Kirker stenges i Italia

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Italia

«STENGT: Henvendelse skjer til sognepresten.» Slik lød tittelen på en artikkel som stod i det katolske bladet Jesus. Den handlet om at kirker stadig oftere blir stengt i Italia, og at prestene er engstelige fordi dette skjer så mange steder.

Det finnes ingen nøyaktige statistikker over antall kirker som er blitt stengt de siste årene. Men det er alminnelig anerkjent at det dreier seg om hundretalls kirker, og at det er mange flere som kommer til å bli stengt.

Blant de kirkene som er blitt stengt, er flere store katedraler. De ble opprinnelig bygd for å dekke hundrevis, ja, tusenvis av tilbederes behov. Bladet Jesus sier at «katedralen i Torino bare er blitt en attraksjon for besøkende fra andre steder» som strømmer til for å se «likkledet i Torino». Katedralen i Milano, en av verdens mest berømte katedraler, er avhengig av annen virksomhet som kan bidra til å dekke utgiftene.

Hva kan så sies om andre religiøse bygninger? «For mange kirker, deriblant flere virkelig kunstneriske byggverk, er det ikke funnet noen løsning. En har vært nødt til å stenge dem som steder hvor det holdes gudstjenester, og i beste fall bruke dem til andre formål,» sier bladet Jesus.

En finner stengte kirker i byene, på landet og i fjellbygdene. Et typisk eksempel er Rogliano i provinsen Cosenza, en by med omkring 7000 innbyggere. I løpet av de siste ti årene er tre av Roglianos åtte kirker og et munkekloster blitt stengt eller blitt brukt til andre formål. St. Hippolytus-kirken er nå et bilverksted. For flere år siden ble en annen kirke, Vår frue av Konstantinopel, gjort om til en stall. Av de fem kirkene som er igjen, blir St. Georg-kirken bare brukt av og til. Og det er bare to faste sogneprester i Rogliano. Det som en gang var et stort munkekloster, huser nå butikker og kommunale kontorer.

I Roma og andre storbyer er mange kirker og nonneklostre enten blitt stengt eller omgjort til hoteller, lagerhus, pizzabarer, idrettshaller, sykehus eller museer. I andre tilfelle har de hatt et oppslag med ordene: «Stengt på grunn av reparasjoner», som har hengt på døren i årevis; men reparasjonsarbeidet er aldri blitt påbegynt.

Færre presteskoler

Ifølge offisielle statistikker har antall presteskoler gått ned fra 375 i 1970 til 259 i 1979 — en nedgang på 116 på mindre enn ti år. Mange andre blir bare delvis brukt.

Avisen Il Gazzettino, som kommer ut i Venezia, sier i den forbindelse: «De gode årene da nye rekrutter kom til våre presteskoler i stadig større antall, er nå et vagt minne. . . . Disse svære, halvtomme bygningene er de mest åpenbare og triste levninger av de mange brustne drømmer.»

Det går ikke stort bedre med helligdommer som inneholder spesielt ærefulle religiøse bilder. «Minst 300 av 1500 slike bygninger i Italia» er blitt stengt, sier bladet Jesus.

Færre kirkegjengere

I de siste årene har det vært mye snakk om en «religiøs vekkelse» blant de unge i Italia. Men katolske ledere er blitt skuffet over resultatene av en undersøkelse som et katolsk forskerteam foretok blant 5000 ungdommer i alderen 18 til 25 år.

Avisen Corriere della Sera hadde et intervju med Giancarlo Milanesi, den katolske presten som ledet undersøkelsen. «Framfor alt,» sa han, «viser undersøkelsen at den verdsliggjøring som i årevis har pågått blant den yngre generasjon, på ingen måte foregår langsommere, noe en kunne ha antatt på grunnlag av de teoriene som stadig er blitt framsatt om en såkalt ’tilbakevending til åndelige verdier’ eller om en ’religiøs vekkelse’. Det har tvert imot ikke funnet sted noen tilbakevending til åndelige verdier; det er en myte. . . . Det er faktisk bare 9,1 prosent av de ungdommene som er ’tilsluttet’ (det vil si at de enten er medlemmer av katolske eller ikke-religiøse klubber og foreninger), og 0,4 prosent av dem som ikke er tilsluttet . . . som innrømmer at de har et ’religiøst behov’.»

Hvorfor fortsetter denne ’verdsliggjøringen’ blant unge mennesker? Hvorfor føler de ikke behov for å øke sin åndelighet? Hvorfor forlater de kirken? Settimana, som er et blad for prester, innrømmer: «Våre festlige sammenkomster er ganske upersonlige, og selv om vi legger vekt på ordet ’fellesskap’, kan en få en hjerteligere velkomst i en frukt- og grønnsakbutikk enn i kirken.» Bladet sa også: «Under sammenkomsten blir en bombardert med tilfeldig valgte utdrag av evangeliet og med taler som enten gir et galt bilde av Bibelen, eller som ikke har noe med den å gjøre i det hele tatt.»

Færre prester

En annen grunn til at så mange kirker stenges i Italia, er at det er mangel på prester. Dette er en følge av den såkalte kallssvikt.

Det månedlige bladet Vita Pastorale for prester innrømmer i denne forbindelse: «I løpet av kirkens 2000 år lange historie har den opplevd forskjellige kriser enten innenfra eller utenfra. Vi har bekjempet disse vanskelighetene på bekostning av splittelser og tilbakegang, og virkningene av det kan vi fremdeles se i dag. Men en lignende mangel på kall, som i sin tur er årsaken til og virkningen av andre kriser som ikke er mindre skjebnesvangre, har en ikke kjent til før. Mange lurer med rette på hvordan kirken vil være om en ti års tid, når medlemmene av presteskapet og religiøse ordener vil være eldre og redusert til det halve.»

I Frankrike er det slik at en gruppe lekfolk av og til holder gudstjeneste hvis et sogn ikke har noen prest og det ikke kan holdes messe. Ifølge Settimana overveier kirken i Italia å gjøre noe lignende. Men bladet var klar over at det ville være vanskelig å sette et slikt forslag ut i livet «tatt i betraktning den utbredte mangel på prestelig engasjement». De som er medlemmer av kirken, ønsker med andre ord ikke å ta del i prestelig virksomhet.

Publikasjonen Gazzetta del Sud forteller at det bare i bispedømmet Reggio Calabria allerede finnes «15 sogn uten prest». Ifølge La Stampa er 12 sogn i bispedømmet Torino «i ferd med å miste sine prester». Noen av kirkene der er åpne bare én gang i året, når det skal feires en spesiell katolsk høytid.

Andre årsaker

I tillegg til disse forskjellige årsakene legger en merke til andre grunner til at kirker må stenges. Én er at folk flytter fra historiske sentrer og fjellbygdene.

Noe annet som truer en rekke kirkers fortsatte eksistens, er mangel på penger og en økning i utgiftene til vedlikehold av bygningene, som ofte er kolossalt store. «Hvordan kan kirker midt i en by, omgitt av kontorbygninger, fortsette å bestå? Det er jo bare noen få som går dit. Hva slags inntekt kan slike kirker få?» spør bladet Jesus. Det tilføyer: «Vi må finne oss i at mange kirkers skjebne er å bli stengt og ikke bli brukt til gudstjenester.»

De viktigste grunnene til at kirker blir stengt, er altså at folk får stadig mindre interesse for åndelige ting, at det blir færre prester, at folk flytter fra visse steder, og at utgiftene stadig blir større. Alt dette viser hvilken alvorlig krise den katolske kirke i Italia er inne i, noe den katolske kirke også er andre steder.

En stor kontrast

Mange som har betraktet forskjellige religioner som utøves i Italia, har lagt merke til en kontrast mellom den alminnelige religiøse krisen og den fremgang en spesiell gruppe kristne kan glede seg over. I en artikkel med tittelen «Hvorfor går det så bra for Jehovas vitner?» innrømmet Corriere della Sera at denne gruppen er blitt «den viktigste av de ikke-katolske religionene i Italia», og snakket om «grunnene til at så mange unge mennesker ble motivert til å slutte seg til denne bevegelsen».

Har du lyst til å finne ut hva som er grunnene til denne kontrasten? Vi oppfordrer deg til å gjøre det ved å skrive til Vakttårnet, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2, for å få ytterligere opplysninger.