Er det tenkemåten?
Den økende vold
● «En forbrytelse er et produkt av den måten en forbryter tenker på,» sa dr. Stanton Samenow, som er psykolog og rådgiver ved en klinikk i Alexandria i Virginia i USA, da han ble intervjuet. Han tilhørte et team som hadde brukt 17 år på å finne ut hva som rører seg i en forbryters sinn, ved hjelp av utallige intervjuer og forsøk på å rehabilitere forherdede forbrytere, deriblant en rekke voldsforbrytere.
Hvorfor mener De at miljø og oppdragelse ikke er av avgjørende betydning?
De fleste fattige er ikke forbrytere. Mange velstående er det. De fleste av dem som tilhører minoritetsgrupper, er ikke forbrytere. Mange av dem som tilhører majoritetsgrupper, er på den annen side forbryterske. Over halvdelen av de forbryterne vi var i kontakt med, kom fra stabile hjem. De fleste hadde brødre eller søstre eller naboer som levde under de samme forhold, men som ikke hadde slått inn på forbryterbanen.
Mener De at det å forandre miljøet ikke er nok?
Ja. Forbrytelsene blir ikke borte fordi om en fjerner slumstrøkene. Forbrytelsene bor i menneskenes sinn, ikke i slumstrøkene. Det at miljøet blir forandret, resulterer ikke i at en persons indre blir forandret. Bibelen sier jo også: «Som han tenker i sitt hjerte, så er han.» (Ordspråkene 23: 7, King James Version) En forbryters tenkemåte må forandres.
Hva var noen av de vanligste feilaktige tenkemåtene?
Forbryteren så det naturligvis ikke slik. Men i The Criminal Personality laget vi en liste over 52 feilaktige tenkemåter. Blant de vanligste var 1) det syn at verden er deres, og at de kan ta det de ønsker, når som helst de måtte ønske det. 2) Evnen til å kutte ut frykt. De er rendyrkede optimister. Frykten for å komme til skade, for å bli pågrepet eller for å komme til å plages av dårlig samvittighet blir ganske enkelt kuttet ut i øyeblikket. 3) De har ikke sans for samarbeid. Hvis det var ni forbrytere i et baseballag, ville hver enkelt tro at han var kaptein. 4) De er svært ytterliggående i sin tankegang — enten er de nummer én, eller også er de null og niks.
Hvordan forandrer dere en persons tankegang?
Han må selv ønske å forandre seg. Vi forsøker å få kontakt med ham når han er langt nede. Han er kanskje blitt sperret inne, eller han er kanskje i ferd med å miste familien. I stedet for å spørre ham om hans oppvekst og på den måten få ham til å føle det som om han er et hjelpeløst offer for uheldige omstendigheter, forteller vi ham på en respektfull måte hvor råttent hans liv er. Vi forsøker å få ham til å føle enda større avsky for seg selv enn han kanskje allerede føler.
Hvilke positive idealer legger dere vekt på?
Nødvendigheten av å påta seg hele skylden. Vi understreker at de ikke må legge skylden på andre. Som en forbryter som gjorde visse fremskritt, sa: ’Før tenkte jeg at hvis foreldrene mine hadde vist meg mer kjærlighet, ville jeg ikke ha vært forbryter, men nå lurer jeg på om det at jeg var en slik sønn, fikk dem til å reagere på den måten.’ «Jeg kan ikke» ble erstattet med «jeg må». Vi lærte dem å vise empati.
Hva forhindrer en tilbakevending til forbryterbanen?
Vi lærte dem å kritisere seg selv — til stadighet å gjøre opp status for å finne ut hvorvidt deres tankegang moralsk sett var riktig. Det at en person stadig foretar en slik vurdering av sin moralske stilling, kan mer enn noe annet forhindre en gjentagelse av forbryterske handlinger.
Hvor gode resultater har deres anstrengelser brakt?
Etter at vi hadde utviklet og forbedret våre fremgangsmåter, konsentrerte vi oss om 30 råbarkede forbrytere i tidsrommet 1970—1976. Av disse forandret 13 seg fullstendig og er nå lovlydige borgere.