Petunia — den lekne grisen

ETTER at vi i flere år nesten hver uke hadde flyttet fra én by til en annen, ble vi etter hvert vant til ualminnelige mennesker og steder. Vi er imidlertid aldri blitt så overrasket som den gang vi kjørte husvognen vår inn på gårdsplassen foran et hus i byen Alpine i Texas. Vanligvis pleide noen små barn eller en vennlig hund å komme løpende for å hilse oss velkommen, men denne gangen kom det et sprettent, lite, firbent dyr. Kunne det være . . . ja, det var en liten gris! Men det var ikke en vanlig lyserød gris. Denne hadde grått, stritt hår og krum rygg. Denne lille grisungen var bare to uker gammel. Voksne eksemplarer av denne slekten er vanligvis et rasende villdyr med skarp rygg som får folk til å flykte i redsel.

Davis Turmin, som vi bodde hos denne uken, arbeider for De forente staters villmarkstjeneste. I et ulendt terreng i Texas fant han en purke med to unger. Han fanget den ene av grisungene og tok den med hjem for å ha den som kjæledyr. Og synes du ikke Petunia er et godt navn på en vill grisunge?

Vi ble glad i Petunia. Hun besøkte husvognen vår hver dag for å se etter livretten sin — epleskiver. Da vi forsøkte å løfte henne, sprellet hun og vridde seg, men til slutt lot hun oss få holde henne. Vi tok henne forsiktig og holdt henne i armene våre som et spedbarn. Da vi klødde henne på magen, la hun seg på ryggen med de fire bena utstrakt og gryntet svakt. Petunia elsket å bli viet oppmerksomhet, og hun gned ryggen sin eller snuten sin mot bena våre for at vi skulle legge merke til henne.

Likevel bevarte hun mye av sitt ville gemytt. En morgen løftet jeg henne ikke opp på den vanlige, rolige måten. Jeg tok kraftig tak i henne. Da bet hun meg i armen så jeg begynte å blø — en bestemt påminnelse om at hun nok var tam, men at hun likevel hadde bevart sitt naturlige, ville gemytt.

I det området hvor Petunia streifet fritt omkring — ville dyr kan ikke sprerres inne uten myndighetenes tillatelse — var det en flokk med store hunder. Var det mulig for denne lille grisen å overleve blant slike kraftige rovdyr? Det viste seg at det ikke var noe problem i det hele tatt. Hun jaget dem lett, trass i at Turmin tidligere hadde fjernet skjæretennene hennes, slik at hun ikke skulle drepe hundene. I vill tilstand løper svin av denne rasen i flokk og dreper fjelløver og andre rovdyr, men tamme eksemplarer spiser kaktus, eikenøtter og planter som vokser i regnfattige strøk.

Petunia ble snart for stor til å være et kjæledyr som løper inn og ut av huset. Besøkende ble skremt av den ville purka på omkring 90 kilo, som imidlertid bare ønsket å bli kjælt med. Etter en stund ble hun flyttet til et nytt hjem på landet. Dette var mye mer likt hennes naturlige habitat.

Men er ikke griser skitne, grådige og dumme? Det må da være det siste dyret noen ønsker å ha som kjæledyr. Det er nok det de har ord på seg for å være, men det motsatte er tilfelle. En gris velger å vaske seg i den del av bingen som ligger lengst borte fra den delen hvor den spiser og sover. Det er én god grunn til at griser ligger i søle: for å holde seg avkjølt — de har nemlig ingen svettekjertler. De blir også lett stuerene. Overraskende nok kan en gris bli like godt dressert som en hund. Og selv om det ikke ser særlig fint ut når en gris spiser, er den likevel et av de få dyrene som ikke vil spise så mye at det blir sykt, slik kuer, hester, hunder og enkelte andre dyr kan gjøre.

Vi har lært om mange dyr som vi tidligere trodde bare egnet seg til mat, at vi godt kan ha dem som kjæledyr. Når de blir vist godhet og omtanke, kommer det naturlige instinkt som går ut på å være lydig mot menneskene, fram. Det gir stor tilfredshet å glede seg over mange av disse dyrene i dag! For en velsignelse det vil bli å kunne glede seg over alle slags dyr hver eneste dag når Gud i nær framtid omdanner jorden til et paradis!

Fram til da vil vi huske Petunia med glede — denne spretne, «ville» grisen med sin hengivne natur. — Innsendt.