Surfing — hva er det?
Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Australia
HVORDAN føles det å gli nedover bølgene ved en vakker, solfylt strand? Tusener av mennesker forskjellige steder rundt om på jorden opplever den spenning dette gir. De driver med surfing eller surfriding. Det er deres spesielle atspredelse. Jeg bad tre australske venner om å forklare hva det er ved surfing som gjør at folk føler seg tiltrukket av det. Når du leser om det de har opplevd, vil du også få et advarende ord. Først lar jeg John Gittins fortelle sin historie.
«Jeg våknet av tordendrønnet fra de kjempemessige bølgene som dundret mot de vulkanske klippene. Lyden oppildnet meg, men samtidig ble jeg litt redd. Hvorfor? Fordi jeg om kort tid skulle prøve min dyktighet og styrke ved å surfe på disse vannmassene.
Ennå i halvsøvne famlet jeg rundt i mørket i varevognen min, mens jeg lette etter surfingshortsen min. Da jeg åpnet dørene i varevognen, fikk jeg mine villeste drømmer oppfylt. Fullkomne bølger på mellom tre og tre og en halv meters høyde som veltet inn fra odden mot den vakre Honolua-bukten på øya Maui på Hawaii. Jeg så virkeliggjørelsen av surfernes drøm.
Jeg hadde surfet ved noen av de beste surfingstedene i Australia, Sør-Afrika og Europa. Nå befant jeg meg i surfingens Mekka — Hawaii. Rett foran meg hadde jeg de største og kraftigste, velformede bølger jeg noen gang hadde sett. Med surfingbrettet under armen løp jeg nedover den stien som snodde seg mellom kaktusene ned mot sjøen. Ved å ta et raskt overblikk så jeg at det var et opphold mellom bølgene, akkurat langt nok til å foreta et sprang ned på den klippen som jeg kunne hoppe ut i sjøen fra. Og så befant jeg meg midt oppi det — de vakre, kjølige, klare hawaiiske brenningene.
Jeg padlet utover, og i akkurat det rette øyeblikket gled jeg inn i forsiden av en av de store bølgene. Jeg husker fortsatt tydelig hvor utrolig raskt det gikk da bølgen overtok, og hvor jevnt jeg skled nedover bølgen. Nede i bølgedalen snudde jeg og fór oppover langs den lange, grønne veggen. Jeg raste bortover langs bølgen raskere enn jeg noen gang hadde gjort. Det tordnende drønnet fra den fallende bølgen boret seg gjennom meg. I et øyeblikk trodde jeg det hele var over, da bølgekammen veltet over og omgav meg fullstendig. Men til slutt klarte jeg å komme ut av vannmassene og suste nedover bølgen og havnet i det dype vannet i bukten. Så spennende det var!
Surfing er kanskje ikke det du forbinder med å ha det moro, men de fleste liker i det minste å stå og se på. De som har fotodilla, og som bruker zoomlinser, er virkelig begeistret. Og der hvor det er store bølger, er det mer enn sannsynlig at det er noen som driver med surfing også. Mange reiser jorden rundt bare for å få ri på gode bølger. Ja, surfing er nå en profesjonell idrettsgren med sitt eget poengsystem, og det gis stadig større pengepremier.»
Er det ensformig å surfe?
«Noen spør: Er det ikke ensformig å surfe, bare å vente i vannet til det kommer en velegnet bølge og gjøre det samme om og om igjen? Absolutt ikke. Det er ikke to underdønninger som er like. Hver eneste sandgrunne og hvert eneste rev bryter sjøen på sin egen måte. Alle bølger er forskjellige, ikke bare når det gjelder størrelse og kraft, men også når det gjelder hastighet og konsistens, og med hensyn til hvor raskt bølgene faller framover. Dette gir absolutt ikke noe rom for ensformighet!
Hva med utgiftene til surfing? Koster det mye å begynne? Egentlig ikke. En av grunnene til at mange unge liker surfing, er at du har mye igjen for lave utgifter. Først og fremst er jo havet fritt for alle. Det eneste er at du må komme deg dit først. Alt det du trenger å kjøpe, er surfingbrettet og en våtdrakt, som du må bruke hvis vannet er kaldt. Ellers er det godt nok med en hvilken som helst badedrakt.»
Hva er medaljens bakside?
For å få svar på dette spørsmålet henvendte jeg meg til Rob McTavish. Han er kjent i surfingkretser som formgiver av surfingbrett.
«Jeg har reist over hele verden og drevet med surfing. Jeg har sett de forandringer som gradvis har inntruffet i løpet av de siste to tiårene. Ikke alle disse forandringene har vært til det bedre.
Tidlig på 1960-tallet utviklet det seg en hel livsstil omkring denne idretten, en livsstil som skulle være et svar på den materialistiske kulturen som dreide seg om det å lykkes for enhver pris. Mange som drev med surfing, gav avkall på mulige karrierer og satset i fellesskap alle sine oppsparte midler på en jorden rundt-jakt på de beste bølgene. Penger ble ikke ansett for å være særlig viktig. I bunn og grunn var de som drev med surfing den gang, bare opptatt av å kunne nyte naturens gaver i form av sol og sjø.
I løpet av 60-årene ble mange av dem som var opptatt med surfing, oppslukt av motkulturen, hippiebevegelsen. Følgelig begynte mange også å bruke narkotika. Jeg har sett mange sunne og friske surfingentusiaster som er blitt de rene narkotikavrak.
Andre negative trekk ved denne idrettsgrenen er at den er blitt preget av stadig større konkurranseånd, kommersialisering og profesjonalisering. Dette er blitt mer tydelig siden det korte surfingbrettet ble introdusert i 1967. Det lille brettet åpnet muligheten for å oppleve langt mer spennende surfing. For å bruke det trenger du kraftigere bølger. Det betyr at du må reise til slike steder som Hawaii og Indonesia, for det er nemlig de store underdønningene midt ute på havet som lager de virkelig gode bølgene.
Fordi det stadig er flere som surfer, har en aggressiv ånd begynt å gjøre seg gjeldende. Store grupper av surfere albuer seg fram og slåss om de beste bølgene. Dette kan ofte føre til regelrette slagsmål. Du lurer kanskje på hva som skjer når en surfer blir eldre og konkurransen om bølgene blir tøffere. Mange har kommet i et dilemma. De har brukt tenårene og 20-årene på sin bølgejakt. Og så sitter de der med kone og barn uten å være særlig godt kvalifisert til å tjene til livets opphold. Andre har etablert seg som narkotikaselgere. De er med tiden blitt en del av det nye ’establishment’. Det var jo nettopp det bestående de var i opposisjon til selv i 60-årene.»
Hvor trygt er det å surfe?
Jeg lurte på hvor trygt det var å surfe, og jeg bestemte meg for å spørre en som tidligere hadde drevet med surfing. Jeg spurte John Wright om hva han mente. Han er spesielt godt kvalifisert til å svare, noe du vil oppdage.
«Allerede da jeg var 11 år gammel, red jeg på bølgene på den australske kysten. Da en gruppe surfere fra California besøkte Sydney sommeren 1956, ble surfing for alvor populært. Bare det å se disse kalifornierne utføre sine kunststykker fikk oss barna til å bli fulle av beundring — de fikk alt til å se så lett ut!
Etter hvert som jeg ble eldre, fikk jeg lyst til å prøve de store bølgene i California og på Hawaii. I en alder av 21 år sluttet jeg på college og begynte å arbeide. Jeg begynte å spare med tanke på min første tur til USA. Da jeg endelig kom meg dit, oppdaget jeg at surfernes livsstil ikke var noe særlig annerledes enn den var i Australia — mye drikking, løssloppen festing, lav moral og narkotikamisbruk. Det var vanlig å slåss om bølgene.
Men du lurer på hvordan det er med sikkerheten. Det er helt opplagt at når du surfer, faller du ofte, men vanligvis i vannet. Hvis du er flink til å svømme, er det derfor som regel ikke noe farlig. Men det uforutsette kan alltid skje og ramme hvem som helst når som helst. Mitt tilfelle er et eksempel på det.
En dag i 1975 da jeg holdt på å prøve et nytt surfingbrett, befant jeg meg på en bølge på litt over en meters høyde. Bølgen beveget seg over en grunn sandbanke. Plutselig kastet bølgen meg framover med hodet først inn i sandbanken. Jeg fikk hele kroppsvekten min på nakken. Jeg spratt opp på bena, og deretter falt jeg sammen i det grunne vannet. Mens jeg lå der, lurte jeg på hvorfor jeg ikke klarte å bevege meg.
Akkurat da jeg ikke hadde mer luft igjen, fikk en som hadde surfet på bølgen foran meg, se at jeg lå der og fløt. Han kom meg til unnsetning. Han fikk meg over på ryggen og fikk meg inn til stranden. Da vi kom inn dit, hadde det samlet seg en del mennesker der. Jeg følte det som om jeg ventet på ambulansen i flere timer. Det var siste gangen jeg brukte et surfingbrett. Jeg hadde brukket nakken. Helt siden den gang har jeg vært lam i begge armene og begge bena.
Tanken på å skulle være lenket til en rullestol tynget meg. Ved hjelp av fysioterapi har jeg gradvis fått tilbake mye av førligheten i armene og bena, og jeg er nå i stand til å gå ved hjelp av krykker. Dette kan jeg også takke min kjære kone for. Henne giftet jeg meg med i januar 1980, og hun har stadig oppmuntret meg.
Selv om jeg ikke kan surfe, gleder jeg meg over å svømme, og det holder meg i form. Fortsatt finner jeg glede i å se på bølgene og de mange som rir på dem i nærheten av hjemmet vårt. Der hvor vi bor på Australias østkyst, har vi utsikt over havet.
Går det an å lære noe av min uheldige opplevelse? I alle idrettsgrener kan det skje ulykker på grunn av at det inntreffer noe uforutsett. Hvis jeg hadde tatt meg for med hendene i stedet for å ramme sandbanken med hodet, ville historien ha vært helt annerledes. Det er tydelig at du ikke kan leke med naturens blinde krefter. En bølge som bærer med seg flere tonn med vann, kan utvikle en enorm kraft. Derfor må en som surfer, vite hvordan han skal tilpasse seg bølgens rytme og strømninger. Det er også nyttig å vite hvordan havbunnen under bølgene er, og å være forberedt på at noe uventet kan inntreffe.
Når jeg ser tilbake på den tiden jeg drev med surfing, husker jeg mange gledefylte og spennende øyeblikk. Jeg fant stor glede i å tilpasse meg bølgene, som stadig beveget seg, men det var jo også negative sider ved denne livsstilen. Den bestod blant annet i narkotikamisbruk og en umoralsk oppførsel. Dessuten var den preget av aggressivitet og konkurranseånd.
Jeg kan heller ikke unngå å tenke på en annen side ved surfing. All idrett skal jo være en form for rekreasjon, avkobling, en forandring i den daglige rutine. Hvis en er profesjonell, er det selvsagt annerledes. Men jeg må innrømme at surfing var noe mer enn det for meg. Det var en heltidsbeskjeftigelse. Det tok all min tid og alle mine krefter. Jeg brukte hele dager på å surfe, på å vente på den helt store bølgen. Nå innser jeg hvor lett det ble en selvopptatt virksomhet. Jeg ofret knapt andre en tanke. Og hva har en igjen for det i slutten av uken eller i slutten av måneden? Surfing er naturligvis en like god fritidsbeskjeftigelse som en hvilken som helst annen idrettsgren. Men som den aktive kristne jeg nå er, er jeg nødt til å si at en ikke bør drive så mye med surfing at det går ut over ens medmennesker og ens forpliktelser.»
Surfing og en bedre livsstil
«Mens jeg drev med surfing, og mens jeg gikk på stoffer, var jeg stadig plaget av spørsmål som dreide seg om den åndelige siden av livet. Jeg ønsket å få svar på slike spørsmål som: Hvorfor er vi her? Finnes det et liv etter døden? Hvis det var meningen at vi skulle leve i pakt med naturen og med Gud, hvorfor gjør da menneskeheten så mye for å ødelegge seg selv? I min leting etter svar på disse spørsmålene undersøkte jeg forskjellige av Østens filosofier, men ingen av dem tilfredsstilte meg. Da begynte et par som drev med surfing, og som jeg arbeidet sammen med, å studere Bibelen med Jehovas vitner. Det varte ikke lenge før deres nye innstilling gjorde inntrykk på meg. De ble mindre aggressive, og det så ut til at de ble oppriktig interessert i sin neste — i dette tilfellet var det meg!
En dag vi diskuterte verdensforholdene, viste en av dem meg noen vers i 2. Timoteus, kapittel 3, hvor ’de siste dager’ er omtalt. Disse versene beskriver hvordan folks innstilling skulle være. Dette gjorde inntrykk på meg, for jeg syntes det passet på vår tid. Etter hvert som jeg begynte å forstå mer av Bibelen, ble jeg kjent med den kjærlige Gud, Jehova, som skal gå til handling for å ’ødelegge dem som ødelegger jorden’. (Åpenbaringen 11: 18) Etter hvert forstod jeg at det var nødvendig for menneskene å innrette sitt liv i samsvar med Guds hensikt. Det betydde at jeg måtte forandre min livsstil. Jeg sluttet å leve et umoralsk liv og sluttet å bruke narkotika. I 1974, før ulykken, ble jeg døpt som en innviet tjener for Gud, som et av Jehovas vitner.
Jeg ble selvsagt ikke noe mindre glad i å surfe, og jeg drev med surfing så ofte jeg kunne. Men det spilte ikke lenger en så dominerende rolle i mitt liv som før. Nå kunne jeg tenke på at surfing var noe stort Skaperen hadde gjort mulig for meg å oppleve. De store verdenshavene er jo en del av hans skaperverk.
Den ulykken jeg ble rammet av, har ikke virket inn på min tro på Gud og på hans løfter om å forvandle jorden under sitt rikes rettferdige herredømme. Jeg ser fram til å bli frisk igjen i Guds nye ordning. Da vil jeg på nytt kunne glede meg over spenningen ved å ri på bølgene. I mellomtiden gjør min kone og jeg alt vi kan for å gjøre andre, også dem som er opptatt av surfing, kjent med den sanne Gud, Jehova, og hans Sønn, Jesus Kristus. Gjennom ham er det mulig å bli frelst fra denne råtne tingenes ordning.»
[Bilde på side 15]
Under surfing kan det inntreffe uforutsette ting som i sjeldne tilfelle fører til lammelse