Hvorfor blir de ikke overbevist?

MANGE mennesker legger merke til naturens orden, men de tror likevel ikke at det finnes noen som har ordnet det hele. De tror ikke på en Skaper. Hvorfor gjør de ikke det?

Kommer denne mangel på tro av at noen har motbevist det syn at naturens orden vitner om en Skaper? Finnes det noe som så kraftig taler imot det argument at naturens orden vitner om en Skaper, at velinformerte, tenkende mennesker ikke lenger lar seg overbevise av dette argumentet?

Eller har dette argumentet fortsatt sin gyldighet? Kan det være at det er kraftigere enn noen gang før? Er det slik som apostelen Paulus sa, at de som nekter å godta det som er helt innlysende, ’ikke har noen unnskyldning’?

Skapertroen i historien

Et kort historisk tilbakeblikk kan være nyttig. Først og fremst må vi slå fast at det har vært mange ateister ned gjennom tidene. Men helt fram til for omkring 100 år siden var de ikke i stand til å påvirke religiøs og vitenskapelig tenkning i særlig grad.

Store vitenskapsmenn i tidligere tider trodde på Gud. Det gjorde for eksempel Isaac Newton, som den naturvitenskapelige forfatteren Isaac Asimov har omtalt som «den største vitenskapelige personlighet verden noen gang har sett». Slike vitenskapsmenn som Newton anså det ikke for å være nødvendig å gi avkall på troen for at folk skulle ha tiltro til deres vitenskapelige evner.

Tvert om henviste Newton og mange andre vitenskapsmenn og store tenkere på andre felt til naturens orden som et bevis for at det finnes en Skaper, en Gud. Det var den mest utbredte oppfatning i mange hundre år.

Vold i naturen

Senere skjedde det noe med den oppfatning at en kjærlig Gud har skapt universet.

Mot midten av 1800-tallet henledet slike forfattere som Darwin, Malthus og Spencer oppmerksomheten på volden i naturen. Er det ikke sant, sa de, at store dyr spiser mindre dyr? Er det ikke sant at det foregår en kamp for tilværelsen i jungelen hver dag?

Det er ingen tvil om at dyrene jager hverandre. Dette resonnementet ble så ført videre: Er ikke denne blodige kampen for tilværelsen en del av sannheten om livet på jorden? Er ikke til og med menneskenes verden preget av dyriske kriger, selvisk kamp og ’jungelens lov’? Er det ikke disse kreftene som egentlig har formet historien? Naturen er ikke preget av den harmoni og fred som en skulle vente av en kjærlig Skaper.

George Romanes, en venn av Darwin, beskrev naturen på denne måten: «Vi ser tenner og klør som er kvesset for nedslakting, kroker og sugeskåler som er bestemt til å pine — overalt et terrorvelde, sult, sykdom, blod som drypper, og lemmer som skjelver, individer som gisper etter pusten, og uskyldiges øyne som lukkes i en grusom død.»

Darwins teori om en meningsløs kamp for tilværelsen, og tesen om at de best tilpassede overlever — og at det ikke var noen Skaper som stod bak det — ble raskt antatt av de fleste. Og med dette som grunnlag ble et nytt historisk begrep født: sosialdarwinisme.

Legg merke til hvordan H. G. Wells vurderte situasjonen i sitt verk Wells’ verdenshistorie: «Der var en virkelig tilbakegang i tro etter 1859 [det året Darwins verk Arternes Oprindelse ble utgitt]. . . . De rådende folk ved slutten av det 19. århundre trodde at de hadde makten i kraft av ’kampen for tilværelsen’, hvor den sterke og slu vinner overhånd over den svake og tillitsfulle. . . . Og likesom det i et kobbel er nødvendig å tyrannisere og underkue de yngre og svakere for det almene beste, syntes det dem å være rett at de store hundene i det menneskelige kobbel skulle tyrannisere og underkue.»

Mange var snare til å anta denne tankegangen. En av grunnene til det var den berettigede motvilje som de allerede hadde mot mange kirkesamfunn fordi disse motsatte seg vitenskapelig forskning. Men noe som var enda verre, var at de store religionssamfunn hisset til og rettferdiggjorde kriger og blodsutgytelser. Wells kom derfor med denne treffende bemerkningen: «Religionens ekte gull ble i mange tilfelle kastet bort med den utslitte pengepung som så lenge hadde hatt det i forvaring.»

’Gud er ansvarlig’

Et resonnement som den gang ble framholdt mot det argument at naturens orden viser at det finnes en Skaper, var: ’Hvis du sier at Gud står bak disse rovdyrenes klør, kroker og tenner, terrorens, hungerens og sykdommens herredømme, da må du innrømme at din Gud er ansvarlig for lidelser og vold. Likevel sier du at han er kjærlighet. Hva er det som er riktig?’

De som argumenterte slik, trakk denne slutningen: ’Du ser altså at den eneste troverdige forklaringen er at det foregår en kamp for tilværelsen, at de best tilpassede overlever, at det foregår en blind, ikke-styrt evolusjon.’

Dermed mente de at de hadde imøtegått det argumentet om at naturens orden vitner om at det finnes en Skaper. De mente at å bruke dette argumentet, var ensbetydende med å anklage Gud for å være en grusom Gud. Og som vanlig kom dessverre ikke de religiøse ledere i kristenheten eller i den såkalte hedenske del av verden med noen egentlig løsning på dette problemet.

Siden har ikke forholdene forandret seg noe særlig. Når spørsmålet om hvorvidt det finnes en Skaper, blir tatt opp, blir det ofte pekt på dilemmaet med vold i naturen. Filosofen Bertrand Russell sa for eksempel i sin bok Why I Am Not A Christian:

«Når du tenker nøyere over det argumentet at naturens orden vitner om en Skaper, er det høyst forbausende at folk kan tro at vår verden og alt det den består av, med alle sine mangler, skulle være det beste som en allmektig og allvitende har vært i stand til å frembringe i millioner av år. Jeg kan rett og slett ikke tro det. Sett at du fikk allmakt og allvitenhet og millioner av år til å perfeksjonere din verden. Tror du da at du ikke ville klare å frembringe noe bedre enn Ku Klux Klan eller fascistene?»

La oss gå litt nærmere inn på denne tankegangen, siden den ofte blir brukt i argumentasjonen mot denne oppfatning at naturens orden vitner om at det finnes en Skaper.

[Bilder på side 5]

Hvordan harmonerer «jungelens lov» blant mennesker og dyr med bildet av en kjærlig Skaper?