinnsvinet på matstien, og så var jakten i gang.»

Chris forteller hvordan hun og mannen føler det nå, og hvilket håp de har for framtiden:

«Du betrakter de ville dyrene i deres naturlige habitat, og du blir lei deg når du ser at de blir fjernet og fengslet som menneskelige forbrytere i burene i zoologiske hager og på sirkus. Det at vi hadde så mye med dyr å gjøre, var til stor hjelp for oss når det gjaldt å ta imot Guds Ords sannhet om et jordisk paradis under Kristi rikes styre.

Vi ble svært glad for å få kjennskap til profetien i Jesaja 11: 6—9, som lover at alle slags dyr skal leve i fred med hverandre, og at et lite barn skal gjete dem. Det fikk oss til å ønske å lære mer om hva Jehova har i beredskap for menneskene. Jehova forstod helt sikkert den kjærlighet vi har til de vidunderlige skapningene som dyrene er, i og med at han har uttalt et så fantastisk løfte som dette.

Selv om det er en stund siden vi har arbeidet med de dyrene som vi har omtalt, drar vi ofte tilbake for å besøke dem. Noen av dem, for eksempel Naji, den bengalske tigeren, husker oss.

Vi håper på og ber om at Jehova kan ha bruk for vår evne til å behandle dyr, i den nye ordning, ettersom både ville dyr og husdyr kanskje vil ha behov for menneskenes oppmerksomhet. Vi ser med stor forventning fram til Guds rettferdige, nye ordning, og vi vet at uansett hva vi kommer til å gjøre i den, vil det være noe som tilfredsstiller våre innerste ønsker.

Vi fikk kjennskap til sannheten om den nye ordning gjennom Larrys tvillingbror, Gary, som døde for et års tid siden. Han så også fram til å kunne ri neshorn og kjælne løver igjen, slik han og Larry hadde gjort sammen før.

Som du forstår, har vi mye å se fram til. Hvor kjærlig er ikke Skaperen, som har lovt alle lydige mennesker en slik lykke!»

[Bilde på side 10]

’Du slår aldri en ulv — den er ikke innstilt på den slags behandling’

[Bilde på side 11]

’Harpie — grepet dens kunne ha et trykk på nesten 320 kilo’

[Helsides bilde på side 12]